Hu & Hei

Når gamle NTHere samles løpes det i heia, det mimres, og tradisjonsrike selskapsleker fra den ærverdige utdannelsesinstitusjon tas frem fra glemselen. "Kjøtt eller kuk" har underholdt studenter i Nidaros siden Tordenskiolds dager og skaper alltid god stemning. For å spille "kjøtt eller kuk" trengs det nok deltagere til minst to tomannslag bestående av personer med unormalt kraftige lem (check); en biff, helst indrefilet, veiende minst 650 gram; et tørkle til å binde foran øynene; stoppeklokke.

En av lagets to spillere skal binde tørklet foran øynene slik at han ikke ser. Den andre spilleren skal så daske enten a)biffen eller b)lemmet sitt mot noe slik at det lager skikkelig lyd. Det kan for eksempel være mot veggen, bordplaten, tv-skjermen, en uoppmerksom spiller fra et annet lag eller et husdyr. "SMAKK!" De andre roper så i kor "Kjøtt eller kuk!" og starter stoppeklokken. Spilleren med bind foran øynene har nå 15 sekunder til å gjette om lyden han nettopp hørte kom fra kjøttstykket eller lagkameratens lem. Riktig svar gir 1 poeng, feil svar gir ikke poeng, første lag til 10 vinner.

Kvinneversjonen "Gjett kæm si høn" er ikke like utbredt, som så mange andre kvinneidretter sliter den med dårlig rekruttering og labert publikumsoppmøte.

Den første snes ankomst med påfølgende hodepine resulterte i et søk i arkivet etter minner fra den gangen menn var menn og ikke lå i fosterstilling på sofaen. Her fra Åsis Flightschool Chamo '99.

Welcome to the Infant Freebase

Vinteren 96/97 gikk en VHS med skifilmen Pure på omgang fra kjellerstue til kjellerstue med kvisete, langhårede unge menn måpende til bildene av den råeste skikjøringen vi noensinne hadde sett. Suget etter alpene og urørt snø var tonsatt av The Soundtrack of Our Lives, en band som de neste 15 årene skulle leve opp til sitt prosaiske navn for flere av oss. Fra de første akkorder på Four Ages (part II) under slowmotion åpningsscener med hoftedypt pudder og fantastiske Firmanent Vacation med store telemarksvinger ned solsidene og inn mellom grantrærne i St-Foy; TSOOL gjorde en bra skifilm mange hakk vassere. Fra cd-spillere, egne band, i bilstereoer og fra scenen opp gjennom årene har Sveriges beste kulturelleeksport nåååågonsinn levert rock i verdensklasse. Frontet av den karismatiske kaftankledde Ebbott og hans myteomspunnede penis, backet opp av en tilsvarende ukarismatisk bassist, et lite kraftverk på trommer, geniet Hederos på tangenter og to gitarister som utsondrer rock og kåtestråler - TSOOL på sitt beste er et av verdens beste liveband. Sjekk Big Time, Black Star, James Last Experience eller Sister Surround - bedre blir det ikke. Jaggu har man ikke vært på fest med gjengen også; Cartmans seier over Ebbott i drikkekonkurransen for ti år siden er nå en del av mannens svært omfattende pantheon.

Nå er det imidlertid snart over, litt vemodig, men samtidig skal man være glad for at noen for en gangs skyld gir seg på topp med æren i behold. En siste gang på Folken ga rock med ballegrep fremført av et band tightere enn rompa på en apekatt. Vi takker for musikken og alle gode minner og tilgir øresuset i det vi hver for oss snubler hjemover i natten. Vel vitende om at det er knappe 14 timer til Hafrsfjord Rundt #1 på rulleski.

