Kinematisk viskositet for nybegynnere.

Skal man tro Cardinals egne notater har St.Peter's Winter Ale ...meget mørk rødbrun farge, nesten helt svart. Fint brunt skum. DEILIG vinøs aroma med eik, rosiner, sjokolade, røstet malt, lakris og noe kaffe. Smaken har mye av de samme elementene som aromaen; sjokolade og søt (men ikke for søt) malt ligger lengst framme i smaksbildet, og der er en god røstet og humlet bitterhet i ettersmaken. Munnfølelsen er meget fyldig og rik. Dette er LØGN! Denne ølen er beksvart med en viskositet på over hundre centiStokes, har en aroma lik innsiden på suspen til Jim Marthinsen og smaker gjørme, kaffe og surt myrvann. Jeg burde vite, jeg hadde tross alt to stykker før The Shock konserten fredag. Våknet lørdag med en pocketutgave av W.Sommerset Maughams Collected Short Stories på nattbordet.
"Åh? Var jeg innom Cementen på vei hjem?"

Etterhvert som treningsmengde og kondisjon øker faller festkondisen i motsatt retning. De monooksygenasekatalysertereaksjonene svekkes og i håp om å hjelpe superproteinet CYP2 skille ut restene av gårsdagen introduseres store mengder vann (1 cSt). Utfallet av dette lille kjemiske eksperiment er positivt og fra laben høres et "hurra! det er blankt igjen!" Vinterbukser med fôr legges frem sammen med jakke med skvettlapp som får meg til å se ut som en blanding av en fasan og en dirigent.

Piggdekk knaser mot isglatt asfalt, over jorder, på sti og grusvei sammen med en gjeng fininger, fire timer senere går sjokolademelken (4,3 cSt) ned på høykant.

November Rain

På en regntung novembersøndag tar gjennomsnittsbelgieren en sjekk av burene i kjelleren før han går ut. Søndag er cyklocross, og vår mann skal på stevne for å fortære varmt øl og fritert mat med majones mens han ser søkkvåte menn bærende på syklene sine løpe rundt i gjørma.

Vi har ikke sykkelcross og må aktivisere oss selv. Søndag etter søndag etter, ja, lørdag flere helger på rad utover høsten, kilometer på kilometer, time etter time. Oksen er egentlig en svale og kan navigere etter landemerker, magnetisme og solen. Og memorerte kart. Eller GPS. Langs kjerrevei og sti, over jorder, sanddyner, steingjerder, piggtråd og myr.

Noen ganger regner det sånn:

||||||||||||||||||||||||||||||||||||||

Så blåser det kanskje opp litt, og da bør man holde hjulet foran til tross for sølespruten, da regner det sånn:

\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\

Skulle det komme novemberregn slik vi er så heldige å kjenne det her på Nord-Jæren, da regner det sånn:

-------------------------------------

Når vinden så gjør regnskuren vannrett vil kanskje syklisten undres hva det egentlig er han driver med, kanskje ytres denne undring høyt, "hva er det vi driver med!?" og svaret kommer halvt lakonisk, halvt ironisk "Me bygge base". Aha, base. Jaja da så. Vel hjemme dusjes det med klærne på.

One by One

Migens + Vigå = sant, gratulerer med dagen begge to!

Våte drømmer

Januar 1910 ankommer den unge russiske adelige Sergei Pankejeff Wien. Pankejeff har depresjoner, føler seg isolert fra omverdenen, er nervøs, lider av forstoppelse og trenger daglige klystér. Pankejeff er i Wien for å treffe gladlaksen Sigmund Freud. Terapisamtalene dem i mellom ender til slutt opp med å fokusere på en drøm om hvite ulver Pankejeff har hatt som barn. Man kan saktens undres om hvordan disse samtalene har forløpt, for Freud ender opp med å døpe sin pasient "Ulvemannen" og lanserer teorien om at drømmen betyr at barnet må ha sett sine foreldre ha hålfest bakfra i svært ung alder.

