My name is Machine, the Machine of Oslo!
I've got the ticket, I know where to go
Det er overskyet og småkaldt, jeg står i Munkegata og har nervøs mage. Det kan bare bety en ting; ut og sykle 54 mil fra Trondheim til Oslo. Over Elgseterbru kommer de første dråpene som raskt blir til skikkelig sprutregn opp Heimdalsbakken. Her står Dark Sides eneste trønderske fan med et stort norsk flagg og hyler seg hes når vi passerer.
Alle tre er nå gjennomvåte og vi har knapt syklet en lusen mil. Foran oss sitter heldigvis directeur sportíf Bakeren i følgebilen med tørre klær. Vi har på forhånd avtalt langestasjoner, i tillegg til ti-liters dunker med vann og maxim, de sedvanlige energibarer og geléer har vi også brødskiver med ymse pålegg, peanøtter, seigmenn, Ibux, Voltaren, firkløver, skillingsboller og bananer. Vi har 25 bananer siden det er "bedre å ha for mange enn å ha for få". Første stopp går raskt unna, klarer å få tørre hansker, nye flasker og mat med oss på ett minutt fra stopp til vi er ute på veien igjen.
Fortsatt høljer det ned, vi ligger bakerst i et felt ledet av Ottestad SK. Det er vindstille, men likevel mye å tjene på å ligge bak i sekken, aberet er at siden det pøsregner og man prøver å holde hjulet foran så får man spruten rett i trynet som en bukkakeslave. Etter Ulsberg og inn mot Oppdal letter det heldigvis og vi får tørr asfalt. Bakeren står klar i begynnelsen av Drivdalen, her tar vi oss tid til å skifte sokker og kaste jakkene. Vi kan se blå himmel over Dovre og mens vi får varmen i kroppen igjen er stemningen i laget tilnærmet det Evelyn Waugh ville kalt "fine, ebullient form".
Gjennom Drivdalen og over Dovre var det i 2007 og 2008 sterk motvind, regn og sludd. I 2007 også hagl. Nå klatrer vi over 1000 moh i solskinn uten problemer, forbi Hjerkinn er det fint og vindstille, mens Snøhettamassivet er alt annet enn det mørke Mordor det tidligere har fremstått som.
Ned fra platået og forbi Dombås går det i noen minutter sammenhengende på 55-60 km/t. Noen faller av bak i feltet vårt, vi henger lett på. Fortsatt fint vær, lett kjøring ned dalen forbi Otta, Sel og alle disse andre stedene man kun hører om når det NM i langrenn. Langs Mjøsa går feltet vårt så bra at vi ikke har lyst til å slippe det. Dessuten har vi eskorte av to motorsyklister fra UP mens trafikken er sperret i motgående retning. Dette gjør det vanskelig å avtale langing. Fortsatt fine i tøyet og friske i bena etter 359 km gjennom Lillehammer hvor vi får løpende langing i en bakke. Før Brøttum må jeg ta en liten skvettepause, klarer ikke ta igjen feltet før toppen av bakken og må opp i 70 km/t utfor for å nå igjen halen på feltet på flatene etterpå.
Oh! Machine go fast, never slow
Come on and ask me, I will tell you so
På Hamar har vi en tomhendt troll-i-eske langing. Dette skaper litt frustrasjon ettersom vi ikke har så mye mat og drikke igjen. Bakeren er ikke tapt bak hester, vogner, felt eller bilkøer og lurer følgebilen retning Minnesund. Vi henger fortsatt på Ottestad SK som nå nærmer seg hjembygda, her har de gått mann av huse og står hele bygda samlet for å ta imot sine sønner. Surrealistisk å sykle gjennom en slik jublende folkemasse, samtidig er det ganske drid når de andre stanser for langing, mens man selv må fortsette tre mann alene.
Det er to timer og noen mil siden sist langing, begynner å gå tom for næring nå og har kun en gel i lomma og halv falske igjen. En energibar fra Timmy redder meg de neste milene til Strandlykkje hvor Bakeren står klar til en fråtsefest med kaffe-cola blanding. Vi tar på jakker, fyller lommene til bristepunktet og ser for oss å ta de siste åtte-ni milene alene. Vi bytter på å dra og kjører bra tempo frem til Råholt hvor vi klarer å rane til oss litt Ibux fra noen tilskuere, fortsetter med tempotrekk helt til vi tar igjen Bergen CK. Vi henger på feltet helt til de får en velt før Gjelleråsen. Opp Gjelleråsen er det mye vilje i tråkkene, vi skjønner at vi kommer til å klare målet på 18 timer og drar på helt til siste bakken opp til Løren. Sammen triller vi side om side inn til 17:53:30, Litago, chips og grandis.
Veldig fornøyd med at vi alle tre sammen klarer tidsmålet på 18 timer. En stor takk må rettes til Bakeren som i rollen som DS utviste beundringsverdig forakt for alle trafikkregler og kombinerte forbikjøringer over doble sperrelinjer med kartlesing mens han avtaler neste stopp over telefonen og gjør klar drikke.
Timmy: Kan så mye mer enn å dra i utforkjøringene, jaggu klarte du ikke å henge med hele veien inn og samtidig se sexy ut i målområdet. Jeg er deg stor takk skyldig for energibaren etter Ottestad. Flott å se deg ta i bruk ånnaskreftene på slutten.
Migens: Imponerende viljestyrke og umenneskelig smerteterskel når kneet svikter. Hjernen i laget, organisator og motivator (”Nå slide me, det e langt te neste langing, dette komme te å gå på psyken guttar”). Og satan for en kjørstyrke når det trengs.
Selv noterer jeg at man spare seg for mye vond rompesmerte ved å kjøpe seg en skikkelig sykkelshorts. Invester i DeMarchi eller Assos først som sist. Alt annet er bare tåpelig. Selv etter 54 mil er rassen helt fin.
But in the City it does not even show,
'Cause my name: Machine, Machine of Oslo
Tusen takk for bildene Migerie!
