Stein, saks, tamil.

Det er slutt på fine jenter og eksotiske reisemål. Tilbake til dårlig vær, uflidde menn og klønete stavisett.
Vent! Kom tilbake! Det er ikke bare bilder av Migens denne gangen!






Lørdag klokken 18.55: jentene er på afterski, guttene har langrennstrening i mørket på Korlevoll Skistadion.

Det gjelder å ta for seg når man kan her i livet. Vi tok en siste langrennsøkt, bare fordi vi liker følelsen av at lungene revner i gisp etter luft mens hjertet slår takten til Heist mein tag.

Greven ble fra seg av glede da han hørte at Nightwish gjenforenes med orginalbesetningen.

Afrika del 4: Pretoria

Vi fikk haik med to supertrivelige engelske ladies fra St. Lucia opp til Gauteng og ender i Pretoria – apartheidstatens vugge. Her er det tryggere i gatene så vi får gått byen på tvers i løpet av det døgnet vi har til rådighet. Pretoria har også noe som kan minne om et sentrum, med en hovedgate og en café med utsikt til en liten park. Byen skal visstnok være landets lykkeligste, og for første gang ser vi mennesker med ulik hudfarge gå eller snakke sammen. Det er søndag, og for å få oppleve sør-afrikanerne på hjemmebane uten tilgjorte rammer går vi på gudstjeneste.

Jeg har aldri før blitt så godt mottatt blant fremmede, alle er åpenhjertig og oppriktig glade for å se oss. Det er over 500 presset sammen i et varmt og etterhvert trangt lokale. I bakhodet surrer kontrasten til de hjemlige fariseere; send to afrikanere inn i en kirkelig forsamling på Karmøy og de skinnhellige vil kremte ubehagelig mens de nervøst klamrer seg til veskene sine og anspente med flakkende blikk ser etter noen som kan ringe politiet.

Kudos til trommissen for Clyde Stubblefield takter underveis, det var rett før James Borwn kom vrikkende opp på scenen ”Can we give the drummer some? Can we give the drummer some!” Pretoria blir en opptur etter Johannesburg, selv om det er tydelig at også her er avstandene store. Vi benytter anledningen til å ta en siste titt på det lokale kjøkken.






Under hele oppholdet har vi levd etter den regel at dersom det er noe på menyen vi ikke vet hva er så må det bestilles. Rasjonalet er som følger:

C:

if spiselig then
-- sjekk fett og sukker;
if fett- og sukkerfritt then
-- spis det!
else det er fett eller sukker then
-- gi det til Stanley
end if;

T:
if spiselig then
-- alt går i grisen;
end if;

Frem til nå har har det gått veldig bra, unntaket er en turkis milkshake som er smakssatt med å vri en Wünder-baum i glasset. Pap er nå hverdagskost og fremkaller ikke lenger samme begeistring når det er på menyen, begeistringen er derfor stor når vi i Pretoria blir oppmerksom på samp. Alt kan tydeligvis serveres med samp så vi konkluderer med at dette er et tilbehør som for anledningen passer utmerket til mongoudo og manahawala (antar at det skrives slik). Typisk nok er sjappa tom for samp, så både mongoudo og manahawala blir servert med pap. Jeg får min manahawala og identifiserer det raskt som hønseføtter.


Det er ikke akkurat kjøttfulle stykker, men så skal det sies at innsatsen for å få gnagd de rene ikke er den største heller, men

Hei! Hva kan den uvanlig stramme lukten være? Hmm, det kommer fra Chassis mongoudo, og det ser ut som svidd brokkoli.

Grimasen hennes er ganske tydelig på at det ikke er brokkoli.

Åh! Kom igjen nå frøken, ikke vær fisefin, så ille kan det da ikke smake?

Å joda. Mongoudo viser seg å være kumage og det er definitivt det værste jeg noensinne har smakt. Mongoudoen skyves resolutt bort og erstattes med grillet kylling. Nyskjerrigheten får seg en demper etter dette og vi er på vei hjemover, så ved neste måltid ber jeg om hamburger. Den blir ikke det siste jeg spiser i Sør-Afrika ettersom det i KLM loungen finnes ymse kanapéer og småplukk. Disse ser fettete ut

else det er fett eller sukker then
-- gi det til Stanley
end if;

Afrika del 3: Elefantkysten

Vi tar taxibuss til Manzini og videre ut av Swaziland til Elefantkysten ved det Indiskehav. Dette er ett av FNs Verdensarv steder, noe som betyr at det er fint der. Det er det. Skjemtegaukene i Lonely Planet har frem til nå advart mot ran, vold, drikkevannet, klining, trafikken, slatters, diskodans og opphold utendørs på de stedene vi har besøkt. St.Lucia er Sør-Afrikas svar på Hamresanden og Lonely Planet ber oss passe oss for løpske flodhester i gatene om natten. Boken sier derimot ingenting om trommer og Zuludans til middag hver eneste kveld uavhengig hvilken restaurant man besøker. Det er sjarmerende den første kvelden, den siste kvelden er irritasjonsrynken mellom øyenbrynene fremtredende. Heldigvis har de utsøkt sjømat på flere av byens serveringssteder så vi lider ingen nød. Dagene sløves vekk på stranden, vi leier sykler og kajakk, samt prøver oss på dypvannsfiske.








