Hvorfor kaller dere ham for Migens?

Gralla med dagen!

Vielleicht! Oh! Vielleicht!

I 60 år har markedets mest pålitelige, stilige og fornuftige biler trillet ut i verden fra en liten by i Sverige.

SAABeiere (Jerry Seinfeld!) er den gruppen bilister som har sterkest følelser for sitt merke, mer enn ti ganger å sterkt som det forholdet en Volkswageneier har til sin bil. Dette skaper igjen et kameraderi som nærer en sterk forakt for enkelte andre bilmerker, hvem kan vel ikke la være å le når man ser en BMW kjøre seg fast i snøføyka utenfor, vel vitende om at man selv kommer lekende lett gjennom slike prøvelser.

Nå ser det altså ut til å være ugjenkallelig slutt i Trollhättan, SAAB vil for all tid bli husket med varme for introduksjonen av turboen i 99 modellen og for at de i 1982 introduserte asbestfrie bremseklosser. Takk for alle mil og minner!

Vi ser her Reidun, en 900 S, enkelt takle den norske vinteren.

"så ein uer så e trokke litt for raskt opp"

Er du ensom og lei; ring oss og vi tisser i din hage.

Vil du lese en bok som omhandler giftmord; skipbrudd; drukningsdøden; innestengelse og klausdrofobi i trange mørke rom; å være levende begravet under jorden; demoniske mareritt; hungersnød og tørste; feber, delirium, galskap; gale hunder; selvmordstanker; storm og orkan til havs; haiangrep; et drivende skip med råtnende lik; kannibalisme; massakre og mord ved hjelp av klubbe, øks, spyd, kniv og pistol, vel baby! da er Edgar Allan Poes "The narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket akkurat det du har ønsket deg.

Skulle du heller ønske å vite mer om fremmedgjøringen og identitetskonflikt i Sudan på sekstitallet kan du hoppe til køys med Seasons of migration to the North av Tayeb Salih.

Dersom du i likhet med alle andre savner Lille Timmy og Ingis kan du klikke her og sjekke hvordan de to rakkerne har det i Kongo.

Spooning is the new black

Hurra! hurra! for vinteren, kulde, snø, Røldal og Haukeli og Sveigen, toppturer med nye kjente og supre folk med godt humør, kaffe til frokost og bollene til Bakeren til lunsj, hurra for Sølvpilen og Svettebø, for sol og vindstille og stillheten på toppen, sola som går fra oransj til den fargen som heter korall når den er på neglene til Chlöe Sevigny (hurra for hu óg!), bratte nedfarter, puddersnø i november, hurra for oss og for at vi endelig er i gang og hurra for at vi skal opp igjen på fredag!












Takk til Sølvpilen for ekstra bilder!

23/25

November er tradisjonelt en møkkamåned. Årets udiskutabelt kjipeste måned. Det skjer aldri noe bra i november. Dagene er korte, du er på kontoret mens det enda er mørkt og drar hjem etter at det har blitt mørkt igjen. I helgen skal man reise opp, ut, bort og vekk, men det er for kaldt til å sykle, det er slaps i fjellet som gjør det vanskelig å gå til fots, men ikke nok snø til at man kan gå på ski etc, så man ender opp med å gå ut og gjøre noen halvhjertede forsøk på å få seg klamydia. Så er man dårlig hele søndagen og har enda dårligere samvittighet fordi man ikke gjør noe fornuftig med fridagene sine før man igjen sitter på kontoret mandag morgen med noe av den samme kjipe følelsen som etter en tysk drabantbyferie. Du kunne like gjerne ha sittet innendørs midt på sommeren og levd av fastfood, cola, amfetamin og gamle liveopptak med Bob Marley på videospilleren. Ikke gått ut på 3 dager, vaska deg i kaffe, drite i et håndkle og tørka deg i ræva med glava. Uka –livet- står ikke til å redde. Du har blitt skitten og avstumpet. Heldigvis var det ikke snø i Hjelmelandsheiene denne helgen og Migens er tilbake fra oppholdet som bukkakeslave i Tokyo = hurra for Trollgarden!

22/25

Winter comes and the days all start late

There's motion on the boughs where the dark shapes prowl

Feeling out the feelings

Feeling out the feeling

Candy left over from Halloween

A unified theory of everything

Love left over from lovers leaving

Books, they all know they're not worth reading

They're not worth reading

Laminated Cat

De siste dødbrune løv klamrer seg forgjeves fast på trærne, toppene er hvite og i sludd trasker et høylydt følge inn til Tykostølen. Frost i myra, grå himmel; det første gjensyn med den type kulde som setter seg i marg og bein. Inne i hytta blir det etterhvert varmt nok til at mer enn bare nesetippen stikker opp fra soveposer og dunjakker rundt bordet. Skrik og skrål, planer for vinteren, mat, mat og mere mat. Slagne forspiste kropper slynget i sofaen kommer til sider såpass til hektene at man i musikkquiz og mimeleken med stor innlevelse, kløkt og yndig eleganse kommer frem med svar som I like big butts and I can not lie, Kristin Lavransdatter, O sole mio og Michael Boltons udødelige How am I supposed to live without you. Ute uler vinden, den kan bare ha det så godt.