På venstre side har jeg Sørfjorden, foran meg har jeg et blå-hvitt tog og på høyre side forsvinner gruppe etter gruppe med syklister. Råskinnet i front har fått i oppgave å passere alt og alle den første timen inn mot Gullbotn. Det gjør han da også til gangs; en stund har vi tyve mann i sekken som henger på for harde livet. AJ er en landeveiens Pol Pot og hver gang han drar i front desimeres feltet, da jeg noen minutter senere sklir bak i rulla for en matbit er det bare en fyr igjen. Han ser ikke særlig happy ut. Hei og velkommen til Norges vakreste turritt.
På forhånd har jeg fått en lapp med rute og høydeprofil. Den ligger selvfølgelig igjen i bussen, men jeg husker at det er tre markante stigninger med 200-400 meters klatring og at stigningsprosenten tidvis er 10-12% Gullbotn er ikke rare greiene og føles mer som en hump. Vi har en engelskmann med på laget og jeg har tenkt å benytte anledningen til å fiske etter en invitasjon til å delta på høstens revejakt. Det er jo så morsomt å barbere leggene, ikle seg tettsittende lycra og bestige sin ganger av karbon for så i fellesskap jage på til noen sprenges. Følgelig er det nært beslektet med revejakt som også har uniformer, koordinasjon og tempo i sittende formasjon. Uheldigvis har engelskmannen falt av.
Det går fort ned til Samnanger og ikke lenge etter er det opp mot Kvamskogen. Siden vi kjører sammen går også dette lett og noen hundre høydemeter senere setter vi utfor igjen, denne gang for en lang strekning ned til Nordheimsund. Litt spennende å gå fra klart sollys ute til bekmørket inne i tunneler i 70 km/t når det eneste man ser gjennom solbrillene er baklykta til kompisen noen meter foran.
Fy søren og lilesøstera di i rompa! så fint det er langs Samlafjorden! Grønne åssider, blågrønn sjø og i vest kroner Folgefonna hvit mot himmelhvelvingen. I nydelig vær med litt vind fra sør går venstre rekke idet rulla suser innover langs fjorden. Etterhvert går overgangen fra to til en rekke av seg selv når større grupper må passeres. Så er AJ oppe og drar igjen slik at vi mister tre mann til, noe som får meg til å se for meg meg selv tåresprengt i målområdet "we lost a lot of good men out there". I hårnålssvingene opp Skjervet klarer vi å få med oss alle de resterende åtte over. Har nå fått en av arrangørenes motorsykler som følge og han sørger for klar bane inn mot Voss. Her har de tidenes stussligste målgang, den er faktisk så stusselig at vi ikke er klar over at vi er i mål før noen ber oss bremse ned noen hundre meter senere.
Ikke lenge etter er også de fire siste i mål og får hver sin kalde pils fra kjøleskapet i bussen. Tidligere erfaring med å kjøre i lag begrenser seg til fjorårets Trondheim - Oslo hvor Migens og jeg hadde med oss gjerrigknarken fra Kongo. Nå kjørte vi 12 og siden åtte mann sammen og hadde det jævlig gøy underveis. Kanskje ligger det en liten tanke om neste sommer mellom linjene her, kanskje ikke. Mat! og når bussen triller ut av Voss har enkelte så brede glis at de får ørevoks i munnviken. Vi lener oss tilbake i setet, hiver inn en pris snus, åpner en ny pils og ser Rambo - First Blood og Predator på veien hjem. Fantastisk dag.
2 kommentarer:
Så kjekk du var i den nye drakta, men jobber ikke du i ett annet selskap? Lar du deg så lett friste til en rolle som hjelperytter for Migens?
Vi klarte ikke å stille et eget lag fra Vardeneset Frisør og Smådyrkrematorium i år, dermed ble det tur med gutta i blått og hvitt.
Dessuten får jeg bare sett lille Migens annenhver helg etter den skandaløse kjennelsen i forliksrådet.
Legg inn en kommentar