DNB Nor Cup #1

Det ser så lett ut. Alle er eksperter når de analyserer og gir råd fra avstand, og alle har et svar etterpå. Hvorfor tettet de ikke den luka? Hvorfor fulgte jeg ikke det hjulet, jeg skulle ha gjort sånn og sånn. Så lett å gi råd, så lett å ha svarene etterpå. Det eneste riktige svaret er at det ikke er noen tilfeldigheter, og at de som plukker poengene har fortjent hvert eneste ett. Det er alltid de samme ryggene som forsvinner, de samme navnene som står øverst. Og det er ikke bare fordi de har slanket bort masse fjes, det fordi de er flinkere og smartere. De velter ikke. De havner ikke bak velt. De sitter ikke i sin egen verden og prøver å huske hva Red Dons sangen de har på hjernen heter (det var Failure). De flinke barna sitter som regel fremst i klasserommet og følger med i timen, de slipper å finne på svarene etterpå.


En solid dose brunkrem.
På forespørsel fra vanvittig mange, husmorsfavoritten fra Vikeså:





Ka, baren har vel ikkje stengt ennå?

****************BONUSKONKURRANSE!!!******************
Alle skal få, og for de som måtte gå tomhendte hjem har vi denne flotte halvfiredamesjansen til å vinne litt deilig russisk hermetikk til premiehyllen.

Alt du trenger å gjøre er å gjette hvem som eier denne godt polstrede stjerten og premien kan bli din!

Spinnsprinten

Jæren- et norsk Flandern med småkupert landskap, jorder, møkkalukt, trange dårlige veier, sidevind, og stor sykkelinteresse. Enda et gjennomført godt arrangement i Bryne CKs regi; effektivt, sikker trasé med mye vakter og et raskt sekreteriat. Dette forsterker inntrykket av jærbuen som ømme og generøse elskere.

Selv om jeg ikke er noen tilhenger av puljestart - ihvertfall så lenge jeg ikke er seedet i 1. pulje men må starte langt bak i rekkene - så er det den beste måten å organisere turritt på. Noen vil alltid være uenig i egen seeding, men omtrent som den gangen Stanley måtte sitte på benken i 4. divisjon og selv mente seg god nok for både fast plass på laget og kapteinsbind, så gir nok seedingen et mer realistisk bilde av egne ferdigheter. Duknakket bak i pulje 3 med deg, omtrent som å spille på B-laget borte mot Sviland 2. Det fine med pulje 3 er at man da kan være mer med og prege tingene; gå i TV brudd, kjøre for å få andre til å dette av og tilslutt stikke av og være med å dele 1. plass i pulja. Omtrent som den kvelden på Sviland for snart 12 år siden hvor en 100 kilos venstreback med astma og kols fikk meg til å fremstå som Caniggia ute på vingen.

Han var innom sykkelbutikken for å få ordnet noe med ventilen på de nye Zipphjulene, ungene var med og satt oppgitt av kjedsomhet og så på at far studerte detaljene ved en ventilforlenger.
- Syklet far mye?
Begge nikket.
- Er det mye styr med den nye sykkelen?
Den eldste himlet med øynene.
- Han far kalle Cerveloen sin for Drømmedamå og Gullgutten.

Fortsatt om nettene kunne han ligge våken under Spidermansengetøyet og høre ropene deres gjalle gjennom rommet. "Han har kompaktkrank! Han har kompaktkrank! Han har kompaktkrank!" Innbitt tok han en neve Tom&Jerry kjeks fra krukken på nattbordet og gomlet resolutt. Bare vent, så skulle han nok vise dem.

Opp, ut, bort, vekk.

Jeg liker musikk. Jeg liker sjokolade. Jeg liker whisky. Jeg liker bøker. Jeg liker lange skiturer med sekk utenfor merket løype. Jeg liker gamle kjente fjell. Jeg liker å møte nye fjell. Jeg liker å dra på tur med Migens. Jeg liker at de er stille og ensomt. Jeg hater scootere. Jeg liker små støler uendelig mye bedre enn store betjente hytter.




Det finnes dager, og det finnes dager som glir inn i hverandre i en blanding av vindstille, blå himmel og blendende sol. En formaning om å huske faktor 30 denne gangen. Stakende på morgenskaren forsvinner kilometer på kilometer. Det er verre når elver, småvann og lynghei skal forseres på råtten slusjaktig vårsnø. Dagsetappene er 40 km, men det er lyst lenge og vi har god tid. Sover lunsj i en fonn og våkner til behovet for mer faktor 30. Tomme hytter, sparsomme besøksprotokoller, solen kaster lange skygger og snart er det stjerneklart.




Åpent og vilt i høyden. Stram reimer og spenner, ser du vannet der nede, dit skal vi. Utforkjøringen fremkaller lykksalige sukk som ellers kun kommer når det serveres øl og avsugning til tippekampen. Sliten og sulten inn på ny hytte og møter tre andre skiløpere, sluker maten, pannekaker til dessert? Bring it on. Mer sjokkis? Laga eller Laph? Ja takk begge deler. Det er ikke skikkelig påsketur før noen tisser ut av vinduet.




