For whom the bell tolls.

På to uker rekker man å se ganske mye av spaniens land, Dr. Love er kjent i området og guider i innlandet fra Monda og rundt Sierra Nieves. Etterhvert dekker vi lengre inn i landet og er over det rullende terrenget opp til Zahara, Olvera og Campillos. Det er nok av veier å ta av, til felles har de at det blir en del høydemeter uansett hva man velger. Selv hovedferselsesveier mellom byer av en viss størrelse har bred og god veiskulder og bilister tar hensyn. Asfalten er stort sett bra, unntak finnes selvføgelig, og i noen av byene er veien glatt og dekkene sitter dårlig i varmen. Dr. Love går på ræva i en rundkjøring, men aldri så galt at det ikke er godt for noe; hjemme hos legeparet er man opptatt av pedagogikk og barna på tre og seks lærer allerede førstehjelp. De må dermed være med når mor skrubber fars skinker fri for asfalt og får selv helle pyrisept i såret. 

Spredt ute på bøgda ligger småbyene som hvite flekker i skråninger her og der. Strategisk plasserte rundt høyder i landskapet fra den tid maurere, romere, fønikere, gotere og muslimer kriget om grunnen. De aller fleste av disse småbyene har en festning på toppen og resten av bebyggelsen tett plassert rundt denne. Det første man har tenkt på er altså hvordan man lettest kan forsvare seg.

Dette kommer klarest frem i Ronda som er bygget på toppen av bratte elvejuv. Byens posisjon oppe på toppen av bratte klipper viste seg å være en effektiv måte å avgjøre uenigheter i den offentlige debatten i hin hårde dager. Vanstyre og regimeskifter ble gjerne markert med at man kvittet seg med problematiske personer ved å kaste dem ut fra klippen. "Jasså, stattholderens forsøk med å gå fra rundsumskatt differensiert etter skatteevne til en flat skatt basert på inntekt viste seg å skape store ulikheter? Værsågod, ut over klippen med seg". Hemingway er en av flere forfattere som har bodd her og i For whom the bell tolls beskriver han hvordan fascistene i byen ble samlet, banket opp og sendt i canossagang utenfor klippen. 

 

Ikke alle byer kan matche Rondas spektakulære beliggenhet, flotte arkitektur og dramatiske historie. For små samfunn utenfor alfarvei gjelder det å ta fantasien i bruk. Noe overrasket triller vi inn i Juzcar som har valgt å male byen sin blå der alle andre landsbyer er hvite. Dette har også blitt gjort av Sortland, men der Sortland valgte blått førrdi det handle om å leve så valgte Juzcar blått fordi de gledet seg til at Smurfene skulle komme på kino. Og siden har de beholdt det slikt. 

   

Slike små overraskelser kommer når man tar utgangspunkt i kartet og ser etter nye områder hver dag. El Chorizo er ikke like begeistret for all utforskningen og ser ikke poenget med å rote rundt i bakevjen. Det tar på å sette polaren på pause hver gang Tuen må frem med kartet eller Stanley detter av på halen og øktene han får med oss skjer stort sett i grenselandet mellom sone 0 og lavt sone 1. Ene dagen lurer vi ham med på en hullete smal vei med innslag av grov grus mellom Alozaina og Coin. Veien er så dårlig at to av plombene hans rister løs, men El Chorizo er ikke typen til å deppe eller la slikt ødelegge dagen.

Dette er som et evetyrlandskap tatt fra barne-tv på åttitallet eller gamle barnebøker som En underlig pakketur / En merkelig seng.

En dag stiller vi opp på de lokale sykkelklubbenes søndagstur. Denne har rykte på seg for å ha en del hardkjør og blir tidvis besøkt av spanske PRO- og Conti-ryttere. Oppildnet av Storhaugsbiffens bronse i OL dagen før bestemmer vi oss for å vise oss klubbtrøya verdig. Oppmøtet midt i ferien er imidlertid labert og etter en time i sone 0 for El Chorizo setter han og Tuen seg fremst i bakken opp mot Ronda og sprenger feltet på noen små minutter. Når en spanjol blir droppet i en bakke biter han ikke tennene sammen og fortsetter videre, han tar en u-sving og renner fornærmet hjem for å legge en ispose på vagina og finne unnskyldninger. Jammen detter ikke Stanley av også, men kommer meg opp som femtemann, kun for å bli kløpet i armen av en spanjol som kaller meg "gordo". Jeg kan kanskje ikke spansk, men jeg har språkøre vet at "gordo" betyr "feit" og alle minnene fra barndommen kommer vellende tilbake. Når vi kommer hjem til leiligheten låser jeg meg inne på badet mitt med en Häagen-dazs Strawberry Cheese-cake og trøstespiser. Tuen står utenfor og prøver å godsnakke med meg, men jeg vet at han også synes jeg er tykk og bare sier det for å trøste.        

Språkøret mitt gjør forøvrig at jeg kan konversere med lokalbefolkningen hvorsomhelst i verden, det være seg Zululand, Nord-Møre eller Spania. Proppen på styreteipen detter av den ene dagen, men takket være språkøret får jeg tak i en vinkork som passer som Hans i Grete. Prøv selv å illustrere "kork" til en spansk kelner uten å bruke tegnspråk som indikerer at du kunne tenke deg å putte en finger i rompa hans. Det er neigu ikke enkelt. 

Han sover i helsetrøye, er redd for kald trekk, våkner av seg selv før det blir lyst og hamrer hver morgen på døren min og roper at nå er grøten klar. Han spiser Kongen av Danmark, synes ungdommer er bråkete og har alltid litt småmynt i lommen som han kan rasle med når han blir rastløs. Det er en selvfølge at han hviler middag, også under langturer. 

Hans faste massør fra Klinikk for Alle er desverre ikke tilgjengelig her nede, men via Dr. Loves kontaktnett har vi funnet en PT som også driver sportsmassasje. Det vi ikke forteller videre til Tuen er at tyske Simone før hun startet som PT har en karriere innen smussbransjen og blant annet har Take turns on my ass 4 og King Dong Returns på CV'en. Når vi senere konfronterer ham med dette stenger hans seg inne på badet sitt og tar en lang kald dusj. Jeg roper inn til ham at Simone også fortjener en nye sjanse, når han omsider kommer ut ser han alvorlig på meg og svarer at han selv handlet i god tro og at jeg ikke burde tilby en annen mann råtne epler.  

  

- Wow Olaf, you have such strong powerfull physic...
- Eh, yes I do a lot of styrketråkk.

Legger man ut på femtimers med innslag av +35 grader må man regne med et væskeinntak som en ire i julestria. Det går en liter i timen og man er konstant tørst. Selv isvann blir lunkent og varmt overraskende fort på flaskene når det nærmer seg 40 i lufta. Flaskene selv blir myke og korken vil ikke sitte på gjengene. Får det skikkelig tungt på slutten to av dagene og ber om "agua...agua..." omtrent som mexicaneren i ørkenen i No Country for Old Men. Heldigvis er Tuen ramm på planlegging og i bilen har vi kjølebag med is, cola, San Pellegrino, polarbrød, makrell i tomat, smootie og tyggis. Tanken på dette er det eneste som driver meg de siste kilometerne inn til El Burgo når flaskene er tomme, den siste maten på lomma er smeltet og munnen er tørr mens stille badstuluft slår mot deg gjennom landskapet.   

For whom the bell tolls sier du? Full guffe.