Tidligere låste man ikke stølene i heia, både fordi man ikke så behovet for det, men også fordi disse skulle være tilgjengelig som ly når behovet var der. Desverre misbrukes slike ordninger; ubudne gjester tar seg til rette, ting forsvinner og det som egentlig skulle være en rolig fjelltur ender opp med å bli ei hel helg avsatt til å skure ren hytta etter fremmedes berserkergang. Dører utstyres med lås, til fordel for eieren, men last for trengende. Et igjenspikret og tildekket vindu er derfor langt ifra den beste velkomst man kan få, og Kvm. Tyko ringer sporenstreks Øverstkommanderende ved HK på Egenes for å avgi en sit.rap
-Det har vært inbrudd på hytten, de har knust et vindu og det er glasskå…
-HAR DE TATT BRENNEVINET?!
Litt fascinert undrer jeg på om det kan være den famøse Vandreren som har beæret våre fjell med et besøk og jeg titter inn for å se om han har lagt igjen sitt “visittkort”. Det har han ikke, og brennevinet er urørt mens det i hytteboken er skrevet både unnskyldninger og forklaringer fra pålangsere som har blitt fanget i uværet tidligere i februar. Dette roer både Tyko og Øverstkommanderende såpass at vanlig tjeneste kan gjenopprettes med nedjustert trusselnivå.
Iløpet av natte- og morgentimene kommer det også skiløpere med hodelykt og vinterteltere inn til stølen, og det gleder virkelig at alle ni er med og går skitur selv om været er skikkelig rævva. Ingen surmuling eller konstruerte unnskyldninger for å sitte inne foran ovnen og være liksom-fjellfant. Alle mann ut og opp, selv en gravid fru Migens labber avgårde med føyka piskende i ansiktet, meget bra! Opp Reinaskardet ser man ikke annet enn grått, men vi vet Snønuten er der oppe en plass og noen velger å legge en ekstra avstikker oppom. Det er merkelig hvordan hukommelse og stedsansen kan lede en når sikten ikke er mer enn noen få meter. Det, og GPS.
Mens vi har vært på tur har hytten blitt hjemsøkt av usynlige godtemonstre og både chips og saltsild har forsvunnet fra kammerset, de tre som snudde først og gikk tilbake til hytta har ikke sett noe. I løpet av helgen klarer ni stykker å spise nesten tre kilo sjokolade uten hjelp av godtemonsteret. Siden Tyko har bursdag er det også presanger, øl, pølser, kake og sang ut i de små timer.
Det sner, det sner, det pilsner hele natten og når morningen kommer har det blitt finfint skiføre. Vinduskarmen måles opp, hytten skalkes igjen og vi setter avgårde. Nydelig og eventyraktig nedover lia, så flott at man ønsker at det ikke skal ta slutt, for jammen dukker ikke sola opp over Snønuten. En dag for sent synes noen, men av og til kan det være gøy å være ute i uvær også.
