Skål for Kjakan

Stavanger lokket med regn og vind på årets store utedag, Suldal kunne ikke love noe finvær, men mumlet om at dei ivaffal ikkje ha tenkt å ha regn. Avgårde litt seint den 16. og ikke helt heldig med en vei man hadde håpet var brøytet. Akk, det har sin egen sjarm å sose rundt på ski etter midnatt med sviktende batteri i hodelykten og tidvis kun symbolsk snedekke på bakken. I posen kl. 01.30.

Våkner den 17. til svidd bacon og et lakonisk "du vet jo at jeg ikke liker å lage mat" som om det er ens egen feil at grisens deilige sideflesk nå mest minner om Skjold kirke etter et ublidt møte med vargen. Ski på sekk noen høydemeter før våt, tung, råtten snø gjør turen inn til Kyrkjesteinsskardet treigere enn noensinne. Snønuten ligger dekket av tåke, mens Tykostølen har kald pils og norske flagg. Den første av flere skåler for Kjakan utbringes før kjøkkentjeneste fordeles.

En natt og mange kalorier senere innser vår helt at han har et sykkelritt å kjøre og spenner på seg skiene og renner ned under tregrensen til snøsmelt og bil med Sleep på full guffe over anlegget hjemover.

Er det gress på banen har man lov til å spille - Dutroux; belgisk moralfilosof

EPILOG:

"Mor mi ville jo prakka på meg en solkrem, men eg sa te na at det brokte fager'kje Nansen å det gjør fager'kje eg hellår."
"Jysla plagsomt når det flasse ner på brunosten og i kaffien, di andre ler av meg"

Rødvin og hockeypulver

Siste helgen i februar og Tyko fyller 29 for fjerde gang på like mange år. Dette feires som alltid med ski og pølsefest på Tykostølen. Ingen innbrudd og ikke noe problem å grave frem hytta denne gangen. Fortroppen var oppe i god tid og rakk akkurat å sette over blåskjellene før siste pulje ramlet inn. Mellom måltidene overrasket fnaskansvarlig Kenny med nøye utvalgt lørdagsgodt i rikelige mengder. Undertegne kan spare sin begeistring for lakris, men er svak for krokodiller, fersken og bamsemums. Andre har igjen sine favoritter og dette fører til harde forhandlinger på det frie byttemarkedet, like før pølsene kom på bordet var prisen på et lakrishode minst to ting med fruktsmak. Ute blir det stjerneklart, inne sprengfyres det og kombinasjonene "kjærlighet på pinne og gin tonic" og "rødvin og hockeypulver" testes nøye.

Ny dag gryr og Kenny skriver ned sine tips for vordende telemarkkjørere.

Du starte jevnt med balanse i pelvis, skituppane peke i fartsretningen, og når du får opp litt fart og vil svinga te høyre så vris pelvis slik at venstre ski komme framfor den andre. Så hekte du venstreskien fast i snøen slik at høyre ski automatisk skyte frem og innøve. Skispissen ska kjørast godt neri snøen heilt te an stoppe. Øvekroppen har nå godt med fart og helles fremøve, bøyes mot høyre, får hofteknekk, og sette med et hastig rykk håve godt neri snøen. Viktigt at dette skjer så kraftigt at huå fyge minst to meter forbi nedslagskrateret. Nå ska håve knas godt slik at det finne en unaturlig stilling og åpne opp for mest muligt snø neri kragen. Armane knekkes inn onna deg og kroppen vris i et halvstikk. Telemarksvingen e nå ferige. Hiv inn ein snus, nå kose me oss.  

Finfin tur opp til Snønuten. Ny-de-lig nedkjøring etterpå. Vi gleder oss alt til neste år.

