Inglorious Beerstars

Under de siste rundene av fjorårets Eigerøl fikk festivalsjef Tislavold hybris og erklærte at Eigerøl 2012 skulle ha et eget festivaløl. Den mannen har lovet mye rart når promille og klokkeslett har vært det samme, men her er et løfte han faktisk har klart å huske og holde i ettertid. 

Akt 1: slutten av juni. 

Kan man lese kan man lage mat, og kan man koke havregrøt kan man brygge øl. Følgelig burde dette være dritlett bare man har alle ingredienser, riktig utstyr og noen som har kokt grøt før.

Vi ser her de første råvarene; 25 kg british pale, 1 kg hvete og 2 kg british crystal skal sammen med 110 liter vann kokes én time og bli mesk. Professoren forklarer forskjellen på de ulike korntyper mens gjestebryggerene virrer rundt i en låvekjeller ute på Ims.

Legg merke til isolasjonen fra en gammel Ajungilak Femund. I løpet av meskingen har vi nå fått to separasjoner; gjærbart sukker fra kornet og ikkegjærbar stivelse. Stivelsen består av glukose som igjen må brytes ned av amylaseenzymer slik at den danner enkle, doble og triple glukosemolekyler, samt noen lengre kjeder. De kortere glukosemolekylene er sukker som gjæren kan spise mens de lengre kjedene setter smak på ølet. Valg av malt er med andre ord avgjørende for smak, men det setter også farge på ølet og er med på å bestemme styrke.

Når mesken er ferdig siles væsken av til tanken under, dette kalles vørter. Vi sitter nå igjen med over 30 kg vått korn som visstnok skal være godt til brødbakst. Kornet fordeles internt i bryggelaget og hver enkelt sier han skal lage brød med kornet før han lar det ligge en uke på kjøkkenet til det begynner og lukte og må kastes i den brune dunken.

Vi har nå vørter kokendes i et kar og er klare for å beundre hvor naturlig eldre menn kan kle seg i kåbbåihatt uten at det ser tvilsomt ut. Bjøro Håland, Marlboro Mannen og Lt. Kilgore fra Apocalypse Now! "You smell that? You smell that, son? That's vørter, we boil the vørter to make it sterile and to heat off some of the water". Så tilsettes humle for å gi bitterhet og smak, humle tilsatt tidlig i kokingen gir bitterhet, humle tilsatt sent i kokingen gir smak. Hvorfor? Fordi smak og aroma i humlen damper bort med koking mens alfasyrene som gir bitterhet kommer frem. Vørteren får 400 gram amarillohumle med jevne mellomrom over en times koking. Amarillo kalles "humlenes humle" - det betyr ikke at den er bedre enn andre, det betyr at en pretensiøs hjemmebrygger en eller annen plass følte behov for å forfine egne valg. Men det er en god humle som brukes i pale ale og IPA uten å gi den samme kattepissaktige ettersmaken som noen av de andre vestkysthumlene gir, og bra er det, for jeg hater katter.

Nå skal vørteren kjøles ned og tappes over på en passende beholder for gjæring. Hygiene blir plutselig viktig og duften av klorvann minner om svømmehall og fremkaller alle de traumatiske minnene fra barndommen. Etter at den klare vørteren på toppen er tappet over på glassballongene er det mindre enn hundre liter igjen av de 110 vi startet med, svinnet skjer gjennom fordamping og at det bindes opp i malt og humle underveis. Industribryggerier bruker minimalt med humle siden det både er dyrt og forårsaker svinn. Smaken bli da også deretter. Vi putter nå gjær i ballongene og setter på kork med gjærlås. Gjær er som Smiths venner; det ser grått og kjedelig ut og kan være inaktivt i lange perioder, men gitt de rette forholdene så formerer det seg over alle støvleskaft ved hjelp av sukkeret som det omdanner til alkohol. 

Den gangen 501 var populært visste man ikke hva gjær var, men forstod at noe gjorde at vørteren med lagring dannet alkohol. Derfor gjorde man som med surdeig og beholdt en del av ølet mens man tilførte noe nytt hver gang man brygget. Men så kom Luis Pasteur (en hvit mann) og sa at det var gjær som dannet alkoholet og siden gang har man isolert mange ulike gjærtyper som igjen gir mange ulike typer øl. Desverre er det noen som fortsatt lager øl på gamle måten, og i Belgia lager de Lambic ved å holde gamle gjærstammer i live. Utfallet smaker eddik og er forbeholdt entusiaster. Kun en sadist vil servere dette til gjestene sine. En syk, syk sadist... 

Vi lar våre ballonger stå til gjæring noen uker og dukker opp plutselig etter ferien.

Akt 2: tidlig august.

Det heter seg i hjemmebryggermiljøer at det alltid er godt oppmøte under brygging men heller labert oppmøte under tapping. No shit. 186 flasker desinfiseres, festivalsjefen og lagersjefen bretter opp ermene, hiver inn en pris snus og setter på London Calling. Ølet tappes først fra ballong til tappetank, i løpet av gjæringen har partikler sunket og blitt sedimentert med gjæret på bunnen av ballongen, dette vil vi ikke ha med over på flaske.

Det er fortsatt gjær i ølet, men dette trenger næring for å kunne ettergjæres på flaske, vi koker derfor opp litt vann og blander i sukker som tilsettes i ølet. Så tar Henry Fords samlebåndsprinsipp over og flaskene fylles, korkes, tørkes og settes i esker. Noen timer senere lastes eskene i en mørk kjeller på Stokka for etterlagring i noen uker.

Nå gjenstår bare etikettene før ølet kan konsumeres. Vi har brygget en india pale ale med IBU på ca 50 til en ølfestival på Eigerøy, så brygget døpes Eigerale og etiketten tar utgangspunkt i Eigerøy fyr.  


Akt 3: medio september.

Siste hånd på verket er å lime etiketter på 176 flasker før man tar kvalitetssjekk av ferdig vare. Ahh! Det eneste som kan være like deilig i munnen som dette er tungen til Ingrid Bolsø Berdal.