Jotunheimen Rundt

Wheels of fire burn the night

Ride across the sky

Wheels of fire burning bright

We live to ride

-Manowar

Klassisk "fortsatt kjekke før start" bilde. Vi måtte klare oss uten chief directeur sportíf Bakeren i år, men hadde fått taktikktips fra Kveinen om å keep it metal, noe ingen av oss forstod særlig av ettersom vi kjører på karbon. Sniff. Jotis går om natta og er 430 km med 4500 eller så høydemeter. Siden vi har sett på TV at det er viktig å sende ryttere i brudd slik at man slipper å jobbe i feltet sendte vi like så godt alle mann i tet over Filefjell. Aberet med denne taktikken er at man da ikke har noen menn igjen i feltet som kan sitte der og hvile, vi har mye å lære. Migens tok spurtpoengene inn i Oppland, den snåtten. Siden det nå var mørkt har jeg ikke peiling på hva som skjedde før vi er i bakkene før Beitostølen. På matstasjonen fikk vi her en leksjon i hva som skjer dersom man spiser mye gel og siden tar tre glass appelsin juice på styrten: alt vil opp og ut. Heldigvis for den involverte er draktene til BCK gule så det er ingen som ser om du har spydd på deg selv. Enda et bevis på hvor viktig det er med godt design og en god forklaring på hvorfor AG2R i år har brune bukser. På med jakker og klar for regn og vind over Valdresflya. Greven har som kjent sitt genetiske utsprang fra bygdedansen i disse trakter og kan følgelig by på ymse lokaltrivia: "det skitrekket er dritt, den bakken kan je renne baklengs, det skitrekket er latterlig, åh! detta er Norges stussligste vintersportssted, men afterskien etter Ridderrennet er alltid bra".




Kjører alene i medvind over hele Valdresflya, det regner og i tåken får det golde landskapet et spøkelsesaktig preg. Medvinden gjør nedkjøringen mot Sjodalen utrivelig ettersom veien er såpeglatt og i yderst dårlig stand. Kjører med pungen i magen og hjertet i halsen ned til Heimsand hvor herr og fru Greven har tatt en tidlig start på dagen og står klar med boller og kaffe- og colablanding for å se yndlingssønnen sin i stram lycra. I disse traktene treffer vi også på en ensom Ryerytter som spør om vi kan kjøre rulle. Vi så flere ensome Ryeryttere langs hele løypa som fortapte soset rundt etter noen å kjøre rulle med. Rullekjøring er som kjent oppfunnet og perfeksjonert av Rye, så da en av dem fikk være med et oss et lite stykke lykkelig sukket "denne rulla funker godt" var det som om Glenn Danzig hadde sagt "nice chest-hairs" til meg. Ned mot Ottadalen blir det pers med 77 km/t, krasjer du i den hastigheten kommer du i avisen.





Vi tok oss tid til å se på severdighetene og den særegne byggeskikken i dalen ut fra Lom (utt: [h]Låmm). Her blåste det så kraftig motvind at vikene til Migens krøp enda lenger bakover. Omtrent her starter også Greven sitt enmannsshow "Slitin i knea" basert på sangen med det samme navn. Og fyttihelvettes stigningen opp over Sognefjellet er hard nok om du ikke skal ha 300 km i beina fra før av og attpåtil skal få motvind rett i trynet. Her, i kjelleren, hvor alle lagre er tomme, hvor ledd verker og det eneste som bærer en videre er viljen, her ser du best dine venners karakter. Jeg vet om de som blir sure, smeller med kjeften og henger seg opp i det negative før de til slutt resignerer. Greven holdt motet oppe, bet tennene sammen og kom seg opp uten et vondt ord. Hedersmann. Det er ikke mange som hadde presset seg videre med så gode holdninger og humør når det går tungt. Vi har ikke bare forkjærligheten for tettsittende svarte antrekk til felles med Manowar, vi er også Brothers of Metal og hjelper vår venn opp med støtterklæringer som "kom igjen nå" og "eg ska rekka VM finalen". Heldigvis ligger turritthistoriens beste matstasjon på Sognefjellshytta. Her får du i tillegg til vanlig matstasjonsføde også vaffler! Stanley tar klatrepoengene inn i Sogn.






Matstasjonene er en attraksjon i seg selv og verdt deltagelsen alene. Står valget mellom Styrkeprøven og Jotunheimen er det ingen tvil om at du skal velge Jotunheimen Rundt. Bedre stemning, bedre matstasjoner og en flott løype i fantastisk natur. Omtrent som å sammenligne en tysk drabantbyferie med å gå fra hytte til hytte i fjellet. I nedoverkjøringen fra Turtagrø velger Migens å ikke bremse for å unngå at felgene overopphetes, kanontaktikk. Med fare for å høres ut som en høyrevridd populist så er veistandarden her håpløst dårlig. Fra bunnen og inn langs fjorden er det en paradema...nei, det var den der jævla bakken to mil før mål som nok sikkert har blitt en brutal opplevelse for mange. Vi kommer oss over og triller rolig og behersket i mål på 17.25. Fint vær, hyggelige mennesker, pizza, pils og beina i en bøtte med isvann. Good times, high fives!


Slik! skal et verktøysett se ut.