Bye Bye Stanley

I Toppen Bechs fravær fra skjermen ser SSKs Veteraner det som sin plikt å videreføre ånden fra Herskapelig ut til det norske folk. I vår oppsøkende virksomhet falt valget denne gangen på innlandet og Hedmarken; tilfeldighetene ville ha det til at det nettopp denne helgen også ble arrangert veteran NM i disse trakter. Hvilket sammentreff.

 

Vi smaker rødvin. Vegger og tak er malt i linoleumsmaling. Verten klipper plenen to ganger i uken og håret en gang i året.

Sist sett under ein klinas i 1989.

Her finner vi Stange, ei lita bygd mest kjent for trafikkulykker og powerrocksuksessen Return (utt: "Rettørn" med trykk på forstavelsen). De i reisefølget som hadde nådd kjønnsmoden alder den gang Return herjet i idrettshaller og samfunnshus sent åttitall fikk et sløret blikk mens de mimret om lettantennelige frisyrer og camparifulle tenåringspikers nervøse hvisken i natten. Return kombinerte powerbalader med dagsaktuelle tekster, ta for eksempel Sing me a song som handler om en ung venn som omkommer i en trafikkulykke. Eller Bye bye Johnny som handler om en annen ung venn som omkommer i en trafikkulykke. Eller United in a scream som handler om unge venner som er i ferd med å forulykke i trafikken, mens Half a man handler om en ung mann som har vært i en trafikkulykke og Change the attitude som tar for seg rasisme og sånn. Vårt fabelaktige vertskap hadde gjort klar mekkebod, morgenkåper og myke senger for vår ankomst. Det var bare å legge seg godt tilrette i hver sin lenestol, opprettholde væskebalansen og håpe at Sverige banket skiten ut av England. Lørdag syklet Erlaen, Haggis og Helmut tempo, Flat&Fin hvilte seg i form mens Stiv og Stanley hadde sightseeing i lokalområdet. 

Søndag var det duket for fellesstart, etter medaljer på spinnesiden var lista lagt for herrene med habil Rogalandsrepresentasjon i M30, M40 og M45 hvor man attpåtil hadde en og annen favoritt i sine rekker. Stanley og Stiv fikk i M30 selskap av Tuen og Eplemostmannen, enige om å ha noen med i eventuelle brudd og ellers samarbeide om å kjøre inn dersom vi ikke hadde noen med framme. Litt tilfeldig kommer jeg meg avgårde i et brudd som går tidlig. Innser etterhvert at vi raskt har fått mye tid på feltet, at resten av bruddet er både kjøresterkt og hissig på grøten samt at jeg har en heller dårlig dag og neppe vil overleve 130 km i dette tempoet. Et stykke ut på andre runde mister jeg kjedet og ser bruddet forsvinne som våryre kalver over det rullende landskapet mens jeg må ha hjelp av servicebil, kjører på meg syre og etterhvert må slippe meg ned til feltet. Motivasjonen er nå heller laber, på toppen av "bakken" får vi sekundering på fire minutter opp til bruddet. Dette får det til å koke så smått under enkelte hjelmer og flere går sammen om å kjøre i front. Setter meg frem i rulla og kjører det jeg har inn til runding. Etter siste føring sklir jeg rolig ned langs feltet, den siste jeg ser før feltet sier Bye bye Stanley bye bye er dagens eventuelle vinner som ubekymret sitter avslappet bakerst på halen.

Tuen gjør seg fortjent til ei flaskha eplemost. Bilde courtesy of Nebukanezer.

Etter en stund kommer også meieribestyreren på Jessheim trillende med halen mellom bena. En gang for veldig lenge siden reddet denne mannen meg fra å bli grisebanket av noen hissige fiskere som ikke tålte spøk. Det gode lynnet nordlendingene utviser på Du skal høre mye tydeligvis bare en fasade.

I M40 er det flere lokalhåp samt en fastfoodprins fra Fana på startlistene. Etter tre runder med lureløp kommer én mann seg løs og går solo inn til seier mens våre menn må ta til takke med 5. plass på Erlaen.




Fanalår og Wasabi - en høyst uvanlig kombinasjon. 

Speaker behøvde egentlig ikke opplyse om at M45 feltet nå nærmet seg mål, vi hørte knirkingen fra knær, kunstige hofter og giktbrudne rygger før vi så dem rundt svingen. Helt fremst satt en rutinert herremann som har vunnet en spurt eller tre før. Bestefar har kanskje aldri vært på internett, og han sykler på en gammel damesykkel i titan, men til spurt å være var dette overlegent. Se bare kontrastene mellom Bestefars avslappede kontroll og det maniske ansiktsuttrykket til mannen bak. Kjæme det nogen? Nei, javel, då vant eg.













En mann manglet da spurten i M45 gikk, og etter noen minutter kommer Helmut i mål med nytt hjul og avtrykket fra en annen manns klinge i leggen. Ser ut som en DA-7900 med alt for mye olje på drivverket til en slik tørr dag og mesterskap å være. Vask sykkelen din gutt! Og ikke krasj inn i andre.

