På gjengrodde stier

Går man innom Turistforeningens lokaler i Kannik vil man ved inngangspartiet se et skilt forklare at dette ikke er noen turistinformasjon og følgelig ikke er et sted man besitter, eller villig deler ut, informasjon om spennende glyptotek på Nord-Jæren, vegetarrestauranter i Sandnes eller billige hoteller på Mallorca. Forvirrelsen er forståelig, kaller man seg IskremKongen er det ikke så rart at det ringer folk og vil bestille ti liter pistasj og tyve med tress. Denne formen for turisme er nemlig ikke ensbetydende med ”to GT for meget og ei solbrendt blaudfeide fra Gjøvik som man ikke husker navnet på”, her er det snarere snakk om ”flere timers gange i ulendt terreng, ofte i dårlig vær”.





Med denne form for tur-isme kommer også et nedarvet sett med normer og regler som kanskje klarest kommer til syne gjennom leserinnleggene i Fjell og Vidde. Leserinnleggene er alltid indignert glødende engasjerte rundt tema som hunder på hyttene, alkoholservering- og konsum, kildesortering eller hyttenes standard. Flertallet av innleggene rundt hyttestandarden mener gjerne at den har blitt for høy og at solcellepaneler, proviant og økt bekvemmelighet ikke er det samme som økt livskvalitet. Forfatterne av den sistnevnte formen for leserinnlegg er alltid regelridende DNT-fascister; menn på 50+ som bruker yrkestittel når de signerer innleggene.

MVH
Halfdan Koth, avdødd utenriksminister, Asker

Regelridende hyttenazier, her ser man typiske artseksemplarer

Disse hyttenaziene er fjellets bakside og nå er det på tide å helle litt malurt i den trygge lunkne koppen med tynn Nescafé. Start gjerne selv med å tegne noen naturskjøne bilder som du henger strategisk opp inne i hytta:


Har et svulmende og knust hjerte tatt feil av sin egen dagbok og hytteboken?
Legg gjerne igjen en hyggelig hilsen!

DNT er en fantastisk organisasjon, som medlem har man tilgang på over 450 hytter i et merket løypenett på mer enn to tusen trygge mil i den norske fjellheim. Nye løyper oppstår og merkes hvert år på bekostning av atter andre som blir til gjengrodde stier når bekvemmeligheten fremtvinger nye ruter fra A til B. Gå utenom, ta turen fra Fitjaholet langs Svartevatn forbi Finnsjø før også denne gror igjen.

Grå joggis fra Champion.

I over 15 år har man frekventert STFs hytter og rutenett, dog har det aldri passet seg slik at turen gikk innom Eidavatn. Se på driden. Ligger der malplassert utenfor Autobahn mellom Haukeliseter og Ådneram og med 9 timers gange fra Funningsland som enkleste adkomst. De 9 timene fra Funningsland kan forresten fort bli flere dersom man er sent ute og det blir mørkt. Dette er ikke langt unna det området Arendtz virret rundt i for 150 år siden, takket være kart, GPS og hodelykt slapp vi samme skjebne.

Turfølget skal ha honnør for upåklagelig innstilling hele helgen, selv da det så mørkt ut.
- E me framme snart?
- Jada, vi leter bare etter parkeringsplass.

Veni, vidi, vicious

Helga utnyttet til det fulle, videre til Eigerøy hvor min far, Paul Stanley (i sin tid kåret til Karmøys vakreste baby 13 år på rad - det 14 året kolliderte kåringen med konfirmasjonen, og året etter det var Paul Stanley reist til sjøs) pusler litt med en bod. Fint og rolig område, med unntak av den grå hytta med oransj tak, her hadde Ogna Tennisklubb fest og Europes The Final Countdown ljomet over sundet natta lang.

Bergenstoget plyndret i natt!

Her er litt litterær kuriosa som garantert vil gjøre deg interessant i selskapslivet: Finse har en sentral rolle innen norsk litteraturhistorie, det særnorske fenomenet påskekrim har nemlig sitt utspring i Bergenstoget plyndret i natt fra 1923, hvor 6 væpnede menn sniker seg på på Finse Stasjon og raider gjennom vognene før de hopper av i fart og stikker av på ski sørover. Skrevet under pseudonymet Jonathan Jerv av Nils Lie og Nordahl Grieg var den ment som en parodi på en Øvre Richter Frich, som hadde brukt Bergensbanen i De Knyttede Næver, og Stein Riverton. Boken ble ved hjelp av finurlig markedsføring en så stor salgssuksess at påskekrimmen siden har hatt en like naturlig plass i ryggsekken som appelsiner og Kvikk-Lunsj.

Surfing the warm industry

Saltvann i skjegget, bållukt av klærne og telt til tørk på balkongen.
På tur med Kajakklubben inn Lysefjorden.

Nede ved vannet kan jeg nå se den første røyken fra et bål stige uforstyrret rett til himmels i vindstilla. Det summer mellom teltene mens atter nye Real pakker rives opp og tilsettes vann opp til streken. Røre om, lukke igjen og vente noen minutter. Kan den spises nå?









Søndag er det stille på fjorden, ikke en krusning utover små bølger fra åretakene. Jeg tar noen tak og legger åren på tvers, fra bladene drypper dråper ned i vannet. Først hurtig, så, mens jeg selv mister farten, saktere slik at jeg kan se dråpene treffe vannet og sende små ringer som til slutt slår inn i hverandre. Min lånte gule plastbananen dreier deretter uvilkårlig mot høyre i det den mister farten helt. Langt der fremme kan jeg høre Frode prate. Fort og høyt. Drønnet fra en 12,7 mitraljøse blir som en sjenert tenåringspikes blyge hvisken i sommernatten sammenlignet med kjeftamentet som nå gjaller mellom de stadig steilere vegger inn mot Lysebotn.

”Detbestadukantaidegeselolja”
”Detsmøreleddåågjerdegfinehud”
”Egpleieåtaetshotglasstefrokost”


Denne lille rakkeren lå og fløt midtfjords mens han nynnet på kissed by a rose. Vi klubbet ham i hodet, Frode slurpet i seg all seloljen mens jeg fikk med meg skinnet hjem. Planen er å sy en Steinar Bastesen-inspirert boksershorts for spesielle anledninger.