 

"Det kjekkeste med å bli far er jo å ha pappaperm" "Enig" "Ja, og at man kjøpe mange nye ting" "Ja, tenker på å bruke en Brio sportsvogn som pulk så får vi trent og hengt ut sammen" "Bra idé, men Brio har ikke så fine kalesjer som Emmaljunga" "Nei eg vett det, men eg ska sy nytt trekk av en gammel Raphajakke" 

Podieprinsen har aldri gått på langrennsski og er nå ute på sin andre rulleskitur noensinne. Kan en tidligere toppidrettsmann holde følge med tre bakfulle mosjonister? Nei. Runden rundt Hafrsfjord og Hålandsvannet er tung nok om du ikke skal se ut som om du sloss mot vindmøller underveis. Det er spurtpoeng på Kvernevikbrua og Misjonsveien - det kreves kløkt skal man slå fightere som Podieprinsen og Migens på slikt. Den lille slasken fra Vardeneset vet derimot råd og klasker til med en langspurt gjennom Tananger og når de andre skjønner hva som har skjedd er det for sent. Fornøyd kan han stå på toppen og gomle på sjokoladen sin mens Timmy og Migens spurter om 2. plassen (vel, Migens spurtet ihvertfall). Litt senere kommer Bamibi på isen.

Migens må denne lørdagen lage pizzaen selv og tar kjappeste vei til Stokka, vi andre har leid Villminken til å lage mat for oss. Runden går derfor gjennom Knivstikkerbuktå, rundt Hålandsvannet og inn mot spurtoppgjør på Misjonsveien. Viktig med god plassering i sykkelfeltet ned Randabergveien, ut av rundkjøringen stakes det for harde livet, en liten råsjangs i krysset og en sliten og fornøyd Stanley kan sette seg på benken utenfor Romsøes. Litt etter kommer Timmy, hans første ord er "Jeg har ikke taktomslag, kan jeg låne penger til snus?" Der kommer pinadø en meget sliten Podieprins også, teknikken har blitt bedre i løpet av turen så utviklingen går rett vei. Det ble tre timer på minuttet, akkurat etter planen har restitusjonsansvarlig Villminken påfyllet klart.

"Kan vi ha én sammenkomst uten at du prater om surdeigen din?"
"Jammen Sally er jo som et barn for meg..."

To Walk the Infernal Fields

Jeje, hadde planer for Helga, den tyske gladjenta, men alas, hun kunne ikke grunnet snø i høyden og vårt planlagte raid over Stutaryggen må utsettes til et passende høve. Alternativet da er å krysse ting av listen og samtidig få seg en fin sekstimerstur i heia. Guide for anledningen er han hengslete fyren som hentet vann ved verdens ende i Askeladden og de syv hjelperne. Hans navn er Kveinoz, forhenværende blackmetalkjenner, nå innehaver av Tysværs største samling av Petra og Stryper på kassett. Andre helt sanne fakta om Kveinoz:
- han liker ikke smeltaost og ber derfor alltid om å få pizza uten ost
- i voksen alder bestemte han seg for at han skulle begynne å like opera
- han bruker 28-39 i jeans og har fortsatt høyvannsbukser
- han synes Størmer Steira er finest av langrennsjentene (aaah, det var fint, hun trenger jo noen til å holde håret hennes mens hun kaster opp frokosten, bedre enn Bjørgen uansett)
- ingen kjenner heia så godt som ham

Enighet om at Ablaze in the Northern Sky er det beste Darkthrone albumet, men deretter strides de lærde. Kveinoz mener Soulside Journey er bedre enn Circle the Wagons, her tar han selvfølgelig feil. Jeg spiser opp hele platen med Firkløver alene så lærer han til neste gang. Ellers enighet om at kun To Walk the Infernal Fileds er magisk, men også det eneste som duger på Under a Funeral Moon (her vet jeg albinon' fra Lesja er uenig). Har tidligere skrytt på meg Darkthrone komplett, men ser at Ravishing Grimness mangler i hylla (not anymore). Her har vi Frafjordhatten:

Det blåser iskald kuling på toppen, spiser lunsj i ly av varden og tar morsomste ruta ned forbi Litle Hatten, Fylgjeskardet over en fin gresseng og ned til Flætjørn. Så bratt opp en skråning mens vi diskuterer Tønes' meritter og hvor fortjent det endelig er at verden får opp øynene for den geniale mannen fra Haua. Over en ny nydelig liten eng og opp Dybingknuden. Herfra og ned vil jeg ta Nedre Breidalen til Breidaltjørna, men den lommekjente rister på hodet og tar luftlinje dinglende fra skrent til skrent utfor brattlia 200 høydemeter ned til Dybingen. Herfra åpner han i lett trav ned mot Frafjord mens Ralph Wiggum halser etter "My legs don't know how to be as long as yours". Innsatsen premieres med pizza (uten ost for Kveinoz) og en liten æresrunde på Cardinal.

56 / 125 Vinjakula

Stavanger Turistforening har et fortreffelig tiltak ved navn Sjumilsstøvelen bestående av 25 utvalgte turmål i den hjemlige hegn. Hver av disse gir ved besøk en liten knapp, og samler man nok kan man få bronse, sølv og gullknapp. Stanley har alle, men dét er det uforståelig nok ingen diamantknapp for. Disse turmålene var en fin motivasjon for den tiltaksløse, men ettersom alle var nådd for noen år tilbake har det blitt mindre av den oppsøkende virksomhet på jakt etter nye turmål. Ut av hyllen detter STFs lille gule med 125 turer, en rask gjennomgang viser at man har 55 av disse. Resten sier seg selv.

Har vært på fotokurs hos Fotograf Alsvik (he shoots all my nudes) og lært at innstillingen skal stå på P og at man i utfordrende lys finner beste resultat ved å justere inn ISO. Mulig man kan lære slikt med å lese bruksanvisningen til kameraet, men som alle gode menn kaster jeg denne umiddelbart. Ingen skal komme og fortelle en ingeniør hvor skapet skal stå, noen år på Gløs adler frem rennesansemennesket vis naturlige autoritet innen alt fra svakstrøm, samfunnsøkonomi, barnefødsel, trebåter og hva som er god og dårlig smak gjør ham til den eneste verdt lytte til. Dette vet enhver jordmor, håndverker eller tilfeldig uheldig borddame alt om.

ISO 500 for mørkt, ISO 1000 for lyst, ISO 800 perfekt.

Det faller seg derfor naturlig å dele sin visdom når Tyko nå er påtroppende markeds- og aktivitetssjef for STFs storstue på Haukeliseter. Tyko ønsker å gjøre Haukeliseter mer tilgjengelig for allmuen og skape liv og aktivitet året rundt, også på hverdagene. Hyttenazi Stanley vet selvsagt bedre og ser helst at Fri Flyt kidsa med altfor store luer, jakker i skrikende farger og påtatt godt humør fryses ut, slik at nikkersadelen får hytta si tilbake. Bort med onepiece og hettegenser ved middagsbordet; hyttens treretters skal inntas ikledd skjorte og ordentlige benklær. Men tror du Tyko vil høre på fornuft? Nei. Man kan saktens spørre seg om likestillingen har kommet for langt når kvinnelige shippingjurister kan henge drakten i skapet og bruke tre år på å gjøre det de har mest lyst til her i livet; omgås mennesker og drive med friluftsliv. 

Bekken blåser oppover; glemmer alt om bildekomposisjon, gyllent snitt og forholdet mellom motiv og bakgrunn. G-.

"Utsikten fra toppen er vel verdt turen. I klarvær kan du se Nordsjøen i det fjerne, både Boknsnederen og Bjerkreimsenderen viser godt igjen. Det mest imponerende er imidlertid toppene innover i fjellheimen og dalene nedenfor." I take your word for it Mr. KHO.

Eigerøl 2012

Vi mobber Timmy fordi han har jakke fra Bergans - friluftslivets Henry Choice.

Og så over til kveldens program; på hovedprogrammet sto ti typer øl, men så traff jeg på Eplemostmannen - kongen av Egersund - som gav oss noen flasker med hver av Berentsens nylanseringer, blant annet Bombay IPA. Og jaggu hadde Bakeren med seg batch 3 og 4 fra IT Breweries også. Det var bare å grue seg til søndagen. 