Do I? Yes, have some.

Fikk meg en skikkelig overraskelse da jeg åpnet safari fredag og ser at startsiden min, trinegrung.no har et innlegg med noen jeg kjenner. Why, Pylseprinsen, jeg ante ikke at du var broren til slik en awesome C-kjendis, hvorfor har du ikke sagt noe om dette før?!

Den store overraskelsen er likevel at Aftenbladet har klart å lage en velskrevet positivt vinklet sak på to sider om sykkel og aktive mosjonister. Journalistspirer tenker gjerne at de skal bli den norske Woodward, Hersh eller Hitchens før de møter deskens krav om "vinkel" og klikk-genererende saker. Så i stedetfor å skrive om det positive ved at en mann kommer seg opp av sofaen og setter seg mål som gir ham et mye bedre liv har Aftenbladet brydd seg mer om uenigheter mellom et fåtall bilister og syklister som de så fyrer opp under for å få treff på nettsidene i det hissige debattanter i kommentarfeltet (pluss han mongoen med kåbbåihatt) overgår hverandre i slett folkeskikk og tvilsom grammatikk. "Utstyrhysteriet - så mye koster sykkel/ski" eller "Meid ned av fartsfantom i kondomdress", "Spiste fire Maximgel på én time - måtte kaste sykkelshorts".

Siden vi først har åpnet denne skuffen; hva faen er det som feiler sportsdesken i Verksgata? Det sterkeste sykkelfeltet på norsk jord siden VM 1993 i byens gater under RGP og Aftenbladet henger seg opp i om podiedamer er kjønnsdiskriminerende og at man ikke hadde en spansk tolk på arrangementet? Men Nordsjørittet, det skal man gi bred dekning. Og noe av denne dekningen er virkelig bra og positiv i og med at den gir gode råd og inspirasjon om trening, forberedelser og gjennomføring av noe som for for eksempel Pylseprinsen på et tidspunkt virket som en uoverkommelig oppgave. Det er ikke Nordsjørittets feil at de overskygger nesten alt annet på to hjul. Men når Aftenbladet har en journalist til stede på DNB Cup hvor flere av Norges beste syklister deltar og saken som kommer på trykk neste dag dreier seg om at 13-14 åringene nå skal få kjøre Ungdommens-Nordsjøritt blir man bare oppgitt. Disse 13-14 åringene feier gulvet med all skandinavisk motstand, de har bigger fish to fry og bryr seg i det store og hele fuck-all om Nordsjørittet. Men når Bob Woodward i Aftenbladjakke for en gangs skyld ikke skal dekke en 3. divisjonskamp men dukker opp og spør "Kaeee dåkker glede dåkker vel te å sykla Nordsjørittet?" så svarer 13 åringen "ja, kjekt det". Kanon, denne saken skriver seg selv.

Nordsjørittet er et gjennomført bra arrangement som har ført til at flere enn Pylseprinsen kommer seg opp av sofaen. Opplegget rundt er bare stas og selv når vi i halen på eliten kommer opp Tinghaugbakken klokka fem er det masser med folk der. Jeg skulle bare ønske at noe av denne oppmerksomheten kunne blitt spredd til andre ritt. Ikke bare fra media, men fra andre syklister også. 

Hva så med våre menn? Podieprinsen flyter på rutine og klasker inn enda en pallplass, Eplemostmannen imponerer enormt skjønt ingen er vel lenger overrasket over at han gir ØHR kamp til siste cm. Kanontider på Tuen, Rambo og Pylseprinsen samt godkjent for Stanley og Helmut. Pylseprinsen er ikke den eneste sofagrisen som har fått en ny vår, sjekk ut Angry-G som klasker inn 2:48, meget imponerende av den gamle diskoløven. Alt i alt mange som kjørte bra og hadde en fin opplevelse lørdag. Den opplevelsen er også mulig å få i Spinnsprinten, Mairittet, Landsbyrittet, Østerhusrittet, Garborgriket, Lysebotn - Bryne... 

Vossafjas

Har i helgen prøvd meg som reserveonkel i fremmed familie, det betyr vanlige onkeloppgaver som å ligge på sofaen, raide kjøleskapet, sluntre unna, spise snopet, bestikke barna med is, dele sjekketriks med "nevø" på 13 og ellers slappe av og lese en bok om krigen. Og så var jeg på sykkeltur med Pylseprinsen.

Jøjjemeg 03:30 er tidlig for frokost. Med start 05:33 har man dog intet valg, så mens vi spiser i bilen innover mot Bergen minner jeg Grungstrong enda en gang på det jeg sa til ham tre ganger kvelden før; her er det ikke noe poeng i skulle gå solo tidlig, jeg vil faen ikke se deg 200 meter forran alle andre over Gullfjellet bare for å steke i ditt eget fett noen mil, etterfulgt av indignerte oppdateringer på fjes etterpå i forsøk på å forklare hvorfor du ikke slo Reme eller Eidsheim. Et grynt mellom grøtskjeene tolkes dithen at formaningen er mottatt.    

