Overprisede voks- og glideremedier har i løpet av vinteren gjort innhogg i mangt et husholdningsbudsjett og for enkelte kan det bli et kompromiss å få igjennom nettopp sine prioriteringer. Slik ender det opp med at noen skiløpere må prioritere annerledes i sine innkjøp, mens atter andre må gjøre gjenytelser for å få råd til fluor under skiene. Kapteinen måtte foreksempel støvsuge hele huset, naken, en gang i uken i hele mars i bytte mot to lag Cera-F som attpåtil aldri ble brukt da Sesilåmi gikk vasken. Nakenstøvsugingen fikk nær-katastrofale følger da Kapteinen måtte ta av munnstykket for å komme bedre til mellom sofaputene. Ikke alle skirenn har det samme smørehysteriet eller ethos hvor det gjelder å komme seg raskest mulig frem til mål. Smørblide konstanterer vi at skistaven også kan brukes som flaskeåpner og at Duvel smaker bedre enn Maxim, sittende i en stor klynge med andre sedate skiløpere som heller ikke har det travlet med å komme frem til mål på Ustaoset. Herfra og inn til mål og langt forbi andre bordsetting er det bare smil å se. Ach skisesong, måtte du aldri ta slutt!
En av livets beste erfaringer er at været aldri kan bli så dårlig at det påvirker utferdstrang og turglede. Pakk bil med ski, sykkel, mat, sjokolade, bøker og "hund", and off we go.
Sykle hjemover søndag. 153 km med bakker, 4 grader kaldt, vestavind i trynet, sludd, hagl, pungtering, snickers og banan.
Åh satan, som jeg har savnet dette. Til tross for alle de fantastiske jenterompene er jeg møkklei Elixia og de solariumsbrune bolemongoene som barberer pungen i dusjen.
Slipp fangene fri, det er vår.
Dette var innlegg nr 100 med vas og drid. Den andre bloggen har fortsatt bare ett innlegg, men så er det nå fire år mellom hvert Stortingsvalg også.
"Oi, lyden av kvinne som skreller poteter, det er verdens beste lyd nest etter pssscht!"
Takk til Gud som ga sin sønn, den eneste, for at vi skal kunne gå på ski i påsken. Jesus = teamplayer.
Burte var ikke fornøyd med påsken 2009
Årets utgave manglet J-Love og Villminken som begge måtte jobbe for føden og således var forhindret fra å delta. Fantasiløst og kjedelig å starte på Haukeliseter, men snømangelen i store deler av Sør-Norge gjør oss like kresne som Tjorven på nachspiel. Tung start på råtten snø retning Sloaros. Nytt av året var fraværet av Burtes forseggjorte påskemeny; det er en tynn linje mellom gastronomi og idioti når man hakker urter til mascarponekremen som skal rulles inn i bresaola til forretten når resten av hytten spiser posesuppe. Dessuten er det harry. Alt dette er glemt når jeg ett år senere tvinner serrano rundt asparges og dadler mens vi venter på at kjøttet skal bli ferdig. Entrecote er tungt å bære med seg, men satan så godt det er. Migens slapp i det minste å gå tre dager med en melon i sekken denne gangen.
Fra Sloaros går det brøytet løype over Krosstosskardet og ned i Hovden. Plagsomt varmt. Møter mange skiløpere i tights på veien opp mot Tjørnbrotbu. Her, blant alle mosjonister i lycra, møter vi bomullspiken. En nydelig liten fjellblomst med smilehull og Fjällrävenanorakk. Hjertet smeltet, Stanley ble hard og bomullspiken smilte søtt og forsvant inn i kveldssolen i nydelig diagonalgang. I hytta har vi korvbonanza og blir enige om å legge neste års tur til Kungsleden.
Endelig litt vintervær og kulde i ansiktet. Fra Tjørnbrotbu øst for Auversvasseggi jevnt over 1200 moh retning Berdalsbu for lunsj. Deretter bratt opp i vakkert høyfjellsterreng. Lyset er magisk, vinden har formet fenner og flotte former. Skarpt føre og stille ensomhet, vi møter på en flokk med ca 100 reinsdyr. Strekket over Reinevassheii og Reidalsfjelli er når forholdene klaffer en av de aller vakreste skiturene jeg har gått. Det blir mildere ned under 1000 moh, noe som fører til periodevis farselasaktig utforkjøring med flere vakre fall i lia ned mot Bjørnevassbu. Stusselig plass. Drikker opp resten av spriten.
Planen var nå å fortsette sørover retning Hovstøyl og Torsdalsbu. Snøen er derimot råtnere enn Danmark (Shakespearerefereanse- jeg er mer enn kun et vakkert ansikt) og Burte må nå en buss. Vi tar taxi ned til Valle slik at Burt rekker bussen mens vi to andre får handlet på Joker (øl, sørlandschips og mer sjokolade) før vi tar taxi opp til Brokke for å gå Sesilåmitraséen til Øyuvsbu. To trivelige hyttevakter gir oss appelsiner. Skikkelig surt videre mot Gaukhei. Dårlig sikt, sludd og stiv kuling, det legger seg is uten på klærne, men inni er det godt, tørt og varmt. Meget bra Norrøna!
Kjedelig staking over islagte vann ned til hytta på Gaukhei. Her møter vi en liten kar på syv år som går fra hytte til hytte med pappaen sin. Drittøff gutt som attpåtil hadde Landsemski. Sover tolv timer før siste etappen går ned til Ljosland. Ikke mye snø igjen nå, kommer oss likevel helt frem uten å ta av skiene en eneste gang. På hytta til familien Vigå serverer de deilig pinnekjøtt før Stanley hopper på toget vestover.
