Silvester Anfang

Etter seks effektive timer klemmer lang- og pekefinger litt på hendelen slik at farten senkes og vi triller de siste meterne mot porten. Ankelen vris lett for å løse ut av pedalen og den gjenkjennelige lyden av cleat mot asfalt høres i det sykkelen stanser helt. Ikke lenge etter strekkes slitne bein og tørsten får trøst fra små røde aluminiumsbokser. Det er et paradoks at kropper skal brytes ned for å bygges opp og at en gledes så mye sammen i denne prosessen. Jo mer, jo bedre. Sola faller raskt og iløpet av en dusj er det blitt mørkt ute. Jeg kan se glade ansikter med trøtte øyne bak tunge øyelokk. Dag etter dag etter dag.

Vår egen lille kontingent utvides med hardtsatsende bergensere og noen Ryegutter. Rye viderefører den Gerhardsenske tanke om kollektivet gjennom rullekjøring og entusiastiske familiemedlemmer sender gjerne spørsmål til Kaggestad under TdF sendingene hvor de lurer på om noen ProTour lag kunne ha utfordret Rye på Styrkeprøven. Når gamlingen endelig blir ferdig med dagens gjenfortelling av historien om Tourmalet og smeden er det derimot på tide med en reportasje fra Tour of Norway for kids og så er det reklame, og vi vil aldri få svar på om Rye er uslåelige eller ei.

Nå ryker monitoren ut av vinduet i K2032 tenker jeg; her øver vi på langing.

Ah, spenningen ved utforkjøring! Gjøre seg liten, bli aero, bremse litt og slippe opp før man lener seg inn i svingen. Det er ikke bare på Yumbosenteret at boys will be boys (kan det stemme at Spinnguttene S og M ga hverandre ankellenker i gull som nyttårspresang?), barnet i voksne menn vekkes når det går utfor. Sitter rett bak i det Toften treffer fronten på en jeep i høy fart. Det holder å si at en trent kropp kan tåle mye, en hjelm tåler enda mer og at når det mest alvorlige var et knukket krageben så gikk det ganske bra. Som en kuriositet kan nevnes at den første legen som så på pasienten bare hadde én arm og ikke kunne et eneste ord engelsk.

Av gammel vane teller jeg kilometer fremfor timer slik jeg burde, Gran Canaria er ikke stedet for den slags, ihvertfall ikke i desember. Vi holder oss på sørsiden av øya og det blir fort en del høydemeter når man kommer seg innover i landet med ulike kombinasjonsmuligheter mellom San Nicolas, Tejeda, Agüimes og Playa. Den fineste turen får vi fra San Nicolas opp hårnåler forbi El Carrizal. Mellom tunge pust høres det begeistret "18 prosent! 20 prosent!" mens trang vei snirkler seg oppover bratte fjellsider og tilslutt følger fjellkammen over El Toscón mot Ayacata for en fortjent kaffestopp.







Når det gjelder Playa del Ingles så har stedet like mye sjarme som en femåring med kolikk og AD-HD. Det samme kan forøvrig også sies om 95 % av de norske turistene som besøker stedet. Her bør det være rom for å utvide abortgrensen fra 12 uker til 60 år i flere tilfeller. Samtidig kan vi ta selvkritikk i valg av spisested etter en av de hardeste dagene på veien.




Ubegripelig nok, men heldigvis for oss er det ikke mange som tar turen opp i høyden. Avslutter uken med å klatre gjennom tåken opp til Pico de la Nieves som duver lett som en liten øy oppå et stille hav av hvite skyer.