Denne gutten har vært på sine nachspiel opp gjennom årene - svi noe i ovnen, drikke opp spriten, krangle om musikken ("Kent?! Bare ånnasser liker Kent, nå hører vi på TOOL"), ta på puppen, sovne og bli påtegnet ølbriller. Smått surrealistisk å trille i gatene rundt Grieghallen med feststøy sivende ut fra vinduer mens man selv prøver å få varmen. Etterhvert finner vi startbåsen vår sammen med resten av gruppe 2 og får avklart med en ruttis som har deltatt mange ganger før at det skal kjøres samlet på tid, de har kjørt rittet før og vet hva de driver med. Tempoet de 37 første km inn til Gullfjellet er ikke egnet til å skremme noen og alt for mange sitter med til å få en effektiv rulle i gang. Men disse andre har jo syklet rittet mange ganger før så de vet nok hva de driver med. Så fort vi kommer inn i Gullfjellet skrur Grungstrong opp noen watt... vi er tre andre som følger etter, mens det fra gruppen bak erklæres at her skal det kjøres på tid. Jaja, de har jo kjørt rittet før og vet vel hva de driver med. Fire mann 130 km med en organisert gjeng jagende etter? Bare fjas. Slakker av og resten kommer opp over toppen.

Uken før rittet hadde arrangørklubben Bergen CK sendt ut mail til alle i pulje 1-4 med beskjed om at


"Ryttere i seedet pulje 1 - 4 blir tilbudt to drikkeflasker på vei til Voss. Dette skjer fra dommerbilene på strekning fra Tysse bro - Eikedalen.

Dommerbilene kommer til å holde seg bak feltet til enhver tid, og det er rytterne sitt ansvar å slippe seg ned etter tur til bilen for å hente drikkeflasker. Dette er en strekning på ca 11 km og god tid for alle å få flaskene sine."

Så når stigningen starter sklir jeg bak i feltet, leverer fra meg to tomme flasker og får to fulle tilbake før jeg  flytter meg frem igjen. Perfekt ordning fra arrangørens side, trygt og enkelt og uten risiko for gale slektninger i bil susende langs traséen med flasker. Nærmer oss toppen av Røssebotnen da en av ruttissene fra arrangørklubben pesende spørr kor i hælsikkens blir det av den dær langingen?
- Du får flasker i dommerbilen, leste du ikke mailen de sendte?
- Mail?! Kæm faen e det så leser mail?

Det siste sies med slik vantro og innlevelse at man må anta at mannen enten er amish, ludditt eller kundebehandler i SAS.

Nede i dalom ser vi nå et felt komme opp bakken i en helt annen fart enn den vi holder. Lakonisk bemerkes "det der e faen ikkje tre minutter" og igjen øker Pylsstrong med noen watt og det strekkes ut, "ikkje noke panikk no" skjønner at fire mann fortsatt ikke er nok og det blir igjen samlet over Kvamskogen og ned mot Nordheimssund. Gruppa er så og si samlet etter to stigninger, vi er i ferd med å bli tatt igjen av en flokk bakfra og har kun plukket opp en og annen slenger fra pulje 1. Resignert har jeg lenge innsett at dette hverken blir kanontid eller særlig bra plassering i mål. Spenningen ligger nå mer i å finne seg en trygg plass i rulla lengst mulig unna eventuelle ulykkesfugler. Sitter en liten stund bak en med skorpiontattis på leggen, dette var enten Castelli-logoen eller et minne fra Aya Napa. Min sjette sans flytter meg til en annen plass i rulla.

Rett før Skjervet blir et hyggelig gjensyn med bloggfavoritt Fanalåret som siden sist har gomlet nok Nutrilett og avføringsmiddel til å fly i bakkene. Takket være arrangørklubbens feilfrie seedingsystem som er designet for å sørge for minst mulig endring i gruppene fra år til år har pulje 4 fått flere sterke ryttere som ikke har kjørt B-V før, samt noen aktive. "Aktiv? Sikkert ikkje like rask som en 52 år gammel turrytter fra BCK som har kjørt rittet før, hiv an i pulje 4. Lunsj?". Fraværet av rutine i denne gruppen har ført til samarbeid og bra tempo, nå har de kjørt oss inn og vi er et ganske stort felt inn i bakken. Opp Skjervet går det likevel relativt rolig, bare tjukkasene detter av bak. Så fort vi kommer over toppen settes derimot 53-11 i gang og det kjøres hardt for å ta mest mulig tid de siste 15 km som går unna med 50 km/t i snitt. Inn til 4:22 og er heller lunken til resultatet, men strålende fornøyd med en flott tur i en vakker løype og attpåtil klart vær når solen først kom opp. Alltid hyggelig å treffe folk i målområdet etterpå, men bare lapskaus og ikke noe kakebord?! Skandale. Heldigvis har sjåfør og fotograf Hummbal sjokomelk og litt fnask på lur. En tur innom Bergen før det bærer ut til Sotra og enda et dykk i kjøleskapet.      

3*SSK og Fanalåret.