Vi vil oss et land

Del 1

Eg høyrde vindsuset kalle meg
Oppi fjellet oppi fjellet

Påsketuren ble ti dager fra Solheimstulen til Ådneram, startstedet ble så siden vi foretrekker å kombinere infløkt logistikk med økonomiske subsidier av distriktene. Disse deler av Hardangervidda skuffer heller aldri i jakten på hyttenazier, og ved ankomst Stordalsbu møter vi et prakteksemplar av arten; en senesterk østlending (60). Denne typen hyttenazi er som oftest sykelig opptatt av regelverk og tar det som en selvfølge at alle andre som kommer til en hytte er ravgale pyromane vis skjødesløsehet setter nattesøvn, liv og verdier i fare. Hvilken skade kan vel sprengfyring, champagne og jordbær nattestid gjøre?





Over isskrud, skare og i motvind kom vi oss ikke lenger enn til Lågaros på dag to. Herfra gikk vi videre rett vest i motvinden, vel vitende om at hverken vær eller føre kom til å bli særlig bedre. Vi gikk likevel forbi Sandhaug. Sandhaug Turisthytte er ei dritthytte. Den tiende fjellvettregelen sier faktisk "Gå alltid forbi Sandhaug når du er på tur", stans heller på Besso.







Besso ligger vakkert til og har en fantastisk hyggelig betjening. Rom og senger er mye bedre enn alle andre hytter i fem kilometers omkrets, maten er nydelig og peisestua varm og trivelig. Neste morgen får vi nybakte brød og rundstykker til frokost mens Bessos egen skismører tar seg av gjestenes ski utenfor.

Alt er bedre i Sverige, dom är fresha och kan fashion på ett vis vi andra inte kan, Bürti hadde startet friskt på Solheimstulen med hvite tennissokker (rød og grønn stripe) i skistøvlene, dette ga følgende rakkere på hælene:



Villminken har heldigvis både befalsskole og MacGyver på VHS, så førstehjelpen var av ypperste kvalitet. Noen gamle madrasser ble befridd for litt skumgummi, denne ble så tvinnet til ringer og sørget for beskyttende lokk til sårene. Bürti fikk siden kjøre scooter med Røde Kors.



Småsurt det siste stykket fra Litlos, forbi Hellevassbu og ned mot Haukeliseter. Like etter Vesle Nup er vi så heldige å møte på det ypperste menneskeheten har å tilby. Jeg skjønner det så fort jeg ser dagstursekkene, de stramme grelle skibukselongsene, de ekstravagante luene, de tynne langrennsskiene og den dårlige koordinasjonen; overmennesker vis naturlige Blut und Boden hever dem over behovet for skikkelig utstyr, fjellvett, været og enhver fornuft. Tyskere i fjellet. Den ene har sågar kastet fra seg skiene og løper nå på skiskoene i snøen etter den andre. Senere på dagen får jeg høre om en person som har gått på truger retning Holmavatn. Jeg trenger ikke en gang å gjette på nasjonaliteten. Den eneste gjesten på Holmavatn viser seg selvfølgelig å være en tysk dame som ganske riktig har gått opp til hytta på truger. Hun forteller at hun dagen før hadde prøvd å ta turen på ski, dette resulterte i et Frankensteinaktig kutt i pannen. Nå er hun glad for å være på hytta men synes maten er i det dyreste laget.

La oss ta en nærmere titt...


Del 2

På Haukeliseter ventet C som nå skulle være turfølge videre. Denne delen av ekspedisjonen, med rutevalg, hytter og meny underveis kan du lese om her.





Selv om jeg ikke kan gå på vannet slik som Dennis Bergkamp kunne i sine velmaktsdager, så har jeg da i det minste tiltro til eget fottøy og dets fortreffelighet selv i møtet med iskaldt overvann.



Det hjelper lite at skoene er tette når vannet går til knærne. Svartevass ble forsert og kalde føtter fortrengt mens vi la nye turplaner. På Grautheller ventet en varm hytte under oppsyn av to myndige små hyttevakter.




Den siste av i alt ti turdager besto av å skli ned den regntunge og folketomme Flatstøldalen hvor våren er i anmarsj og snøen i retrett. Vi var ikke særlig lystne på å vente to timer på bussen i regnet, men lykken står som alltid de kjekke bi så vi fikk haik hele veien hjem.