-"En gang drømte jeg at det satt hvite ulver i trærne utenfor soveromsvinduet mitt"
- "Jasså? Det må bety at du hi sett far din stake reint"

Sigge gir seg selv et klapp på skulderen for denne briljante drømmetydningen og bruker Ulvemannens infantile nevrose som empirisk grunnlag for psykoanalysen. The Wolfman foreligger nå i ny redigert utgave som en del av Penguins serie Great Ideas.

Ute blåser sludd mot vinduet og Freud er visst ikke lenger pensum for psykologer, drømmetydning står ei heller høyt i kurs. Spiseforstyrrelser rammer stort sett unge kvinner med sterk vilje og lavt selvbilde. Det er synd, tenker jeg, at de må sulte seg så tynne, kan de ikke heller kompensere for den dårlige selvtillitten med å være billige? Spiseforstyrrelser rammer komisk nok også en del unge menn i bolemiljøet. De spiser bare proteinpulver, som igjen egentlig bare er rester fra osteproduksjon, "eller kalvagodt så me seie på Jæren". Når en bolegutt kommer til poliklinikken, har han da vanlige klær på, eller går de fortsatt i sånne små tangaer?





Oi! Denne fisken har spist mye multer!.

Egen jakt på proteiner koster adskillig mer enn hva tre små mort på størrelse med Halfdan Sivertsens nesebor kan gi oss. Gadd vite hvor mange watt det en gang kostet alle stammens menn å jage store dyr i dyregraver. Fassbinder var et geni og Holzhauer betyr tømmerhogger. Ute er det nå mørkt. Lerker går fra glass til glass. Manometeret måler trykket på bremsene. Den venstre siden av hjernen husker og setter ting i system. Den høyre siden er romforståelse, persepsjon, kreativitet. Dette er uansett individuelt og du kan bli blind av et slag i bakhodet.

I løpet av natten tar naturen hevn for sine døde når musene spiser opp Tubas fiskestang. Jeg drømmer at noen sigøynere stjeler lommeboken min (betyr det at jeg er redd for å binde meg? Psykologen kan ikke svare). All himlens sluser er åpne og i løpet av natten har landskapet endret seg fra gårsdagen. Mange bekker små gjør stien til en liten å, og elven som i går knapt hadde vannføring flyter nå over. Purified in Blood er vakkert, så vakkert.





Kapteinen erklærer at hans indre hund er en flatcoated retriever; snill og sportslig, løper ikke så langt før den kommer tilbake, sover opptil 18 timer i døgnet. Jaha? Stanley er en border collie.

Timmy = chow-chow
Kalle = springer spaniel
Bakeren = schnauser
Migens = schaefer
Jonnemann = gordon setter
Greven = puddel
Stintå = elghund
Doktor = golden retriever
Guffen = St. Bernhard
KENNATH! = chihuaua
Tjorven = mopps
Villminken = bastard
Spoonman = pitbull

pH = pusekatt

Lysekammen

Gjennom skog og bregnekratt nynnende på E Slåttatæja Du går så bratt etter allmannvæja... Andpusten. Det er bratt her, men slettes ingen allmannsvei. Kartet antyder at det skal gå sti opp skaret fra Auklend, men den er ikke å se. Doktoren har vært i Afrika og braser seg vei gjennom krattet med en oppdagelsesreisendes myndige selvsagthet å fint bli fare frå fotå di.... Det knaker i greiner og bannes oppgitt.



Vi følger juvet på elvas nordside gjennom stor ur til det vider seg ut og allmuens vann renner inn på Lyses bankkonto. Det eneste tegnet på utbyggingen er foruten den tørre elva en Khazad-dûmaktig port inn i fjellet som ikke ville åpne seg selv om jeg sa "mellon".