Eigerale – Ims Pale Ale - egentlig ment som en tradisjonell britisk ale, men Amarillohumle gjør dette til en pale ale, men har den nok bitterhet til at den er en IPA? Tidligere omtalt som å kline med Ingrid Bolsø Berdal. God frisk duft, leskende med god fylde og munnfølelse, litt forsiktig ettersmak, kunne lett tatt seks flasker med denne på en kveld. Den er bitter, men ikke like bitter som Kjetil Rekdal under VM '94. 81 poeng, delt 1. plass.

Nørrebro New York Lager – American Premium – Am. Premium er yankeeversjonen av tyske pilsnere, da eg va på lutefisklag med Dag Solstad i Berlin, men bygg i Nord-Amerika er større og har mer tanniner og proteiner enn i Europa, man blandet derfor inn 30% mais i mesken. Mais har et oljeaktig ytterskall som kan gjøre ølet harskt, skallet må derfor fjernes og det som er igjen er ren endosperm – frøhviten som gir næring til et voksende frø. Hahaha sperm…  Humlen er Cascade. Utfallet er at den er litt mørkere og har mer maltaktig smak enn det vi forbinder med pils. Satans god og fyldig smak. Skål for prinsesse Ragnhild, våre tanker er med indianerne i regnskogen i Brasil. 81 poeng, delt 1. plass.

Pinkus Original Münster - Altbier – gammel ren tysk rase, kraftig smak med brun farge og arisk blondt skum. Opprinnelig fra Düsseldorf, brygget etter das Reinheitsgebot. ”Alt” betyr gammel, og har gitt navn til das Bier siden det gjæres med et gjær som trives best i kjøligere temp enn andre pilstyper. Denne kjølige gjæringen skal også gi et renere og bedre smakende alkohol, uten estere og fusel. Ikke ester, fusel eller humle. Egner seg til storkonsum. Litt kjedelig men blir bedre med hornmusikk.

Hvis du bare kunne spist ett dyr, hva hadde du spist da? Bacondyret, for meg er bacon et grunnstoff.

51 poeng, 7 plass.

Kinn Slåtteøl – belgisk saison - fra Florø. I Florø brygger Kinn øl på gamlemåten med åpne kar, gjæringen skjer på høy temp for å få et krydderpreg. Saison – sesong – tradisjonsrikt bondeøl brygget i den wallonske delen av Belgia for konsum under høstingen, altså et hesje eller slåtteøl. Passer visstnok godt til kjøtt. Det er jo Børre Knudsen med abortgaffel på flaska. Mye skum og kullsyre, munnfølelsen minner om champagnebrus. Emmen, får nesten belegg på tunga av denne. Jeg har aldri hatt porno på DVD. Åh, bare på blue-ray? Bonus for kul 0,75 flaske, men ingen kunne tenke seg å drikke mye av denne. 53 poeng, 6 plass.   

Snake Dog IPA – India Pale Ale – pale ale var det mest solgte ølet i Storbritannia for noen århundre tilbake. Briter vil jo ha alt akkurat som hjemme, så også i India tidlig 1700. Øl ble derfor brygget for å tåle lang transport til havs med temperaturendringer underveis. Dette fikk navnet India Pale Ale, hadde 3,5% og lignet ikke det vi nå kaller IPA i det hele tatt. Tidlig 1980 tall var det hjemmebryggingsboom i USA og man så seg om etter nye spennende oppskrifter og fant noe som het IPA som visstnok skulle ha hatt et kraftig humlepreg. Amerikanske vestkysthumler har en mer sitrusaktig syrlighet som setter mer preg enn det den opprinnelige versjonen hadde og siden har alle drukket den moderne versjonen, de fleste IPA har nå 7%. Poenggivningen varierer fra 47 til 90, den nesten metalliske ettersmaken blir for mye for enkelte mens Bakeren bare blir salig i blikket. Hvor lang tid bruker du på å hente legefrakken? Du vet mamma har bilde av deg på desktoppen sin? 67 poeng, 3 plass.