Har kommet til lavere heier med mykere snø og flere kilometer med overvann. Femte og siste dag byr atter på finvær; i løpet av noen timer når vi veis ende på en solfull hytteveranda, sittende i shorts med hver sine kalde pils og sure føtter i såpevann ventende på lammelår fra grillen. Og jaggu vanket det påskeegg til togturen hjem også.

Gjesdalsrunden - all hail the King

Rundt og rundt ute på landet sykler en våryr bøling stinne av trening etter time etter time på rulla gjennom vinteren. Kudos til Tuen for enda en solid plassering. Han sitter der tilsynelatende helt i sin egen verden og tenker på havregrøt og hvor farlig transfett er, og så vips! kommer han snikendes når det går oppover mot slutten. Og kudos deluxe til King som gikk i brudd med selveste Eplemostmannen og neeeeesten holdt helt inn - moralsk pallplass. Jeg vil faktisk ha kred for på forhånd ha spådd mannen som en outsider basert på hans hyppige facebookoppdateringer om hvor mye han er ute og trener med Dr. Love.

En ekstra kuriøs vri var at bonden på jordet ved siden av hadde bestemt seg for å gjødsle akkurat under rittet. Den våte asfalten fikk seg et solid lag med møkk som igjen ble spredd godt i ansikter bakover i feltet. I mål var det derfor duket for den populære tyske selskapsleken Sommersprossen oder Scheiße? Tipper flere får en påske med morsom magesjau.

Her kan du spille selv; bæsj eller fregner?

Things Behind the Sun

Oppveksten i et minimalistisk hjem har gjort meg enkel å glede, dette er alt som trengs.

Charterfeber 2.0

Geggi fra SparebankenVest mente Gran Canaria var et sikkert valg hele vinteren; alltid sol, trenger ikke pakke knevarmere engang. Helsikkes fjøsnisse. Første dagen har vi pissregn som gjør selv en bergenser imponert og tross bakkene fra Santa Lucia mot San Bartholomeo skjelver alle mann av kulde når vi triller inn til en tidlig kaffestopp. På hjemveien hagler det og vi kommer hjem til Playa skitne og kalde etter tre timer. 666 og hakekors. Regnet fortsetter også neste dag og det meldes snø i høyden for første gang siden 501 var populært, men det lokalkjente Fanalåret vet råd og leder an litt bort og litt oppover slik at vi får seks timer uten å fryse for mye.


Han kommer fra Fana og har bolete lår = Fanalår, logisk.

Så kom solen og skinte på min kropp, da blei jeg solbrent. Ulike programmer på folket, men de fleste ender opp med drag opp mot Soria. Her er noen gøyale fakta om Gran Canaria som du kanskje ikke visste:





Blant syklistene finnes også fribryteren The Ultimate Terror fra Ålgård. Han er nede på GC for å legge inn en god periode som en del av oppvarmingen til tittelmatchen han skal ha mot den regjerende mester, Skinkerytteren fra Skjåk, under Vannfestivalen på Ålgård i august. Ultimate (blant venner) vinner som regel kampene sine med en spesialknepet hypnopilex, en blanding av hypnose, piledriver og suplex. Nøkkelen bak suksessen er hans hjemmelagede helsebrygg bestående av epleeddik, ølgjær, vitaminer og vann. Han er også tilgjengelig til barneselskaper.





San Nicolás - en rustikk perle.

Som i julen er det masse syklister på øya og jeg ser flere drakter jeg vanligvis bare ser ryggen på i lokale ritt. Likevel er det overraskende å finne en Dalanesyklist potlande i grøftho i San Nicolás. "Eg he bare mystha bridhlene" forsikrer han meg når jeg passerer. Jeg blir paff, målbundet og full av ærefrykt når jeg ser at det er selveste Bartemannen fra Mairittet (memo to self: når du kommer ned bakken fra Ølberg, ta til venstre, ikke la fremmede lede deg på villspor). Udrikkelig kaffe og berlinerboller med delfiafett ned i magen og ut i arterier, samt påfyll på flaskene. De som føler seg frekke i lycraen tar inn dalen mot Hoya de la Pila, og opp til Artenara. Her er det ingen biler, jevn og fin stigning på grei nok vei og fantastisk utsikt. Langs ruta ser vi også spor av gamle hulebosetninger oppe i fjellveggen. Sikkert gode forsvarsstillinger, men det må ha vært kjedelig når man gikk tom for ting å kaste på angriperne og måtte ty til å kaste kone og barn i hodet på de som var på vei opp stigen. Triller videre til Tejeda, Ayacata, Santa Lucia og El Doctoral hvor vi får medvind mot Playa. Sittende på hjulet til Fanalåret går det i over 50 km/t i snitt de siste to milene, motorpes er oppskrytt. 170 km, 3300 høydemeter, 7 timer og den beste bursdagen jeg har hatt på over ett år.







Alle som trener på GC er innom toppunktet av øya og tar bilde av seg selv og kjøper noe mat i pølsevogna som de siden får dysenteri av. Vogna var der ikke denne gangen, men her er bildet vårt:


Garminfil