Grønt og svart

Arms in assholes! Elbow deep in Asian teens!

Mannen med hammeren er den jeg frykter mest når et startnummer festes til legeme eller en sykkel.

Som ivrig fan av sykling setter jeg stor pris på elendige værforhold; Gavia 88, Roubaix 01 og den 7. etappen av årets Giro er klassikere. Jeg vil se miserable lidende syklister fulle av gjørme. For en middelmådig turrytter er Giro d’Italia med sine truseløse podiumjenter lysår unna pissregn og vinden på Orre. Men mannen med hammeren er her. Det sier “BONK” når han slår til i en nedkjølt kropp; blodsukker og vilje ut, krampe og dårlige tanker inn. Allerede frustrert over lite samarbeid og tåpelig kjøring i vinden blir det noen meningsløse halvhjertede forsøk på å stikke fra gruppa. Det kommer ikke annet enn syre ut av det. Fra Tinghaug går det fryktelig treigt, passeres av haugevis med syklister før jeg endelig stanser og prøver å tøye litt. Klemmer inn en gel og triller tilslutt rolig inn rett under fire timer. Fy faen så dårlig.

Den første jeg ser når jeg kommer i mål er pappaen til Migerie som er her for å hente oss. Gleden jeg har når jeg ser ham stå der med varme klær kan sammenlignes med den følelse skipbrudne i farvann fulle av hai har når de endelig ser redningshelikopteret komme for å hente dem. Ikke lenge etter sitter vi i bilen og etterhvert som varmen kommer tilbake i kroppen kommer også en blanding av skuffelse og skam sigende.

Nordsjørittet hadde gitt startplass til 10.000 syklister, mange ble skuffet over ikke å få plass. 1.840 valgte å ikke starte på grunn av været. Ingen av disse bør få lov til å delta neste år, dette er egoistisk og respektløst ovenfor arrangører og alle de som ikke fikk startnummer til årets ritt. Skaffer du deg et startnummer stiller du uansett. Ganske mange brøt underveis, de om det, null respekt, jeg er ikke særlig imponert over viljestyrken. Kudos og chapeau til alle som fullførte, og applaus Migens som leverer en kjempetid og sykler seg opp til meget god seeding neste år.


Migens henger ut med fansen før start.

Dette er hobbyen vår.

Reidun (1995-2010)

Reidun kom inn i livene våre en sommerdag i 2005 og det som i utgangspunktet var et fornuftsekteskap utviklet seg snart til ekte kjærlighet. Reidun viste seg å være oppmerksom, stabil, romslig og til å stole på. Og så ville hun alltid være med på tur. Det ble etterhvert mange turer med Reidun, hun trivdes med sommerdekk i vinterfjellet, og kjørte til Sunnmørsalpene og Jotunheimen, hun deltok på Den Store Styrkeprøven og hun kjørte flere ganger gjennom Sandnes med opprullede vinduer og låste dører. Reidun trivdes på veien og vi trivdes sammen med Reidun.

Alt i 2006 kom de første varslene om at noe var galt. Reidun skulle på EU-kontrol og ville ikke starte. Ekspertene kunne ikke helt finne ut hva det var, men ikke lenge etter var hun frisk og ute på veien igjen, like sprek og rask. Likevel kom beskjeden en dag om at hun ikke hadde lenge igjen, og vi som var glade i Reidun måtte forberede oss på at vi snart ville miste henne. Vi visste alle at hver dag, hver tur kunne bli den siste, men da vi tilslutt mottok det endelige budskapet onsdag 9. juni kom det likevel brått på. Du var så ung, og sprek frem til det siste Reidun, og det føles så forferdelig tungt å miste deg.

Vi står sammen i sorgen. Takk for alle minnene.

Våre tanker går til Migens m/familie.

And it seems to me you lived your life
Like a candle in the wind
Never knowing who to cling to
When the rain set in

Bergen - Voss, 165 km, 4:46:00

På venstre side har jeg Sørfjorden, foran meg har jeg et blå-hvitt tog og på høyre side forsvinner gruppe etter gruppe med syklister. Råskinnet i front har fått i oppgave å passere alt og alle den første timen inn mot Gullbotn. Det gjør han da også til gangs; en stund har vi tyve mann i sekken som henger på for harde livet. AJ er en landeveiens Pol Pot og hver gang han drar i front desimeres feltet, da jeg noen minutter senere sklir bak i rulla for en matbit er det bare en fyr igjen. Han ser ikke særlig happy ut. Hei og velkommen til Norges vakreste turritt.

På forhånd har jeg fått en lapp med rute og høydeprofil. Den ligger selvfølgelig igjen i bussen, men jeg husker at det er tre markante stigninger med 200-400 meters klatring og at stigningsprosenten tidvis er 10-12% Gullbotn er ikke rare greiene og føles mer som en hump. Vi har en engelskmann med på laget og jeg har tenkt å benytte anledningen til å fiske etter en invitasjon til å delta på høstens revejakt. Det er jo så morsomt å barbere leggene, ikle seg tettsittende lycra og bestige sin ganger av karbon for så i fellesskap jage på til noen sprenges. Følgelig er det nært beslektet med revejakt som også har uniformer, koordinasjon og tempo i sittende formasjon. Uheldigvis har engelskmannen falt av.

Det går fort ned til Samnanger og ikke lenge etter er det opp mot Kvamskogen. Siden vi kjører sammen går også dette lett og noen hundre høydemeter senere setter vi utfor igjen, denne gang for en lang strekning ned til Nordheimsund. Litt spennende å gå fra klart sollys ute til bekmørket inne i tunneler i 70 km/t når det eneste man ser gjennom solbrillene er baklykta til kompisen noen meter foran.

Fy søren og lilesøstera di i rompa! så fint det er langs Samlafjorden! Grønne åssider, blågrønn sjø og i vest kroner Folgefonna hvit mot himmelhvelvingen. I nydelig vær med litt vind fra sør går venstre rekke idet rulla suser innover langs fjorden. Etterhvert går overgangen fra to til en rekke av seg selv når større grupper må passeres. Så er AJ oppe og drar igjen slik at vi mister tre mann til, noe som får meg til å se for meg meg selv tåresprengt i målområdet "we lost a lot of good men out there". I hårnålssvingene opp Skjervet klarer vi å få med oss alle de resterende åtte over. Har nå fått en av arrangørenes motorsykler som følge og han sørger for klar bane inn mot Voss. Her har de tidenes stussligste målgang, den er faktisk så stusselig at vi ikke er klar over at vi er i mål før noen ber oss bremse ned noen hundre meter senere.

Ikke lenge etter er også de fire siste i mål og får hver sin kalde pils fra kjøleskapet i bussen. Tidligere erfaring med å kjøre i lag begrenser seg til fjorårets Trondheim - Oslo hvor Migens og jeg hadde med oss gjerrigknarken fra Kongo. Nå kjørte vi 12 og siden åtte mann sammen og hadde det jævlig gøy underveis. Kanskje ligger det en liten tanke om neste sommer mellom linjene her, kanskje ikke. Mat! og når bussen triller ut av Voss har enkelte så brede glis at de får ørevoks i munnviken. Vi lener oss tilbake i setet, hiver inn en pris snus, åpner en ny pils og ser Rambo - First Blood og Predator på veien hjem. Fantastisk dag.