Kissmeyer Smokey Oktober – jaaa du, dette er en blanding av dobbelbock og rauchbier. Doppelbock er en sterkere variant av vanlig bock og ble opprinnelig brygget av munkene i Munchen  (i landsbyen med det treffende navnet Au) etter tillatelse fra Hertugen av Bayern. Man skåler derfor på latin ”Salve, pater patriae! Bibes princeps optimae!” (Vær hilset landsfader! Skål høystærede herrer!). Bock har ofte en søtere smak enn man vanligvis forbinder med øl. Kissmeyer har tenkt at dersom man blander to ting som er deilig, for eksempel bacon og smelta ost så blir det dritbra, spørsmålet er om bacon egner seg like godt til bløtkake. Svaret er nei, dette var jævlig, smak og lukt minner om våte ullsokker som har svette og myrvann i seg. Var du sammen med hun islandske? Nei, me låg litt isamen, men så våkna eg en dag og så hu hadde unfrienda meg på fjesbogå, du off, dette smage jo surt jo. Det er sjelden man drikker øl hvor man umiddelbart vil spy for å få en annen smak i munnen. Til etikkbiten på MBA kan han jo bare bruke personalhåndboka til Yara. 15 poeng, 9 plass.

Orval – belgisk ale. Made by trappist rapists. Det finnes syv trappistmunkekloster som lager øl, seks i Belgia og ett i Nederland. Orval ligger i den belgiske provinsen Luxembourg som er den delen av Belgia som ligger nærmest landet Luxembourg. Opprinnelig var begge Luxembourg i landet Luxembourg, men provinsen Luxembourg brøt seg fri fra navnebroren under den belgiske revolusjonen og siden de ikke klarte komme på noe nytt navn beholdt de likeså godt det gamle. Belgisk øl bruker ofte kandisukker, ikke rørsukker, dette gir den tørre karakteren, og de har kraftig gjærpreg. Orval ligger lengst syd av de syv og bruker en gjærblanding med villgjær, noe som gjør at det utvikler seg mye ved lagring og får en fenolaktig aroma. Nytes med litt ost og en ung altergutt med store uskyldige øyne. Smaker på dette tidspunktet skuffende kjedelig. 42 poeng, 8 plass.

Lervig Konrad’s Stout (Russian Imperial Stout). Stout betyr ‘staut’ og imperial betyr ‘baller’, imperial ble utviklet av engelske brygghus for å ha et øl som var sterkere enn noe annet da de startet eksport til Russland rundt år 1800. Dette er fortsatt en av de aller kraftigste ølsorter, og jaggu er det ikke også en av de aller beste. Ofte beskrevet som et dessertøl med hint av bitter sjokolade og kaffe i smaken, kan fint steppe inn for brunt brennevin etter middag og utgjør sammen med noen biter sjokolade en fullverdig dessert. Denne har havregrøt i seg og da betyr det at den er sunn. Lukt på den da! Det knuller i nesa. Samme egenvekt som spudmud. Det er deilig med den japanske toaletteknologien, jeg blir nesten sittende litt ekstra jeg. Stor variasjon i poenggivningen. 58 poeng, 5 plass.

Tullibardine Whisky Beer. Scotch ale. Vi er nå nede på rare-elements i periodetabellen, en sterkere aletype med blanding av karamellisert malt med litt torvaktig whiskymalt for røyksmak. Der vanlige ales hadde 3-4% hadde skottene opp til 10% og kalte dem ‘wee-heavy’. Tuillibardine er egentlig et whiskydestilleri, men de har laget et karamellaktig øl og lagret det på whiskyfat. Oh, what could possibly go wrong… Hadde du kontroll da du fridde? Ja, men for deg var det vel mer 50-50 om du ville få ja. Hvor mange sykler har du? Tre. Men du kan jo bare sykle på én av gangen? Hvor mange unger har du? To. Hvor mange orker du leke med om gangen? 62 poeng, 4 plass.