Grenaderen 2012

Gitt DNs nye rolle som livsstilsmagasin for de famøse birkebeinerarrangement fremstår Grenaderen med sine 90 km i skauen mer som noe Morgenbladet kunne funnet på å godkjenne oppe i all debatt om debatten om metadebatten rundt HFs trange kår ved landets institusjoner for utsettelse av voksenlivet. I hvertfall nå som Gudmund Skjeldal har trådd inn i redaksjonen og umiddelbart trykker saker om det uetiske ved at norske utøvere hadde bedre glid enn sine konkurrenter under fjorårets nasjonalhybris. Grenaderen er et langrenn i "den lange runden" og er fritt for den hype, stress og trengsel som gjør at settereiere stikker hverandre i leggen med skistaven underveis. Første gang jeg hørte om Grenaderen ble det av en tidligere aktiv skiløper (nå middels turrytter) omtalt som det jævligste han hadde vært med på. For en som bare har gått ett skirenn før i hele sitt liv virker jo slikt forlokkende. Migens sa selvfølgelig ja til å henge med. I oktober ble rulleski anskaffet, teknikken studert på youtube og så var det bare å stake.

I Hakadal var det en avslappet og jovial stemning før start, enkelte inntok drypp oralt i form av Ringer, mens andre diskuterte dagens føre. Det hele var langt fra den hodeløse panikkaktige angst som rådde før Sesilåmi 2009. Vi hadde sett video med smøretips hos Sportslageret og var enige om at en fyr som skulle til Tyrkia for å smøre ski garantert hadde mer peiling på dette enn oss. Noen nevnte rubb, men de lå igjen hjemme, så vi gikk for basevoks og pute av VR65 med VR45 på toppen. Med sin tilbakelente stil driter Grenaderen i seeding og rennleder oppfordret til selvjustis i valg av startpuljer og med vår selvinnsikt stiller vi dermed opp helt bakerst. Vi har hørt andre mosjonister nevne 8 timer som et mål, men gitt skiteknikkens trange kår i Stavanger satser vi først og fremst på å fullføre. Det nytter ikke med all verdens kondis hvis man kaster bort alle kreftene på glipptak.

Startskuddet går 07.30 og 529 startende prøver samtidig å presse seg gjennom grinden i utkanten av startjordet. Skjønner umiddelbart at VR45 på bløt snø er hjernedødt og stanser etter 15 minutter for å legge på VR55. Det hjelper uten at vi får spikerfeste, men på de første flatene og slake utforkjøringene konstanterer vi at vi har kanonglid. Så lenge der er stake er der håb (Nansen til Johansen). Ankommer Kikut før skjema og treffer attpåtil kjentfolk i løypa (kjentfolk og kjentfolk; vi kjenner ei han har ligget med). Glir ut på Fyllingen og staker oss forbi en lang rekke skiløpere før det blir fiskebein over noen koller. Herfra og de neste 60 km frem til den siste matstasjonen på Sandungen er det vanskelig å få noen form for flyt i terrenget; det svinger og bølger konstant, vi staker når vi kan og tar resten på fiskebein, utforkjøringene gikk også greit med unntak av de fem krasjene vi setter på felleskontoen. Det danner seg etterhvert et mønster hvor vi staker fra i lett terreng bare for å bli tatt igjen i motbakkene, men alt i alt går vi pluss og ser samtidig at vi har gått ned tiden på milen ganske bra etter den treige starten. Formen er overraskende bra når vi passerer Løvlien etter halvgått løp.

Stake-fiskebein-stake-fiskebein til Klevstuen, i tillegg til matpause tar vi oss også tid til å klatte mer VR65 under skiene, late vannet, bytte til varme hansker og slå av en prat med postmannskapet. Får raskt igjen varmen i en bratt kneik like etter matstasjonen. Det går så greit man kan håpe på etter fem timer retning Sollihøiden, skjønt det stadig føles bedre å se skiltene etter hver mil, tilslutt tar man seg i å lure på når de forbanna skiltene skal dukke opp. Ved matstasjonen på Sollihøiden har vi hørt at det serveres vafler, colabrus og kaffe. Postmannskapet er som alltid svært oppmuntrende og hyggelig, de forsikrer oss om at det herfra og inn stort sett går nedover. Dette er forsåvidt sant gitt at man skal ned over 100 høydemeter de neste 24 km, men i 15 av disse er det fortsatt smått kupert. Skiene er nå speilblanke og har ikke en gang feste til fraspark på flatmark, Migens leverer et lite understatement da han etter å ha staket mesteparten av 80 km bemerker at han nå "kjenner det i skuldrene". Selv er jeg nå langt nede i kjelleren og går mest på viljen. Kaffe, cola og sjokolade på Sandungen og ikke lenge etter kommer et herlig skilt som sier 85 km. Det går ikke særlig fort gjennom tåken over jordene de siste km inn til mål og til slutt sklir vi inn til 7.14. Aner ikke om det er bra eller dårlig, men siden ingen av oss har gått lenger enn 60 km før og målet i utgangspunktet var å kanskje klare 8 timer er vi fornøyde. Vinneren gikk på 4.49, noe som er galimatias fort, vi får anta at han har syslet litt med langrenn på fritiden fra før av. Like mye respekt og oppmerksomhet fortjener dog vinnerne i de eldre årsklassene; raskeste mann i M 71-75 gikk på 6.54! Dessuten har Gudmund Skjeldal sagt at den viktigste konkurransen er den du har med deg selv. Attpåtil var det varmvann igjen i dusjen. 

