Left Hand Path

Går av båten ved Femundshytta og tar den eneste mulige veien ut derfra på grusvei mot Jonasvollen. Tenker på at David Byrne har gitt ut Bicycle Diaries som er halvt reisebrev-halvt essaysamling med betraktninger gjort fra sykkelsetet gjennom tretti år som turnerende artist i verdens storbyer. Så nordover mot Tufsingdal, lurer på hvorfor det står en avskiltet gammel folkevognsbuss i buskaset langs veien, den var der ifjor også, den får meg til å tenke på han dusten i Into the wild. Litt senere lurer jeg på hvem som har kastet en kassettspiller i grøfta og går samtidig en selvransakende runde med meg selv når jeg tenker at jeg gjerne skulle ha kastet gjerningsmannen på havet.



Tufsingdal minner om Walker Evans' bilder i James Agees Let Us Now Praise Famous Men fra landsbygda i sørstatene under depresjonen. Falleferdige og fraflyttede gårder, gjerder som har kollapset, knuste vinduer, noe Agee skriver om at man etterhvert bikker et punkt hvor man bare gir opp og kun tenker på seg selv fra dag til dag. Så får det bare være at mønet har ramlet ned. Hvor grov må asfalt være før man med No Tubes Raven ruller bedre på hardpakket grus?



Ut på grusen igjen gjennom Grådalen over fjellet. Det var meningen å holde seg under sone 4 i dag, faen ta denne bakken. På andre siden av Korsfjellet kan jeg enten ta raskeste vei inn mot Røros eller ta en omvei med kjerrevei og sti. Jeg tar the one less traveled by siden det i følge poeten vil gjøre all the difference og får dermed 17 myggstikk og to mil med morsom kjøring inn mot Mølmannsdalen.



Tilbake på hytta drikker jeg sjokolademelk fra Q på trammen. Sjokolademelk skal visstnok være veldig bra for restitusjonen. Hvem er vel jeg til å stille spørsmål ved slike påstander, det er bare å si "takk" og restituere seg så best man kan.