Viking Tour

Rjukan - Geilo: I løpet av livet vil du motta mange råd, gitt av andre som stort sett vil deg vel. Noen av rådene vil være gode og andre vil være dårlige. Et råd som sikkert var velmenende da det ble gitt var "aldri drikk sprit når du er trist eller alene", omtanken er rørende, men overser at det nettopp er i de stunder man trenger onkel whisky som mest. Et annet råd er "hold deg foran og hold deg foran spesielt når du synes det går for fort". Dette er et særdeles godt råd. Nettopp når du sliter med å henge med, når du aner at det kommer rykk i front, når alle de andre virker sterkere enn deg; da skal du legge deg først. Om ikke annet er utsikten bedre når man kun har masterbil og motorsykler foran seg enn når du bare ser bakhjul og bakhoder. Når flagget går etter nøytral sone er det bare å kjøre det neste halvannet minuttet så hardt du bare klarer, hodet ned, opp på storskiva og med pulsen langt inn i det røde. Akkurat i det du kjenner at du ikke klarer mer ser du deg over skuldra; en lang hale med ryttere, forvridde ansikter, noen som alt nå slipper bakerst. Du har gjort ditt. Du vet du ikke er god nok til å henge med de beste inn, men i noen hundre meter var du først. Sving så til side, finn deg en plass midt i og heng på så lenge du klarer. Svinet tar spurtpoengene underveis før han går helt tom.

Opp over Imingfjell sprekker det opp i flere små grupper. Her er et annet godt råd: sjekk at alle skruer er stramme før du stiller i ritt med ny sykkel. Tuen har cashet inn komfpengene som hadde stått 16 år på 2,8% høyrentekonto hos Vikeså Frisør og Sparebank og bevilget seg en splitter ny Ridley Helium med sideskill. Mye tid var gått med i nøye innstilling og sjelden så man styretape skinne så hvitt og strammt. Men det var dette setet da. Opp Bjørkflåta detter nemlig setet av sin integrerte pinne, og Tuen må dermed putte det under trøya og sykle stående inn de siste 35 km. En prestasjon som gir ham prisen for most offensive rider dag 1.





Hello ladies!

Geilo - Aurland: I møtet med andre kulturer er det viktig å være åpen og ikke dømme. Kanskje er rottehale hos voksne menn helt vanlig der han kommer fra, mens det er mange ting ved nettopp deg selv som han synes er rare. Kanskje er det å ta med seg småunger på en ukes gymsalferie i et annet land en trend som brer om seg. Vis storsinn og forståelse. Hylende småbarn med diare løpende mellom utslitte syklister er bare en del av helhetsopplevelsen.

Tenk heller på hva vi ble enige om i går. Hvor var du da feltet sprakk og delte seg i to? Rett etter at Svinet tok spurten? Nettopp. Du satt bak og sov. Følg med. Lær av de med rutine. Se bare på Tuen hvor godt han restituerer seg. Proteinshake. Stå 15 minutter i kaldt elvevann for å få blodomløp i bena. Elektronisk muskelstimuli. Hvile.





Aurland - Gaupne: Fortsetter den fine trenden fra i fjor sommer med å sykle gjennom landets lengste tunneler. Lærdalstunnelen er over 24 km lang og således en klar førsteplass på listen. Fint å sykle langs Sognefjorden inn mot Øvre Årdal. Henger med når det flagges og et stort felt kommer samlet inn i klatringen opp mot Berdalsbandet. Her føler feltets nest tyngste syklist for å gå i brudd og fornøyd ser han seg etter en stund over skulderen mens han tar en slurk vann. Her svinger veien, så Johnny-Johnny kjører rett i grøfta. Neste gang jeg ser ham har han en six-pack og slenger fornøyd med kjeften under premieseremonien. Han blir umiddelbart min soleklare favoritt. Trange hårnålssvinger opp 1295 meter. Pungterer men får raskt hjelp av det belgiske sikkerhet/førstehjelp/dommer/mekanikerapparatet. Etterhvert som vi kommer ut av treverket kan man se Hurrungane kneise inn i tåken. Bare stein og ingen vegetasjon gjør det er veldig fint å gå på toppturer her, akkurat nå synes jeg det egner seg dårlig til sykling. Målgang på toppen, trør inn mat, hiver på jakke og triller 13 km nedoverbakke forbi fine Turtagrø og ned til Fortun.