Graves det litt i Tislavoldættens røtter får du ikke bare møkk under neglene, du vil også finne at vi er født med sjøbein, sysselsettinngen av mine forfedre ser slik ut:

fisker
fisker
fisker
fisker
bonde
fisker
fisker
fisker
fisker
dosent
Stanley (meg)

Dette skulle gi meg et klart genetisk forsprang på de andre innen fiskferdigheter. Seierssikker kjøper jeg derfor en fiskehatt og håper stille inni meg at jeg ikke får så mye fisk at jeg må kaste noe av den. Skipperen på skuta heter Bossie og minner mistenkelig på flodhestene St.Lucia er så berømt for. Det er ikke utenkelig at Lonely Planets utsendte har pliret feil i mørket og trodd at skipperen som kom vraltende ned gata egentlig var en av flodhestene det følgelig advares mot.






Med på lasset er også Dr. Hussein, han elsker å fiske men sliter med sjøsyke, han håper derfor å få noe raskt før han blir for dårlig. Heldigvis for ham får han umiddelbart en dorado på åtte kilo slik at han kan tilbringe de neste timene med hodet hengende over ripa. Chassi er uvanlig spak og sarkasmene sitter ikke like løst lenger, mon tro om ikke også hennes balansenerve nå har funnet sin egenfrekvens fremkalt av bølgene?






Fiskehatten bragte bare ulykke og ble kastet så fort vi kom i land.

Chassi tar ned julepynten.

Afrika del 2: Swaziland

Vi slår to fluer i en smekk og tar safarien i Swaziland hvor vi leier en rondavel i Milwane Game Reserve. På vei hit har vi kjørt gjennom Mbabane og jeg lengter umddelbart tilbake til de dager man ellet til En liten rød bil og måtte si et sted ingen av de andre hadde vært. Tanken på å ha Mbabane som et ess i ermet gjør meg ganske så sikker på at jeg aldri mer trenger å stå under boksen av. Av andre byer i omegn kan nevnes Hhelehhele og Hhohho som er vennskapskommuner med henholdsvis Grong og Namsos.

Mens den norske kongefamilien har dyrket seling som sin hovedinteresse har Swazilands monarker vært opptatt på annet hold. Da Kong Shobuza II døde i 1982 etterlot han seg et sted mellom 70 og 120 koner og minst 210 unger. Man undres hvordan tronfølgerekken og bursdager etc blir løst. Swaziland er ellers kjent for å ha verdens høyeste AIDS rate og en gjennomsnittlig levealder på noen og tredve år, dette er urettferdig da landet fortjener oppmerksomhet for fin natur og veldig trivelige mennesker. Avisene i dette lille kongeriket er også noe for seg selv med forsider som ”Jehovas Witnesses issues warning” ”Bride dies i Lobola ceremony” og ”Wife ties mistress in bakkie love triangle” Litt hånlig ler jeg av disse tulleavisene, helt til jeg innser at overskriften ”Kone svinebandt elskerinne i pick-up drama” ville fremkalt multiple orgasmer i de fleste norske avisredaksjoner. Saken ville ha dekket hele forsiden, med unntak av en liten rubrikk i et hjørne ”Gazakrisen – se hva norske kjendiser mener!” (Halfdan Sivertsen: ”Det e jo trist”).







Vi får god mat ved et leirbål og spiser til en fin solnedgang. Neste morgen står det sebra og impala og gresser utenfor hytta vår. Det er over 35 grader og alle andre ligger halvdøde i skyggen, vi har derimot lopper i blodet og går en tur og ser flere andre dyr av den sorten man skal krysse av på listen.






Gjennom mang en søndagskveld i oppveksten har man sett Sir David Attenborough kravle seg rundt i ulike BBC produksjoner, en klassisk scene fra disse programmene har alltid vært dødskampen mellom jeger og bytte. I Milwane er vi så heldige at vi får oppleve denne kampen på liv og død fra nært hold. Stille sniker geparden seg frem gjennom gresset, kattemykt, men samtidig med hver minste muskel i spenn glir den årvåkent mot sitt bytte. Hvem skal den ta? Er det noen av dyrene i flokken som ser svakere ut enn de andre? Noen som halter eller ligger nede i varmen? Sansene jobber på spreng og gjør denne naturlige jeger til en eksplosiv drapsmaskin.





I noen sekunder står tiden stille på savannen, en av antilopene ser plutselig opp, vender et øre mot vinden. Har den hørt noe? Før den blir oppdaget bykser nå geparden frem og to av landejordens raskeste dyr utkjemper en løpsduell i over 60 km/t. Etter noen sekunder er det over.



Ser ut til at geparden må ta til takke med havregrøt, mango og chaite blandet med banante blandet med ingefærte etterfulgt av en rap og en halvtimes hvil i hengekøya. Livet på savannen er ingen lek.