Laken av marengs

En svale gjør ingen sommer, en struts gjør heller ingen vinter. Den fryser nok snarere ihjel, strutsen altså, svalen har nok flydd sørover. Heldiggrisen.










Verdens beste boller!

Jordens sønn

Nå som Stavangers år som Europeisk Kulturhovedstad 2008 er over må man se seg om etter andre kulturelle impulser. I den anledning har vi hentet inn Aftenbladets egen prügelknaben, Arild Abrahamsen, for å anmelde juleforestillingene på de lokale barneskoler:


Adventstiden kjennetegnes ikke kun ved de lilla julelysene i staken til tante Laura-Jenny, det er også tiden for dårlige filmer, utilgivelig fjernsyn og enda verre teater.

Vi snakker her om grusomt teater, ren tortur. Ikke den typen tortur de nyreligiøse bibelvitere og rodeoklovner i hvite hus kokett kaller avhør, neida, her snakker vi Tarantinosk middeladertortur på linje med uttrekking av negler og brennmerking. Årets adventstid bringer noen av de værste overgrep siden Jåttå barneskoles oppførelse av Musevisa i 1993, et stykke som brøt med absolutt alt som kan kalles menneskerettigheter. Så, for de av dere som synes Guantanamo er en fornøyelsespark for pingler og mener waterboarding bare er en effektiv kur for flass; tillat meg å anbefale en god gammeldags korsfestelse på noen av våre lokale barneskoler. Jeg er klar over at dette er kritikk av barn, men som en hver patolog vil kunne fortelle allmuen så bør selv de minste svulster fjernes på et tidlig stadie.

Tragedie er det første som møter deg når du finner din plass i bomberommet på Nylund barneskole. Små trange stoler presses sammen til et ”teater” hjemsøkt av stanken fra masseprodusert gløgg og pepperkaker. Spørsmålet er ikke hvorfor man har valgt å sette opp stykket i et bomberom, men hvorfor man har valgt å sette det opp i det hele tatt. ”Julevangeliet” er en overvurdert gjørme som kun kan anbefales for de som måtte ønske å kurere kronisk insomnia. Det er virkelig ingen vits i å sette opp dette mølet med mindre man ser forbi den patetiske moralen og konsentrerer seg om den lille biten av drama og teatralsk kjøtt som finnes. Poenget må være å ta bort alt det sukkersøte, men her serveres det som hovedrett. Og en kvalmende og bitter grøt er det. Skuespillerne inntar scenen med en enutsiasme man kun ellers ser hos barn som har vannkopper eller polio. Det er vanskelig å klandre dem for deres livløshet ettersom manuset ikke inviterer til noen form for innlevelse, men snarere kun består av en serie monotone utsagn.

Maria til Josef: ”Eg e trøtte.”
Josef til Maria: ”Okeidå, me blir her i natt.”

Det er ingen gnist, ingen gi og ta, og denne totale mangelen på lidenskap er trøttende. Syvåringen Tyko Båwizz i rollen som Maria er alt annet enn overbevisende som jomfru siden hun løfter skjørtet over hodet og spratler med bena fremfor å finne karakterens sakrale indre. Om ikke annet klarer hun å fremføre en anstendig skjelving. Programmet forteller oss at hun har sukkersyke, men det kan da umulig være en god nok grunn til å caste henne til rollen. Som Josef møter vi tredjeklassingen Tim Cato, han trenger en påminder om at selv om det ikke er han som har smelt Maria på tjukken, så bør han opptre som om han er mann nok til å kunne ha gjort det. Scene-effektene og lyssettingen er glissen, passende for en forestilling som ikke fortjener annet enn glissent oppmøte. Under enkelte omstendigheter kan man forstå foreldres stolthet, men det hører ikke hjemme i et teater hvor det oppmuntrer barn til å skvise frem noen imaginære dråper fra et talent som rett og seltt ikke eksisterer. Dersom en juloppsetting skal virke så må den kunne appelere til alle, uansett hvilket forhold man måtte ha til skuespillerene.

Som en av de tre vise menn sa da han pekte på plastkurven som skulle forestille en krybbe: ”Et barn er dødt!” Akk, så treffende om denne forestillingen og den følelse jeg satt med underveis. Terningkast to.







Ti år gamle Migens viste lovende takter under fjorårets oppsettelse av ”Et juleeventyr”. Nå har han atter rotet litt i skapet og funnet frem den gamle nissedrakten i enda en oppsettelse av ”Snekker Andersen” som nå vises på Vaulen skole. Stykkets sentimentaitet blir såvidt det er slått av sin forutsigbarhet og en dialog som mest av alt minner om fisk som flyter med buken i været. Jeg kunne ha sett forbi den grusome regien, de latterlige kulissene og en fremførelse som er fornærmende. Men vi snakker her om sjetteklassinger, og de burde vite bedre. Handlingen, dersom man kan bruke et slikt ord, dreier seg om et møte mellom den tidligere nevnte snekker og den ikke ukjente Julenissen. De to bytter roller for en aften og gleder hverandres familier med pakker fra hendholdsvis en Rema 1000 pose og en gammel ryggsekk.
Migens skuffer i rollen som Snekkeren, men stykket kan likevel by på gode skuespillerprestasjoner. Den som overbeviser mest er schaferen Villminken som gestalterer rollen som reinsdyr på en utmerket måte. Desverre måtte Villminken forlate scenen litt tidligere enn planlagt da dyrets fordøyelse tydeligvis ikke taklet bollen med popcorn det ble gitt for å holde seg i ro på scenen. Tilslutt er det ni år gamle Paul Andrews som redder den synkende skuta med en overbevisende tolkning av Julenissens karakter. Bomullsskjegget hadde en tendens til å kvele den lille spekkballens replikker, men gnissingen av lårene hans kunne høres helt opp til nordpolen hver gang han krysset scenen med sin vraltende gange. Terningkast tre.



...øm som et uvær, nådeløs som Coca-Cola