Grenaderen er på alle måter er veldig trivelig arrangement. Det har en avslappet stemning, passelig størrelse, trivelig støttepersonell på matstasjoner og sekretæriat og er selvfølgelig en kjempefin skitur. Når man kommer sosende slik i de bakre rekker ser man jo at de raskeste har hatt det travelt, det lå ganske mye embalasje fra Maxim og Windose i løypa. Jeg regner med at United Bakeries gikk restitusjonstur søndag og plukket opp etter seg. Ved retur Akershus Festning er vi også så heldige at Kjell fra Vålerengen tilbyr oss skyss opp til Tøyen hvor vertskapet for helgen venter med øl og lasagne. Good times, Oslo får pluss i boken etter dette.

Boktips!

Boktips: Bjarte Arneson - Dette forandrer alt, du rekker å lese den iløpet av fly- og togturen til og fra en og annen skitur. Underveis vil du ta deg selv i å humre fornøyelig noen ganger. Slettes ingen dårlig måte å tilbringe helgen på.

Han har stake.

Instruktøren: - Når du ska staka e da viktig at du får fram buken.
Greven: - Sniiiiff!

Sic Gloria Transit Mor di.

Brekko kl 0840:

Brekko kl 1220:


Ti runder gir 39 km og 3000 kcal i minus. DN forteller meg at jeg gjør dette grunnet gruppepress og fordi jeg nærmer meg midten av livet. Før kjempet jeg mot å bli voksen, nå kjemper jeg mot døden. Fuck you overfladiske livsstilsvinkling, hva hvis jeg gjorde det fordi jeg liker å være ute? Jeg er dritlei av å se intervaller omtalt som "treningstrend" og artikler hvor et anorektisk esel gir kostholdstips som må suppleres med tilskudd. Nei takk, med øl, nugatti og pasta skal landet bygges. Tonsatt av Hellacopters.

Alt er dog ikke bare rosenrødt, for mye staking kan gi uønskede konsekvenser. Se de armene, usj! Kaster litt opp i munnen av dette. Bildet reddes heldigvis av lille Therese som ser ut som om hun er gira på litt strap-on action.

At the Heart of Winter

Mindre trening, mer av dette.

To spor til Vesle Nup.

Mikroskop

En ferd til Spitsbergen.

99 år etter Nansens ferd til Spitsbergen i boken med det samme navn besøkes barndommens svale barder. Den kulturellereferansesansen (TM) går i overload på ulike polarhelter, Øvre Richter Frich, Bairds Magdalena Bay og temaet til Orions Belte. Men først:

Barndomshjemmet mitt e någe eg vil huska
det va kaldt så is når vinden i det ruska,
eg huske godt den gangen broren min blei fydde,
far vår stakk, og bestemor hu spydde

Fakta faen - i dette huset bodde Stanley frem til han lærte å sykle.

