Aarbakkerittet 2012

Du har Hyserittet, Svinesprinten, Jæren Hit, Jæren Dit, Landsbyidioten og masser av andre relativt meningsløse småritt med beskjedent startfelt og begivenhetsløse løyper. På Sørvestlandet er det bare tre ritt som virkelig gjelder og på landeveien er Lysebotn - Bryne i en klasse for seg selv. Langt og hardt, spektakulær trasé og alltid hard konkurranse. Hit legges treningsturer og formtopper. Dette er et skikkelig sesongmål. Lysebotn lever opp til navnet; bunnen av en fjord, bunnen av en dal. Har man ikke båt finnes kun én vei ut, nemlig opp. Kanskje burde det derfor stått "La alt håp fare, den som her inntrer" på kaien. Skydekket ligger lavt under Ørneredet og botnen er grå og lummer. Meldingene er dog om tørr fin asfalt og sol over skylaget, det blir en herlig dag å sykle til Bryne på.

Kan vi komme med et lite hjertesukk? Ikke still deg opp i første rekke med mindre du har tenkt å være først inn i bakken. Synes du det går så fort i starten at du lager luker etter 150 meter burde en godt voksen mann i lyseblå trikot heller ta plass litt lenger bak. Ut av tunnelen har 25 stk fått en ganske stor luke som stadig øker. Så starter drysset hvor én etter én detter av og danner smågrupper på tre og fire. Forbannet ser man ni mann komme seg avgårde i front og forsvinne inn i skylaget. Etter noen minutter har man steget såpass opp at man plutselig møtes av solstråler som trenger gjennom og lyser opp Øygardstølen, videre opp mot 934 moh er det varmt og fint. Om bare man ikke hadde blylodd i beina og slikt et jag over seg.


Foto: Berge Hatteland.

Her er en annen ting som gjør Lysebotn - Bryne spesielt, langs løypa er det flere steder yrende liv med heiagjenger, langing og støtte. Det er hyggelig og motiverende å kjøre når man har en slik ramme rundt rittet. Hvem er disse skjønnasene som stiller seg opp og deler ut bananer og vann i bakkene, de fortjener en knib alle sammen. De roper at vi er et sted mellom ett og fire minutter bak tre eller seks mann i tet. Noe som jo er veldig til hjelp. Vi jager altså tre mann som er ett minutt før oss? Eller seks mann som har fire minutter?

Sekundering er ikke alltid like enkelt. Man trenger en klokke som starter når noen passerer, og så må man oppgi tidsdifferansen til neste som passerer. I proffritt har man radio, eller en fyr som skriver differansen på en tavle. I turritt har man ivrig støtteapparat som enten må rope, eller, eh, sende SMS. På toppen får vi beskjed om at det er to minutter opp til tet. På Sinnes sier de to minutter og at de i tet bare er fire mann. Så tar vi igjen én mann etter Dirdal og får beskjed om at det er to mann igjen med halvannet minutt i tet. Like etter oppgis avstanden å være tre minutter. Her er det verdt å understreke at dersom man skal drive sekundering så bør man faktisk ha tatt tiden og være sikker i sin sak, ikke bare gjette på måfå.

Heldigvis kan Cirkus Grung både lange og se på klokken samtidig og på Ålgård roper de at det er halvannet minutt og at de har startet lureriet. Like etter står en vakt i et kryss og hoier "Dokk hæ tri menott opp!" La gå at tidsdilatasjon kan forekomme i romtid i den spesielle relativitetsteorien, men for enkelhetens skyld ønskes avstanden nå oppgitt i minutter og sekunder i henhold til SI systemet. Snart ser vi også dommerbilen på lang avstand, samtidig ser vi også stadig mindre til enkelte i gruppa vår. Slitne bein eller slett moral? Jaggu ikke lett å vite, ifjor satt det en håndfull gratispassasjerer fra Spinneriet inn til Undheim som plutselig hadde gullbein da de fikk ferten av mål. Sitter det nå noen og sparer seg til å spurte om 5. plass fremfor å gi alt for å ta igjen teten? Har de bonusavtaler med den lokale sportsbutikken som gir en dunk XL-1 med banansmak ved gode plasseringer i turritt? Det er ikke like motiverende å skulle hente inn et forsprang når man samtidig føler at man må se seg over skuldra. Tuen, Dyret og Hardingen gir ikke opp. Jøss, der sitter det en stakkar og bytter slange. Da er de enda færre i tet.

Det går sakte der fremme de siste km, men ikke sakte nok. Ser fire mann svinge opp mot Time kirke noen hundre meter før oss, tar det for gitt at Podieprinsen ikke har glemt gamle kunster. Selvfølgelig har han ikke det, tiltross for påstandene om at "eg leve bare på luft, kjærlighet og kamomillete om dagen, pusse opp om nettene og har aldri tid te å trena".

Ergo blir det delt 5. plass, sure 44 sekunder bak teten. De kjørte utrolig bra fra toppen og inn til Sinnes og holdt også avstanden med fem mann siste halvannen timen etter Dirdal. Deretter gikk det fortere med oss bak. Min egen relativitetsteori er at prestasjoner må sees i forhold til tidligere resultater relativt til de rundt en på resultatlistene. Og da skal jeg være fornøyd. Men merkelig nok var jeg mye gladere for 115 plass i 2009.


YYYMCA, its fun to stay at the YMCA

Vi ser her et beundringsverdig kjønnsrollemønster hvor mor kjører, langer drikke underveis og etterpå er sykkelmekaniker og soigneur slik at atleten hele tiden er på topp. Jeg kan bare misunne det sportslige opplegget.

 - Også vil eg ha ekstra ost på. -Klart det vennen. Foto: Kjeruben

Ørjan Lauritzen har som alltid tatt utrolig bra bilder (hey kompis, få meg til å se tynnere ut neste gang).

Og kanonrapport fra Blodsmak.