Napoleon med sin hær over alpene dro.

Utfallet av slaget ved Leipzig er at Napoleon sendes i husarrest på Elba, uten kveldsmat. Her sysler Nappe litt med jernverk og landbruk til han en dag får beskjed om at lommepengene er inndratt. Dette gjør Nappe rasende og han rømmer til fastlandet hvor han kommer i land ved Golfe Juan og starter sin hundredagers marsj mot Waterloo. Her får han deng igjen og sendes denne gangen til St. Helena, et slags Lindøy for uskikkelige statsledere.





Route Napolelon i utkanten av Grasse er et godt utgangspunkt. N85 er en bred og fin vei over åssider, gjennom skogstette daler med flere små rolige landsbyer og mindre smalere avstikkere underveis. Vår rute tar av etter Logis du Pin, hvor de forøvrig har en fantastisk frukt og grønnsaksbod, nord mot St. Auban og deretter til Briaconnet. Herfra kan man fortsette rett frem med fartslek i morsomt bølgende terreng retning Clue du Riolan og siden stanse for en mektig (og dyr) lunsj i charmante omgivelser på torget i Sigale. Jeg fører en samtale med en eldre fransk herre som kan fortelle meg at nordmenn vanligvis er mye høyere enn det jeg er, og at det pleier å være ganske mange av oss furet værbitte i Castellane. Jeg svarer med å bestille en dessert jeg aldri mottar, men er oppmuntret av egne franskferdigheter og får bekreftet at mine relativt dårlige karakterer i faget må betegnes som det reneste justismord.



Eller...fra Bricaonnet kan du ta den tynne lille flisen av en asfaltert sti gjennom skogen opp over Col du Buis og ned ubehagelige hårnåler til La Serre, drei østover, opp nye hårnåler over Col du Trébuchet og videre ned til Sigale. Denne gangen suser du forbi og ned til Roquesteron hvor de har en meget trivelig café. Solen skinner, du har skille på armer og bein, det serveres godt bakverk, god kaffe, kald cola og verten vasker flaskene dine og fyller de med vann. Igjen har du valgmuligheter; broen over Esteron vil ta deg med inn i et nydelig skogsterreng opp dalsidene forbi Conségudes, Bouyon og tilslutt Courcegoules. Herfra kan du ta over Col du Vence eller renne ned Gorges du Loup mot kysten. Eller... du kan bli med inn i bandittland...fra Rouquesteron tar du tilbake opp veien du kom i tre km til skiltet som peker mot Aiglun og le Mas. Det advares mot "Parcours difficile et dangeroux", og det er jo et tilbud man vanskelig kan takke nei til.




Røverruten svarer umiddelbart til forventningene når vi treffer på en villsvinfamilie gryntende i veikanten, enda bedre blir det når vi finner et plommetre og stapper lommene fulle. le Mas er en husklynge rundt en smal gate med buegang og borgtårn med skytterskår. Veien herfra er skåret inn i fjellsiden langs en elvedal, der dalen er på sitt trangeste går en smal stenbro over og inn i et hull i fjellveggen på motsatt side. Hundre meter lenger oppe i fjellsiden kommer den ut og stigere videre. Skogen tynnes sakte ut med svingene mot toppen av Col de Bleine, en begivenhetsløs kolle på 1349 m, her blir veien bedre, du er på vei mot siviliasasjonen nå. Det er likevel ingen forklaring på hvorfor den første personen vi møter har en gigantisk sugekopp av den typen man staker opp tette toalett med stående fast på hodet. De er kompliserte disse franskmennene. Videre ned til Grasse, til St. Vallier de Thiey, eller øst mot Gorges du Loup. Your call, du har nå 150-160 km og 3-4000 høydemeter i beina.






Mulighetene i dette området er mange, to uker er rett og slett ikke nok. Hvordan er for eksempel D27 fra Gilette til Col de St. Raphael? Med avstikkeren opp på Mont Vial? Her er smale smått trafikerte ruter med lange bakker og bredere mer trafikerte alternativer for de som vil ha det. Franske bilister har samme tilnærming til fartsgrensene som det vi finner hos norske sivilingeniører; fartsgrensene er satt av inkompetente daunakker som ikke klarer å lese trafikkbildet, de er derfor veiledende fremfor bindene og dermed åpne for tolkning. Bilistene er dog meget hensynsfulle ovenfor syklister og eventuelle mishagsytringer kommer nærmest i form av kosetuting.

Them Bones

i) Jada, kjerring (40) fra Østlandet, etter å ha okket og veltet deg i klisjéer og fantasiløse metaforer fra Coehlo til Grethe Roede har du bestemt deg for å finne din sjels indre her i det franske kulturlandskapet. I det du synker ned ved siden av mannen din på en benk på torget i Moutieres Ste-Marie slipper du et lykkelig sukk og sier "åh så fredelig, og så er det ingen andre nordmenn her...". Feil. Han tynne kisen som går forbi dere akkurat nå sier lakonisk "ja, ikke sant" og med det tisser han i grøten din. Sykla rundt Grand Canyon Verdon i går. Jævla fint.







ii) Susende på Tuens bakhjul inn og ut av morgenrushet mellom Antibes og Nice får vi øye på en skikkelse som vifter med noe som viser seg å være et stort kart. Han er kledd i hvitt fra topp til tå. Elvis? Cipollini? Det viser seg å være Pylseprinsen Puls Grungstrong som er på let, en slags pilgrimsferd til Vence - den lille byen hvor D.H Lawrence levde sine siste år. Den hvite Cervelo, på folkemunne kjent som "Venninnå" har nemlig et helt annet fødenavn, og når den vaskes og smøres i boden på kveldene omtales den kjærlig som Lady Chatterley. Vi tilbyr oss å vise ham veien til Vence om han bare kunne tenke seg å være med å danse litt intervals først? Danselærer Tu fører an og viser takten 2-2-2-2-2-2-2-2- tissepause -2-2-2-2-2-2 med 30 sekunders pause danses intervalsen frem og tilbake langs Canal des Vars bredder. Siden opp dalsiden til Vence før vi suser ned mot strand og basseng.