Johnny feirer enda et vellykket brudd.

Ikke mer enn 17 dager siden jeg syklet her langs fjorden under Jotunheimen Rundt. Mål for dagen er Gaupne, et lite tettsted som består av en bensinstasjon og et kjøpesenter. Dette kjøpesenteret har en kafé med verdens mest stabile vert. Han er så stabil at hvis han hadde vært en gass så ville han ha vært inert (spør noen voksne). Menn med denne type pondus og selvtillitt er en sjeldenhet, fremtoningen er det som på jærsk kalles for "stiging" som i "han går og stige". Mage og gullkjede er sammen med en løsningsorientert innblandingsiver påkrevd.


En naturlig autoritet innen trebåter, pommesfritez, utenrikspolitikk og svakstrøm.

Gaupne - Vik: 30 km tempo til Sogndal, flatt, så opp, så ned, så flatt. Logger 35 av 46 minutter i sone 5. Deretter transport til Hella for ferje til Vangsnes. Snakker med en fyr som er hollandsk mester i cyclocross for M40. Han lurer på hvorfor nordmenn alltid har det så varmt i hjemmene sine at de må åpne vinduene og hvorfor vi lar lyset stå på når vi er ferdige på do. Det lurer jeg også på. Tar oss tid til å ta bilder og å forklare at rørgater og høyspentmaster i terrenget er fra vannkraft. Ny gymsal, skolegården forvandles raskt til sigøynerleir hvor det henges opp klær over gjerder og benker og i målnett. Begynner å bli lei av å se de samme radmagre råskinnene øverst på pallen hver kveld. Vurderer å gi dem flytende melange som drypp så snart de har sovnet. Svinet er det hederlige muskuløse unntaket, i fire etapper har han, med litt hjelp, men først og fremst rå styrke hatt sprinttrøyen. Han trenger nå 20 poeng til så kan ingen ta den fra ham.





Vik - Ulvik: Svinet har ikke sovet og er nervøs. Spurten er etter 3 km motbakke og slagplanen er opptrekk med sjokktempo som ingen orker følge. For at han skal få lettest mulig sykkel tar vi andre flaskene hans. Fem minutter senere kan jeg se ham strekke en arm i været etter å ha sikret seg trøya. Gir ham flaska og gratulerer ham, "endelig kan eg sova igjen" sukker han lettet. Tar det med ro opp til mål på toppen av Vikafjellet. Deretter en lang og kjedelig transport til Ulvik. Jeg liker Ulvik siden de titulerer seg herad og kan skryte av både Olav H. Hauge og Geirr Tveitt, men først og fremst fordi Ulvik smykker seg med noe av nasjonens aller vakreste natur.



Her, innerst i Osafjorden, mellom høye bratte vegger har rittledelsen sitt ess i ermet; anleggsveien opp på Osafjell. 1300 høydemeter fordelt på 13 kilometer opp til damanlegget på Hardangervidda. Lysebotn kan bare drite og dra. Dette er selve testen for de som tror de har evner som klatrenisse. Her er et annet råd som er verdt å lytte til; før avreise hadde Tuen anbefalt meg å bytte ut 11-25 med 11-28. Med stigningsprosent varierende mellom 7 og 15 havner jeg raskt på 28. Asfalten er dårlig og har noen steder blitt til grus, dråper fra fossen henger i luften og til slutt dukker målseglet opp øverst i tåken. Lår, legger, lunger og hjerte er fornøyde med 13 plass.