Vel oppe ved Kjelkeskardet bryter vi nordover og rusler enkelt opp skaret under Strålaus før vi igjen tar nordøst, beine veien opp over blanke svaberg mot selve toppvarden på Lysekammen. Dagen er velsignet med godt vær og utsikten er klar og fin. Ettersom vi nå står på det høyeste punktet i søndre del av Ryfylke-Setesdalsheiene kan vi lett plukke ut Kjerag, Lysefjorden, Prekestolsmassivet, Lyngsvatnet, Rennesøy, Sevheimskugen, Bokn, Ombo, Etnefjellene, Folgefonna, Skaulen, Napen og Snønuten i den vestre horisont. En smal lysebrun stripe er Blåsjøs nordre bredd, Svartevassmagasinet er tappet lavt og er lett å plukke ut, bak det igjen i øst er dalsøkket inn mot Botsvann mens Hillenut er sør for oss. Snickers? Ja takk!




Følger stort sett samme kurs ned til vanninntaket, men velger denne gang sydsiden av elven, her er det mye lettere å ta seg frem og sannelig møter vi til slutt på noe som kan minne om en sti like mye som de mørke hårene på en arabisk tenåringsjentes overleppe kan minne om en bart. Det ser ut til at de fleste som besøker Lysekammen er samlere, synd, for på dager med klart vær finner du neppe bedre utsiktspunkt i Sør-Norge.



Update: Kapteinen og Stanley drar tidlig lørdag retning Kvandalen for å klyve opp på Trollaskeinuten, retur søndag. Gi lyd hvis du tror jeg vil ha deg med.

LOOK AT MY NIPPLES!!!

"- Har du hørt den om jøden, baptisten og metodisten som kom opp til himmelen samtidigt, og så ble de tatt imot av St.Peter? Fysst va det baptisten, St.Peter ønskte velkommen og ga ham nøkkelen te rom 21, "men ver stille når du går forbi rom 9", joda, baptisten takket for nøkkelen og sneig seg stille neriønå gangen. Så va det metodisten, St.Peter ønskte også han velkommen og ga ham nøkkelen til rom 27, "men ver stille når du går forbi rom 9". Metodisten nikte alvorligt og lista seg stille neriønå gangen. Så va det jøden, St.Peter ønskte velkommen og ga ham nøkkelen til rom 18, "men ver stille når du går forbi rom 9" Jøden hadde hørt St.Peter si dette til de to andre og spurte nysgjerrig "hvorfor det?" - "fordi der inne sitte Jehovas Vitner og de tror de e heilt aleina her oppe".

- Åh herreguuuud!

- Jammen du, vett du koffor isbedane ikkje har armar og bein?
- Eh, nei.
- Fordi di e vannskapte."

Og slikt gikk det sammenhengende i 48 timer.

25/25

Setesdalen 1239 e.kr, Sigge Jorsalfar har vært i syden og trenger cash for å dekke regningen:
- Hallaisen, me e fra Stavangerbispen, det står i 5. Mosebok at dåkker ska gje ein tidel av alt dåkker har te kjerkå, så host opp.
- Hæ?
- Ja, asså, me representere Jesus og Guds kjærlighet å alt det, men viss me ikkje får ein tidel av alt du eie så fyre eg deg og tar både kånå og hesten din i rauå, halleluja og salig er den som knuser dine spebarn mot klippen.

Ettersom Setesdølene gjerne ville slippe å bli tredd på påle av gladlaksene i Stavanger måtte de pent finne seg i å betale tienden. Dette var før kontantene og nettbankens tid, så varer, stort sett lemenskinn, måtte fraktes fra Valle til Lysebotn. Handelsruten fikk navnet Skinnvegen og Midtkammen er Sjumilstøvel til minne om den gamle ferdsel over fjellet. Slentretempo i regnet opp en dårlig sti. Ethvert håp om utsikt mot Lysekammen og Kamsvatnet var borte etter å ha sett værmeldingen, men at tåken på toppen skulle være så tett at man trenger GPS for å få bekreftet at man er på rett plass er en sjeldenhet. Med det var den siste av 25 Sjumilsstøvler i boks. Dersom noen skulle savne noen sauer etter forrige helgs sanking så står det 7 stykker ved Heimra Vaulatjørna.

