Spooning is the new black

Hurra! hurra! for vinteren, kulde, snø, Røldal og Haukeli og Sveigen, toppturer med nye kjente og supre folk med godt humør, kaffe til frokost og bollene til Bakeren til lunsj, hurra for Sølvpilen og Svettebø, for sol og vindstille og stillheten på toppen, sola som går fra oransj til den fargen som heter korall når den er på neglene til Chlöe Sevigny (hurra for hu óg!), bratte nedfarter, puddersnø i november, hurra for oss og for at vi endelig er i gang og hurra for at vi skal opp igjen på fredag!












Takk til Sølvpilen for ekstra bilder!

23/25

November er tradisjonelt en møkkamåned. Årets udiskutabelt kjipeste måned. Det skjer aldri noe bra i november. Dagene er korte, du er på kontoret mens det enda er mørkt og drar hjem etter at det har blitt mørkt igjen. I helgen skal man reise opp, ut, bort og vekk, men det er for kaldt til å sykle, det er slaps i fjellet som gjør det vanskelig å gå til fots, men ikke nok snø til at man kan gå på ski etc, så man ender opp med å gå ut og gjøre noen halvhjertede forsøk på å få seg klamydia. Så er man dårlig hele søndagen og har enda dårligere samvittighet fordi man ikke gjør noe fornuftig med fridagene sine før man igjen sitter på kontoret mandag morgen med noe av den samme kjipe følelsen som etter en tysk drabantbyferie. Du kunne like gjerne ha sittet innendørs midt på sommeren og levd av fastfood, cola, amfetamin og gamle liveopptak med Bob Marley på videospilleren. Ikke gått ut på 3 dager, vaska deg i kaffe, drite i et håndkle og tørka deg i ræva med glava. Uka –livet- står ikke til å redde. Du har blitt skitten og avstumpet. Heldigvis var det ikke snø i Hjelmelandsheiene denne helgen og Migens er tilbake fra oppholdet som bukkakeslave i Tokyo = hurra for Trollgarden!

22/25

Winter comes and the days all start late

There's motion on the boughs where the dark shapes prowl

Feeling out the feelings

Feeling out the feeling

Candy left over from Halloween

A unified theory of everything

Love left over from lovers leaving

Books, they all know they're not worth reading

They're not worth reading

Laminated Cat

De siste dødbrune løv klamrer seg forgjeves fast på trærne, toppene er hvite og i sludd trasker et høylydt følge inn til Tykostølen. Frost i myra, grå himmel; det første gjensyn med den type kulde som setter seg i marg og bein. Inne i hytta blir det etterhvert varmt nok til at mer enn bare nesetippen stikker opp fra soveposer og dunjakker rundt bordet. Skrik og skrål, planer for vinteren, mat, mat og mere mat. Slagne forspiste kropper slynget i sofaen kommer til sider såpass til hektene at man i musikkquiz og mimeleken med stor innlevelse, kløkt og yndig eleganse kommer frem med svar som I like big butts and I can not lie, Kristin Lavransdatter, O sole mio og Michael Boltons udødelige How am I supposed to live without you. Ute uler vinden, den kan bare ha det så godt.

21/25

Vi krysser enda en knapp av listen med et besøk til Melands Grønahei og Fjellsenden. Kapteinen har på sine eldre dager blitt inkontinent med påfølgende råte i trebeinet, han går derfor nå på tur med staver. Vi er avgårde grytidlig, og får en rolig rusletur inn til Grønaheia. Jeg tror sannelig at turen inn fra Kleivaland må være den aller ypperste i det hjemlige rutenett, den har alt! der den går gjennom trollsk skog, forbi meteorkrater, landskapsvernområde med prioriterte forekomster, støls-og kulturlandskap, nydelige! nydelige! Stråpastølsvatnet og tilslutt ender på konglomeratet ute på det subkambriske peneplanet hvor hytten ligger. En naturfaglærers våte fantasi.






Rype midt i stien, hvor faen er Bakeren når vi trenger ham?

Det gjelder å grabbe til seg...skjever og kaffi går ned på høykant før vi igjen er ute av døra i retning Fjellsenden. Vi treffer på sesongens første snø, vannene har fått grå islag og myrene er frosset til papp. Fra toppen er utsikten omtrent så fabelaktig som forventet.




Vest mot Vikestølsheia, Nesvik og enda lenger ute Bokn.
Under; Rundemannsheia og Grasdalen.




Etter en kald og klar natt rusler vi tilbake ned langs Djupadalen, vi blir enige om å prøve oss på Stutaryggen opp til Høyversknuten neste sommer. Men du, ser det ikke ut som det snør der inne over Lusaheia og Eidavatn nå? Ja så sannelig.






"...ved soloppgang så jeg den stryke av seg natteskodden, og litt etter litt kom de lette krusningene eller det blanke vannspeilet til syne her og der mens skoddeflakene trakk seg krypende tilbake mot skogene i alle retninger, lik spøkelser som brøt opp fra en nattlig sammenkomst..."- Walden, Thoreau