Og gjennom her, over ville fjell, grønne skrenter og dype fjordhugg vil altså noen legge en 90 kilometer lang kraftlinje, med 40 meter bred gate og 16 til 44 meters høye master. Det er ikke til å tro. Det er skammelig. Det er feil. Disse noen er Statnett, som har fått godkjent konsesjon av NVE, et organ som skal treffe en faglig anbefaling innenfor sitt område, og så er det opp til Regjeringen å gjøre anbefaling om til politikk. I dette tilfelle er både svaret og spørsmålet feil da alternativet med ledning fra Sima til Samnanger aldri skulle vært lansert, og ihvertfall ikke kommet ut som det foretrukne valg etter utredning. Så blir det dobbeltfeil når de folkevalgte ikke har gangsyn og vurderingsevne til å se at noen ting ikke lar seg kvantifisere eller sette en pris på. Varsellamper burde blinke, en ny gjennomgang med nye innfallsvinkler burde blitt vurdert. Det heter seg at man får de politikere man fortjener, men innbyggere, besøkende og naturen i Ulvik og Granvin har overhodet ikke fortjent det sviket Stoltenberg og Riis-Johansen nå gjør seg ansvarlige i. Vi andre får, for våre folkevalgtes beste, lese oss opp på sivil ulydighet, slutte å fyre for kråkene og starte med å skru av lyset når vi forlater et rom. Det siste gjelder i særdeleshet dere i Bergensomårdet.


Ulvik - Geilo: Spiser deilig frokost på Brakanes Hotell før vi triller til ferja på Bruravik. Over fjorden og inn til Øvre Eidfjord. Enda en dag med bratte bakker, jeg begynner å ane et mønster. Spurttrøya og suksessen har gått til hodet på Svinet som klager over norsk jantelov. Han er fortsatt suverent sterkest og soper med seg de siste spurtpoengene. Biffen Vaule tar også ti poeng, jeg burde ha ant at han hadde planer om dette da han faktisk spyttet ut snusen før start i dag. Opp Måbødalen forbi Vøringsfossen, det er malt demotiverende grafitti i veien til glede for neste helgs norsemen. "Miss your bed?" "Sell your bike?" "Fancy a blowjob?" Neida, den siste står ikke der, men det burde ha gjort det. Oppe på Vidda blir det grupper inn mot Geilo. Cyclocrossmesteren vil ikke jobbe og sitter bare bak, han får en solid skjennepreken av en annen hollender, i en annen gruppe fører samme snyltetaktikk til håndgemeng. Å sitte på halen er legitimt, men upopulært i PRO sirkuset. Å sitte på halen og så støte rett før mål i turritt er et så graverende brudd på kutyme at gjerningsmannen bør idømmes to år i helgul tempodrakt, hjelm med terrengskjerm og speil, camelbak og skjermer på sin utleverte Trek Madone. I rent sinne hentes han inn og gruses i den siste bakken. Reis hjem til Limburg din fjott.

Syklister blir ganske kjedelige etter noen harde dager. De fleste vil bare sove og spise og eventuelle samtaler blir intetsigende og meningsløst kjedelig så snart de dreier inn på mat. Jeg er drittlei av å spise hele tiden. Gleden er derfor stor da en tysk dame i touringklassen kommenterer Dark Side of the Moon trøya og spør om jeg kan anbefale noe norsk musikk. Selvfølgelig! Ablaze in the Northern Sky med Darkthrone og Kvelertaks fantastiske nyslupne selvtitulerte debutalbum anbefales begge på det varmeste.

Geilo - Rjukan: Tuen har ikke barbert seg på en uke og er nå i ferd med å ligne på en stor utgave av Ravi. Etter en uke med opphold skulle det da bare mangle at vi ikke fikk skikkelig regn den siste dagen. Dette er også den hardeste dagen og dermed også den beste/verste. Ruta er motsatt av den første etappen og inneholder fire bakker før en lang utforkjøring etterfulgt av stigningen opp til Gaustatoppen. Johnny-Johnny er oppildnet av at Biffen Vaule fikk spurtpoeng og går umiddelbart i brudd for å ta klatrepoeng. Han stivner etter fire hundre meter. I løpet av dagen går flere i asfalten i utforkjøringene. Syklist som deiser i asfalt lager en ganske rar lyd. Er som vanlig sistemann som slipper tetgruppa og ender i ingenmannsland hvor jeg hører hjemme sammen med en 17 åring, en ren spurter, tre eldre menn og ei jente. Sykler fra de andre opp bakken og kommer fornøyd inn til en 23 plass i sammendraget. På med tørre klær, vindvest og raskeste veien ned igjen mens vi heier på de som fortsatt er på vei opp. Hup! Jongens, hup!


Jepp, det der kommer til å henge seg fast i lakenet.

Les mer om Bevar Hardanger og signer oppropet mot kraftlinje på http://www.bevarhardanger.no/