Longyearbyen er et sørgelig skue, mens bevisstheten i forhold til egen adferd i naturen tydeligvis gjelder når beboerne er til fjells er det fritt frem for å kaste søppel hvor man måtte behage i bebodde strøk. Et snev av asiatisk syke, hvor scootervrak, påhengsmotorer, byggmateriale og annet smårask kastes etter eget forgodtbefinnende i grøfta. Her må de passe seg, Riksantikvariaren freder over en lav sko her oppe, og det skulle ikke forundre meg om all driten rundt Svalbard Hotel er fredet når jeg kommer tilbake. Med småborgerlig skuffelse klyver jeg ombord i skyssen til Oscar II Land.

Planen er en uke med telt og pulk, med toppturer noen av dagene og ellers når det måtte passe. Værmeldingene er røv, men vi håper på det beste. Soser oss opp til Polhøgda for første leir og første topptur.



De påfølgende dagene er en salig blanding av euforiske lange skiturer i nydelig vær, famlende forsøk på å med ord formulere det man opplever og ser, og fascinasjonen for geologiens uransakelige verden og jordens tilblivelse. Turmulighetene er endeløse her, med lange breer (litt kjedelig, alle planer om Grønland går i dass etter å ha trasket over en flat bre en hel dag), spisse topper, smale egger og underfundige snøformasjoner dannet av vind og kulde. Traverserer en rundtur fra Geitene, Kjeet, Svermen, ryggen bak Gaffelen og så eggen langs nordre del av Helsinglandryggen opp til Kaosfjellet. Den turen ender på topp tre av de beste skitdager jeg har hatt.




Girls & Ammo

Flytter leir inn i Trollheimen og får nerdet litt rundt navngivingen rundt St. Johnsfjorden, hvor fjell, breer og fjordarmer har navn etter fordums statsministre. Dette følges opp med en grov innføring i platetektonikk og endemorener. Rennende vanns transporterende evne stiger med sjette potens av hastigheten, det er plausibelt å anta at tilsvarende økning kan gjelde også for breer. Diskusjonen avsluttes med et opprop mot sentralbankenes aggresjon og for en overgang til et fraksjonelt banksystem. Mens noen må lage middag kan andre gå på nye topper, vi får nå også sett Prins Karls Forland (det kjedeligste stedet Nansen noensinne hadde vært) og Eidembukta. Får en laaang fin nedkjøring og innvilger oss selv et undertøysskift tonsatt av Wichita Lineman i teltet før et næringsrikt måltid inntas i spisestuen.






Det er nesten med vanntro vi en dag titter ut av teltet og oppdager tåke, skyer og flatt lys. Får formiddagen til å gå med å klatre ut på en smal egg. Etter lunsj klarner det opp og ADHD gjengen går opp på Stallofjellet, solkrem og svette svir i øynene, fellene sitter godt selv på bratte helninger, fiin utsikt bla bla bla. De første hundre høydemeter på våt styreslusj ned solsteika på nordsiden, travereserer over flate og får løssnø på den vestlige skyggesiden. Rekker oppom Runebommen før middag og hopper i posen for å få noen timer søvn før det er bikkjekald bjørnevakt fra klokka 03.00.





I 1912 klagde Nansen over den voksende turismen på Spitsbergen, men i løpet av en uke møter vi kun en gruppe hundespann og ser ett og annet gammel skispor, ellers nix. Den bit av Svalbards historie som fascinerer mest handler om desperasjonen og skjebnene for ekspedisjoner og lykkejegere i møtet med ugjestmild natur. Gruver og fangstmenn er på vikende front for sportsbutikker og turister, Longyearbyen er en merkelig samling mennesker, så fjern fra det det en gang var. Overlevelse er erstattet med opplevelse, og Villminken får gå fri fra alle fangstmenn der han svinser lettkledd rundt i hockey Bon Jovi mundur på breen.





Jeg har skjegg, er solbrent og er tom for sjokolade. Det passer bra å hentes nå, Isfjorden har vel sjelden ligget så blank og stille. Tømmer pulkene, fyller på med pils og hopper i dusjen før den obligatoriske fireretteren på Huset. Noen timer senere snubler vi småbrisne og døgnville ut i midnatssolen.

Hey, hva er disse ryktene jeg hører om et sykkelritt på Jæren i morgen? Kanskje jeg skal finne frem hybriden fra boden og få meg ei gul jakke med godt vindfang og hive meg med.