Oud Beersel Oude Geuze – en type lambic hvor eldre (sur) lambic blandes med yngre lambic som fortsatt har noe sukker igjen. Sukkeret starter ny gjæring som igjen gir mer kullsyre mens det flaskemodnes. Smaken beskrives som tørr, sur og kompleks. ”Oud” betyr gammel, denne typen lambic er for kjennere, noe som betyr at den ikke smaker særlig godt. Nei i svarte hælvete.  3 poeng, 10 plass.

Inglorious Beerstars

Under de siste rundene av fjorårets Eigerøl fikk festivalsjef Tislavold hybris og erklærte at Eigerøl 2012 skulle ha et eget festivaløl. Den mannen har lovet mye rart når promille og klokkeslett har vært det samme, men her er et løfte han faktisk har klart å huske og holde i ettertid. 

Akt 1: slutten av juni. 

Kan man lese kan man lage mat, og kan man koke havregrøt kan man brygge øl. Følgelig burde dette være dritlett bare man har alle ingredienser, riktig utstyr og noen som har kokt grøt før.

Vi ser her de første råvarene; 25 kg british pale, 1 kg hvete og 2 kg british crystal skal sammen med 110 liter vann kokes én time og bli mesk. Professoren forklarer forskjellen på de ulike korntyper mens gjestebryggerene virrer rundt i en låvekjeller ute på Ims.

Legg merke til isolasjonen fra en gammel Ajungilak Femund. I løpet av meskingen har vi nå fått to separasjoner; gjærbart sukker fra kornet og ikkegjærbar stivelse. Stivelsen består av glukose som igjen må brytes ned av amylaseenzymer slik at den danner enkle, doble og triple glukosemolekyler, samt noen lengre kjeder. De kortere glukosemolekylene er sukker som gjæren kan spise mens de lengre kjedene setter smak på ølet. Valg av malt er med andre ord avgjørende for smak, men det setter også farge på ølet og er med på å bestemme styrke.

Når mesken er ferdig siles væsken av til tanken under, dette kalles vørter. Vi sitter nå igjen med over 30 kg vått korn som visstnok skal være godt til brødbakst. Kornet fordeles internt i bryggelaget og hver enkelt sier han skal lage brød med kornet før han lar det ligge en uke på kjøkkenet til det begynner og lukte og må kastes i den brune dunken.

Vi har nå vørter kokendes i et kar og er klare for å beundre hvor naturlig eldre menn kan kle seg i kåbbåihatt uten at det ser tvilsomt ut. Bjøro Håland, Marlboro Mannen og Lt. Kilgore fra Apocalypse Now! "You smell that? You smell that, son? That's vørter, we boil the vørter to make it sterile and to heat off some of the water". Så tilsettes humle for å gi bitterhet og smak, humle tilsatt tidlig i kokingen gir bitterhet, humle tilsatt sent i kokingen gir smak. Hvorfor? Fordi smak og aroma i humlen damper bort med koking mens alfasyrene som gir bitterhet kommer frem. Vørteren får 400 gram amarillohumle med jevne mellomrom over en times koking. Amarillo kalles "humlenes humle" - det betyr ikke at den er bedre enn andre, det betyr at en pretensiøs hjemmebrygger en eller annen plass følte behov for å forfine egne valg. Men det er en god humle som brukes i pale ale og IPA uten å gi den samme kattepissaktige ettersmaken som noen av de andre vestkysthumlene gir, og bra er det, for jeg hater katter.

