Grenaderen 2012

Gitt DNs nye rolle som livsstilsmagasin for de famøse birkebeinerarrangement fremstår Grenaderen med sine 90 km i skauen mer som noe Morgenbladet kunne funnet på å godkjenne oppe i all debatt om debatten om metadebatten rundt HFs trange kår ved landets institusjoner for utsettelse av voksenlivet. I hvertfall nå som Gudmund Skjeldal har trådd inn i redaksjonen og umiddelbart trykker saker om det uetiske ved at norske utøvere hadde bedre glid enn sine konkurrenter under fjorårets nasjonalhybris. Grenaderen er et langrenn i "den lange runden" og er fritt for den hype, stress og trengsel som gjør at settereiere stikker hverandre i leggen med skistaven underveis. Første gang jeg hørte om Grenaderen ble det av en tidligere aktiv skiløper (nå middels turrytter) omtalt som det jævligste han hadde vært med på. For en som bare har gått ett skirenn før i hele sitt liv virker jo slikt forlokkende. Migens sa selvfølgelig ja til å henge med. I oktober ble rulleski anskaffet, teknikken studert på youtube og så var det bare å stake.

I Hakadal var det en avslappet og jovial stemning før start, enkelte inntok drypp oralt i form av Ringer, mens andre diskuterte dagens føre. Det hele var langt fra den hodeløse panikkaktige angst som rådde før Sesilåmi 2009. Vi hadde sett video med smøretips hos Sportslageret og var enige om at en fyr som skulle til Tyrkia for å smøre ski garantert hadde mer peiling på dette enn oss. Noen nevnte rubb, men de lå igjen hjemme, så vi gikk for basevoks og pute av VR65 med VR45 på toppen. Med sin tilbakelente stil driter Grenaderen i seeding og rennleder oppfordret til selvjustis i valg av startpuljer og med vår selvinnsikt stiller vi dermed opp helt bakerst. Vi har hørt andre mosjonister nevne 8 timer som et mål, men gitt skiteknikkens trange kår i Stavanger satser vi først og fremst på å fullføre. Det nytter ikke med all verdens kondis hvis man kaster bort alle kreftene på glipptak.

Startskuddet går 07.30 og 529 startende prøver samtidig å presse seg gjennom grinden i utkanten av startjordet. Skjønner umiddelbart at VR45 på bløt snø er hjernedødt og stanser etter 15 minutter for å legge på VR55. Det hjelper uten at vi får spikerfeste, men på de første flatene og slake utforkjøringene konstanterer vi at vi har kanonglid. Så lenge der er stake er der håb (Nansen til Johansen). Ankommer Kikut før skjema og treffer attpåtil kjentfolk i løypa (kjentfolk og kjentfolk; vi kjenner ei han har ligget med). Glir ut på Fyllingen og staker oss forbi en lang rekke skiløpere før det blir fiskebein over noen koller. Herfra og de neste 60 km frem til den siste matstasjonen på Sandungen er det vanskelig å få noen form for flyt i terrenget; det svinger og bølger konstant, vi staker når vi kan og tar resten på fiskebein, utforkjøringene gikk også greit med unntak av de fem krasjene vi setter på felleskontoen. Det danner seg etterhvert et mønster hvor vi staker fra i lett terreng bare for å bli tatt igjen i motbakkene, men alt i alt går vi pluss og ser samtidig at vi har gått ned tiden på milen ganske bra etter den treige starten. Formen er overraskende bra når vi passerer Løvlien etter halvgått løp.

Stake-fiskebein-stake-fiskebein til Klevstuen, i tillegg til matpause tar vi oss også tid til å klatte mer VR65 under skiene, late vannet, bytte til varme hansker og slå av en prat med postmannskapet. Får raskt igjen varmen i en bratt kneik like etter matstasjonen. Det går så greit man kan håpe på etter fem timer retning Sollihøiden, skjønt det stadig føles bedre å se skiltene etter hver mil, tilslutt tar man seg i å lure på når de forbanna skiltene skal dukke opp. Ved matstasjonen på Sollihøiden har vi hørt at det serveres vafler, colabrus og kaffe. Postmannskapet er som alltid svært oppmuntrende og hyggelig, de forsikrer oss om at det herfra og inn stort sett går nedover. Dette er forsåvidt sant gitt at man skal ned over 100 høydemeter de neste 24 km, men i 15 av disse er det fortsatt smått kupert. Skiene er nå speilblanke og har ikke en gang feste til fraspark på flatmark, Migens leverer et lite understatement da han etter å ha staket mesteparten av 80 km bemerker at han nå "kjenner det i skuldrene". Selv er jeg nå langt nede i kjelleren og går mest på viljen. Kaffe, cola og sjokolade på Sandungen og ikke lenge etter kommer et herlig skilt som sier 85 km. Det går ikke særlig fort gjennom tåken over jordene de siste km inn til mål og til slutt sklir vi inn til 7.14. Aner ikke om det er bra eller dårlig, men siden ingen av oss har gått lenger enn 60 km før og målet i utgangspunktet var å kanskje klare 8 timer er vi fornøyde. Vinneren gikk på 4.49, noe som er galimatias fort, vi får anta at han har syslet litt med langrenn på fritiden fra før av. Like mye respekt og oppmerksomhet fortjener dog vinnerne i de eldre årsklassene; raskeste mann i M 71-75 gikk på 6.54! Dessuten har Gudmund Skjeldal sagt at den viktigste konkurransen er den du har med deg selv. Attpåtil var det varmvann igjen i dusjen. 

Grenaderen er på alle måter er veldig trivelig arrangement. Det har en avslappet stemning, passelig størrelse, trivelig støttepersonell på matstasjoner og sekretæriat og er selvfølgelig en kjempefin skitur. Når man kommer sosende slik i de bakre rekker ser man jo at de raskeste har hatt det travelt, det lå ganske mye embalasje fra Maxim og Windose i løypa. Jeg regner med at United Bakeries gikk restitusjonstur søndag og plukket opp etter seg. Ved retur Akershus Festning er vi også så heldige at Kjell fra Vålerengen tilbyr oss skyss opp til Tøyen hvor vertskapet for helgen venter med øl og lasagne. Good times, Oslo får pluss i boken etter dette.