Påskevingling nedover Hardangervidda. Etter å ha passert de verste flaskehalser og tråkket off-kvist fant vi vidden slik den skal være.
I horisonten utviskede konturer, endeløse hvite, myke og runde, som sovende kalde kjemper ligger toppene døde og vakre. Eventuelt som gigantiske stykker vaniljeparfait.
Etterhvert snøføyk og kuling rett i trynet. Solbriller frøs fast til øyenbryn og det dannet seg is på kinn og i skjegg. Til tross for at vi prøvde oss på en acapella versjon av Sophie B Hawkins'
Damn, I wish I was your lover var humøret litt under middels da vi slitne ankom Hadlaskard i skumringen.
Farbror Burt var sjefskokk og satt kjøkkenlærlingene Stanley og Migens i arbeid med atter en nydelig trerettersfråtsefest som blant annet bestod av breseaola og sjokoladefondue.
Villminken underholdt med dans.
Paradis.
To kjappe mil til Litlos for lunsj. Deretter to nye mil til forblåste lille Bamsebu høyt der oppe. Nådde frem i det dagens siste kalde rosa stråler ga seg hen til den lyseblå nattehimmel. Var helt vrak da vi kom frem, det må være alderen. En seig tur, men blant nationens aller aller ypperste.
Vemod ved ankomst Haukeli, hvorfor må alle fine ting ende så snart?
-Masse gamle NTH'ere her, skal vi ikke synge Teodor?
-NEI!