Nå skal vørteren kjøles ned og tappes over på en passende beholder for gjæring. Hygiene blir plutselig viktig og duften av klorvann minner om svømmehall og fremkaller alle de traumatiske minnene fra barndommen. Etter at den klare vørteren på toppen er tappet over på glassballongene er det mindre enn hundre liter igjen av de 110 vi startet med, svinnet skjer gjennom fordamping og at det bindes opp i malt og humle underveis. Industribryggerier bruker minimalt med humle siden det både er dyrt og forårsaker svinn. Smaken bli da også deretter. Vi putter nå gjær i ballongene og setter på kork med gjærlås. Gjær er som Smiths venner; det ser grått og kjedelig ut og kan være inaktivt i lange perioder, men gitt de rette forholdene så formerer det seg over alle støvleskaft ved hjelp av sukkeret som det omdanner til alkohol. 

Den gangen 501 var populært visste man ikke hva gjær var, men forstod at noe gjorde at vørteren med lagring dannet alkohol. Derfor gjorde man som med surdeig og beholdt en del av ølet mens man tilførte noe nytt hver gang man brygget. Men så kom Luis Pasteur (en hvit mann) og sa at det var gjær som dannet alkoholet og siden gang har man isolert mange ulike gjærtyper som igjen gir mange ulike typer øl. Desverre er det noen som fortsatt lager øl på gamle måten, og i Belgia lager de Lambic ved å holde gamle gjærstammer i live. Utfallet smaker eddik og er forbeholdt entusiaster. Kun en sadist vil servere dette til gjestene sine. En syk, syk sadist... 

Vi lar våre ballonger stå til gjæring noen uker og dukker opp plutselig etter ferien.

Akt 2: tidlig august.

Det heter seg i hjemmebryggermiljøer at det alltid er godt oppmøte under brygging men heller labert oppmøte under tapping. No shit. 186 flasker desinfiseres, festivalsjefen og lagersjefen bretter opp ermene, hiver inn en pris snus og setter på London Calling. Ølet tappes først fra ballong til tappetank, i løpet av gjæringen har partikler sunket og blitt sedimentert med gjæret på bunnen av ballongen, dette vil vi ikke ha med over på flaske.

Det er fortsatt gjær i ølet, men dette trenger næring for å kunne ettergjæres på flaske, vi koker derfor opp litt vann og blander i sukker som tilsettes i ølet. Så tar Henry Fords samlebåndsprinsipp over og flaskene fylles, korkes, tørkes og settes i esker. Noen timer senere lastes eskene i en mørk kjeller på Stokka for etterlagring i noen uker.

Nå gjenstår bare etikettene før ølet kan konsumeres. Vi har brygget en india pale ale med IBU på ca 50 til en ølfestival på Eigerøy, så brygget døpes Eigerale og etiketten tar utgangspunkt i Eigerøy fyr.  


Akt 3: medio september.

Siste hånd på verket er å lime etiketter på 176 flasker før man tar kvalitetssjekk av ferdig vare. Ahh! Det eneste som kan være like deilig i munnen som dette er tungen til Ingrid Bolsø Berdal.

Selvberging ved hjelp av bankkort.

Værprognosene for dalstrøka utenfor fulgte likviditeten på amerikanske CDO'er og risikovillige som vi er satte vi alt vi hadde på ny fiskestang og dro dit ryktene sa at det var ørret store som muggene til Ane Dahl Torp. Fjellørret biter som kjent villigst når det er lett overskyet, vindstille og 10-12 grader i vannet - det må rutinerte storfiskere til for å få fisk når det er pissregn, vind og vanntemp på 6-7 grader. Å få fisk på første kast er nesten uhørt under slike forhold. Med mindre man er Stanley, mannen med ny karbonstang og Karmøys vakreste lem. Beundrende kan Kapteinen og Migens se den ene anorektiske lille ørreten etter den andre bli halt i land av storfiskeren som i løpet av en time har flere napp enn det Migens klarte i sine pubertale glansdager.

Siden man nå brygger eget øl, har fiskestang og er nærmeste nabo med Helgø er man så og si selvberget. Det fyres i ovnen, klær tørker under taket, etanolen siver ut i årene og får sjel og sinn til å slappe av mens det mørkner ute. I pannen surrer oppdrettsfisk fra Peru og Radioteateret sender en pakke sennep til Haugesund.

"Og så har me juksa litt"