En ferd til Spitsbergen.

99 år etter Nansens ferd til Spitsbergen i boken med det samme navn besøkes barndommens svale barder. Den kulturellereferansesansen (TM) går i overload på ulike polarhelter, Øvre Richter Frich, Bairds Magdalena Bay og temaet til Orions Belte. Men først:

Barndomshjemmet mitt e någe eg vil huska
det va kaldt så is når vinden i det ruska,
eg huske godt den gangen broren min blei fydde,
far vår stakk, og bestemor hu spydde

Fakta faen - i dette huset bodde Stanley frem til han lærte å sykle.

Longyearbyen er et sørgelig skue, mens bevisstheten i forhold til egen adferd i naturen tydeligvis gjelder når beboerne er til fjells er det fritt frem for å kaste søppel hvor man måtte behage i bebodde strøk. Et snev av asiatisk syke, hvor scootervrak, påhengsmotorer, byggmateriale og annet smårask kastes etter eget forgodtbefinnende i grøfta. Her må de passe seg, Riksantikvariaren freder over en lav sko her oppe, og det skulle ikke forundre meg om all driten rundt Svalbard Hotel er fredet når jeg kommer tilbake. Med småborgerlig skuffelse klyver jeg ombord i skyssen til Oscar II Land.

Planen er en uke med telt og pulk, med toppturer noen av dagene og ellers når det måtte passe. Værmeldingene er røv, men vi håper på det beste. Soser oss opp til Polhøgda for første leir og første topptur.



De påfølgende dagene er en salig blanding av euforiske lange skiturer i nydelig vær, famlende forsøk på å med ord formulere det man opplever og ser, og fascinasjonen for geologiens uransakelige verden og jordens tilblivelse. Turmulighetene er endeløse her, med lange breer (litt kjedelig, alle planer om Grønland går i dass etter å ha trasket over en flat bre en hel dag), spisse topper, smale egger og underfundige snøformasjoner dannet av vind og kulde. Traverserer en rundtur fra Geitene, Kjeet, Svermen, ryggen bak Gaffelen og så eggen langs nordre del av Helsinglandryggen opp til Kaosfjellet. Den turen ender på topp tre av de beste skitdager jeg har hatt.




Girls & Ammo

Flytter leir inn i Trollheimen og får nerdet litt rundt navngivingen rundt St. Johnsfjorden, hvor fjell, breer og fjordarmer har navn etter fordums statsministre. Dette følges opp med en grov innføring i platetektonikk og endemorener. Rennende vanns transporterende evne stiger med sjette potens av hastigheten, det er plausibelt å anta at tilsvarende økning kan gjelde også for breer. Diskusjonen avsluttes med et opprop mot sentralbankenes aggresjon og for en overgang til et fraksjonelt banksystem. Mens noen må lage middag kan andre gå på nye topper, vi får nå også sett Prins Karls Forland (det kjedeligste stedet Nansen noensinne hadde vært) og Eidembukta. Får en laaang fin nedkjøring og innvilger oss selv et undertøysskift tonsatt av Wichita Lineman i teltet før et næringsrikt måltid inntas i spisestuen.






Det er nesten med vanntro vi en dag titter ut av teltet og oppdager tåke, skyer og flatt lys. Får formiddagen til å gå med å klatre ut på en smal egg. Etter lunsj klarner det opp og ADHD gjengen går opp på Stallofjellet, solkrem og svette svir i øynene, fellene sitter godt selv på bratte helninger, fiin utsikt bla bla bla. De første hundre høydemeter på våt styreslusj ned solsteika på nordsiden, travereserer over flate og får løssnø på den vestlige skyggesiden. Rekker oppom Runebommen før middag og hopper i posen for å få noen timer søvn før det er bikkjekald bjørnevakt fra klokka 03.00.





I 1912 klagde Nansen over den voksende turismen på Spitsbergen, men i løpet av en uke møter vi kun en gruppe hundespann og ser ett og annet gammel skispor, ellers nix. Den bit av Svalbards historie som fascinerer mest handler om desperasjonen og skjebnene for ekspedisjoner og lykkejegere i møtet med ugjestmild natur. Gruver og fangstmenn er på vikende front for sportsbutikker og turister, Longyearbyen er en merkelig samling mennesker, så fjern fra det det en gang var. Overlevelse er erstattet med opplevelse, og Villminken får gå fri fra alle fangstmenn der han svinser lettkledd rundt i hockey Bon Jovi mundur på breen.





Jeg har skjegg, er solbrent og er tom for sjokolade. Det passer bra å hentes nå, Isfjorden har vel sjelden ligget så blank og stille. Tømmer pulkene, fyller på med pils og hopper i dusjen før den obligatoriske fireretteren på Huset. Noen timer senere snubler vi småbrisne og døgnville ut i midnatssolen.

Hey, hva er disse ryktene jeg hører om et sykkelritt på Jæren i morgen? Kanskje jeg skal finne frem hybriden fra boden og få meg ei gul jakke med godt vindfang og hive meg med.