Vi tar taxibuss til Manzini og videre ut av Swaziland til Elefantkysten ved det Indiskehav. Dette er ett av FNs Verdensarv steder, noe som betyr at det er fint der. Det er det. Skjemtegaukene i Lonely Planet har frem til nå advart mot ran, vold, drikkevannet, klining, trafikken, slatters, diskodans og opphold utendørs på de stedene vi har besøkt. St.Lucia er Sør-Afrikas svar på Hamresanden og Lonely Planet ber oss passe oss for løpske flodhester i gatene om natten. Boken sier derimot ingenting om trommer og Zuludans til middag hver eneste kveld uavhengig hvilken restaurant man besøker. Det er sjarmerende den første kvelden, den siste kvelden er irritasjonsrynken mellom øyenbrynene fremtredende. Heldigvis har de utsøkt sjømat på flere av byens serveringssteder så vi lider ingen nød. Dagene sløves vekk på stranden, vi leier sykler og kajakk, samt prøver oss på dypvannsfiske.
Graves det litt i Tislavoldættens røtter får du ikke bare møkk under neglene, du vil også finne at vi er født med sjøbein, sysselsettinngen av mine forfedre ser slik ut:
fisker
fisker
fisker
fisker
bonde
fisker
fisker
fisker
fisker
dosent
Stanley (meg)
Dette skulle gi meg et klart genetisk forsprang på de andre innen fiskferdigheter. Seierssikker kjøper jeg derfor en fiskehatt og håper stille inni meg at jeg ikke får så mye fisk at jeg må kaste noe av den. Skipperen på skuta heter Bossie og minner mistenkelig på flodhestene St.Lucia er så berømt for. Det er ikke utenkelig at Lonely Planets utsendte har pliret feil i mørket og trodd at skipperen som kom vraltende ned gata egentlig var en av flodhestene det følgelig advares mot.
Med på lasset er også Dr. Hussein, han elsker å fiske men sliter med sjøsyke, han håper derfor å få noe raskt før han blir for dårlig. Heldigvis for ham får han umiddelbart en dorado på åtte kilo slik at han kan tilbringe de neste timene med hodet hengende over ripa. Chassi er uvanlig spak og sarkasmene sitter ikke like løst lenger, mon tro om ikke også hennes balansenerve nå har funnet sin egenfrekvens fremkalt av bølgene?
Fiskehatten bragte bare ulykke og ble kastet så fort vi kom i land.
Chassi tar ned julepynten.
2 kommentarer:
Igjen! Jeg sitter på kontoret og ler så jeg setter detoxteen i halsen. Utrolig bra!
Skylde på hatten liksom? Selv om forfedrene dine i all vesentlig grad brukte sixpence, skinnlue av Oluftypen eller blankskyggelue med "sildarisp" er det ettertrykkelig bevist at det ikke er hodeplagget, men fiskeren som er avgjørende for om det blir fangst eller ikke.
Legg inn en kommentar