Lady Chatterleys elsker checker inn på en sidesliggende anleggsvei.




Rødhette og Ulven.

San Remo

La primavera, det 298 km lange Milan - San Remo er 277 kilometer med gjesp før rytterne på den 278 får seg et bratt ballespark i form av Capo Cipressa. Over 240 høydemeter halveres feltet langs det som en julidag fortoner seg som en anonymt bakkedrag gjennom hvilken som helst europeisk bydel. En Ullandhaugbakke, Munkebotn eller Kongsvei med inn- og utkjørsler, lekende barn og plommetrær. Ned en svingete og uoversiktlig utforkjøring ut på en mer trafikkert vei som følges inn til San Remo hvor berømte Poggio venter. Smale hårnålssvinger ormer seg over en hundremeters kolle, gjennom et lite kryss før den famøse utforkjøringen gjennom krappe hårnåler ut på Via Roma for et spurtoppgjør inn til Piazza Colombo.

San Remo tok sitt navn fra helgenen (San) Romolo, et lite San Romolo ligger også klemt oppe i åssiden over sentrum. Veien snirkler seg gjennom effektive høydemetere og stadige skilt som oppfordrer bilister til lette gir og "frenare motore". En syklist setter pris på 34/21 eller 39/23 her. Gjennom San Romolo og opp i tåken tipper veien og blir en morsom slalom gjennom skogen mot Baiardo, en liten by ytterst på en egg. Det finnes ingen annen grunn til å bygge slik annet enn at det en gang i tiden ble ansett for å være en grei forsvarsstilling. Følger åssiden mot Vignale før veien stuper gjennom skogen ned mot Rivieraen og altså de avsluttende kilometer på Milan - San Remo inn til en dukkert på stranden, pasta, pizza og en spasertur langs promenaden.

TdF 2011: Saint Paul Trois Châteaux - Gap

De var begge enige om at de heretter måtte rasjonere havregrynene. Farfar tok det verst; selv ikke sykkelritt kunne glede ham nå.


Oksen fra Grimstad og Kalven fra Rudsbygd kjørte finfint og fikk 1. og 2. plass på etappen. Andy Schleck tapte over minuttet på utforkjøringen inn til målgang og spurte etterpå retorisk om det virkelig var dette publikum ville se, et treukers etapperitt avgjort på en utforkjøring. Han vil heller ikke ha tempoetapper, svinger, spurtavslutninger eller strekk hvor man må gire opp på storskiva. Bare bred vei hvor det sterkeste laget kan kontrollere feltet før avgjørelsen går opp en bratt bakke. Uten svinger. Joesba Beloki er sikkert enig.



Stanley er uenig.

Fulcrum Racing Speed XLR: bukser, hils på saus.

Eg høyrde vindsuset kalle meg

1938 ankommer Dr.Philos Arne Næss California for å forske på epistemologi og gjøre filosofiske eksperimenter med rotter. Dr. Næss ønsker å se om rotter kan opptre bestemte selv med mange valgmuligheter. Han setter opp et apparat med en rute hvor rottene må hoppe over stadig økende avstander for å få mat. Deretter øker han antall mulige ruter til fire, så åtte og til slutt 16 mulige ruter. Etterhvert som antall valgmuligheter økte ble rottene mer og mer forvirrede og mistet tilslutt beslutningsevnen og turde ikke lenger å hoppe, men startet å lete etter andre ruter til maten. De startet også å drite all over the place, et tydelig tegn på nervøsitet. Dr. Næss mener usikkerheten er overførbar til mennersker og sammenlignet rottene med turgåere som ikke klarer å bestemme seg for hvor de skal krysse en elv og går opp og ned langs elvebredden. Mennesket er ikke annet enn Superrotter. Grunnet hjernens evne til å se flere muligheter og vissheten om at et valg utelukker andre alternativer, hvordan kan man da følge ett valg fullt ut? Dette er et menneskelig problem mener Dr. Næss som frustreres av at forsøket ikke er statistisk signifikant ettersom han på dette tidspunkt er eksremt opptatt av at alle problemer skal ha en empirisk komponent.

Stanley er en superrotte med flere valgmuligheter, men etter å ha bæsjet all over the place tidligere i uka ble det fornuftige valget å gå opp ruta for en tur Kveinoz' skal være turleder på senere i sommer. Vi er også så beslutningsdyktige at hver gang vi kommer til en elv går vi oppover helt til vi finner en plass å gå tørrskodde over. Tre nye topper på lista, good times.






Kveinoz speider Draugeheimens skodde/ Ain't no smoggy smoke on Rocky Top