DNB Nor Cup #5

Bilder her.

Poesi:Vagle Rittet

Den lokale rittkalenders siste tilskudd kommer i form av Poesi:Vagle Rittet som kombinerer lyrikk og mosjonsidrett i skjønn forening. Årets utgave var den gøyale aktiviteten sykkelorientering til Robert Frosts klassiske dikt, The Road Not Taken, hvor Frost beskriver en vandringsmanns valg ved et stikryss og den påfølgende undring over hva som finnes i enden av den sti han ikke valgte. Dette beskriver også den følelse en syklist har når han kommer til sti- eller veikryss med opptil tre mulige retninger og ingen tegn på hva som er riktig. Siden sin publikasjon som en del av samlingen Mountain Interval i 1916 har diktet vært gjenstand for mange tolkninger. Metafor- og billedbruken er enkel; stien er livets vei, og hvert kryss er valg man treffer i livet. Ved første øyekast ser det ut til å være en hyllest til individualismen, til de som velger sin egen vei med forsikringen i siste linje om at jeg tok den andre veien og deri ligger all forskjell.

Metaforen om egne valg og fritenking ble symbolisert gjennom fritolkning av løypetraséen underveis. Her, som så ofte i livet ellers, finnes ingen bruksanvisning, ingen merking, men en rekke valg man selv må ta ansvar for. Velger du i ung alder feil venner kan du havne på skråplanet, i Poesi:Vagle Rittet ble dette symbolisert av flere umerkede stikryss i Vagleskogen. Dette er tidlig i livet og tidlig i rittet, et feilvalg her kan bli skjebnesvangert. Omtrent som i livet selv er rittet tidvis vakkert og kan by både på varierende underlag og trivelig selskap. Du kan lære mye av å se andre velge både riktig og feil (adjø kraftig Brynefyr på Ridley som syklet feil ute på Malmheim - Heigre symboliserer hun dama du skulle holdt deg unna).

Et løfte om selvstendighet er det forlokkende utfallet av diktet, det skildrer et øyeblikk som trolig er representativ for alle historier om selvtillit og identitet. Denne sentrale episoden er vendepunktet hvor en beslutning treffes; øyeblikket hvor "jeg'et" oppstår, eventuelt er det veivalget som skiller mellom en respektabel tid og sluttplassering kontra å havne ute på et jorde på Sele sammen med en flokk andre forvirrede menn som tidvis tar ibruk fargerikt språk. Denne undring "hvorfor står vi i en åker, hva er meningen med dette?" er dikteren som reflekterer over den vei han ikke tok. Frost sammenligner så i siste versefot de to veivalg og kommer tilslutt frem til at de egentlig ikke er så ulike, de er snarere nær på identiske, altså har han med sine retoriske vendinger lurt leseren. Plutselig befinner man seg i nærheten av Kleppeloen og hører heiaropene fra alle de som ønsker å se syklistene slite seg opp mot toppen (himmel/helvete?). Her vil man også innse at gjort er gjort og at det ikke har noe for seg å dvele ved fortiden.

Arrangøren, Klepp Friteater, skal ha honnør slik at de kan kjøre billigere på bussen, da har de kanskje råd til flere skilt med røde piler neste år. Selve løypetraséen, ihvertfall slik vi livets nestbeste menn tolket den, oppfordrer til postiv, fri og offensiv tankegang. Samtidig har vi fått inn en melding fra Norsk Folkehjelp om at de har funnet en forkommen Hafrsfjordrytter bak ei løe på Vigdel, han hadde tolket diktet bokstavelig og har nå bestemt seg for å slutte i jobben som revisor og heller satse på en karriere innen eksperimentell kjeramikk.




Dette var sykkelsesongen 2010, fra og med neste helg vil bloggen gå tilbake til sitt opprinnelige fokus på kaninoppdrett. Vi snakkes til Mairittet 2011.