Afrika del 4: Pretoria

Vi fikk haik med to supertrivelige engelske ladies fra St. Lucia opp til Gauteng og ender i Pretoria – apartheidstatens vugge. Her er det tryggere i gatene så vi får gått byen på tvers i løpet av det døgnet vi har til rådighet. Pretoria har også noe som kan minne om et sentrum, med en hovedgate og en café med utsikt til en liten park. Byen skal visstnok være landets lykkeligste, og for første gang ser vi mennesker med ulik hudfarge gå eller snakke sammen. Det er søndag, og for å få oppleve sør-afrikanerne på hjemmebane uten tilgjorte rammer går vi på gudstjeneste.

Jeg har aldri før blitt så godt mottatt blant fremmede, alle er åpenhjertig og oppriktig glade for å se oss. Det er over 500 presset sammen i et varmt og etterhvert trangt lokale. I bakhodet surrer kontrasten til de hjemlige fariseere; send to afrikanere inn i en kirkelig forsamling på Karmøy og de skinnhellige vil kremte ubehagelig mens de nervøst klamrer seg til veskene sine og anspente med flakkende blikk ser etter noen som kan ringe politiet.

Kudos til trommissen for Clyde Stubblefield takter underveis, det var rett før James Borwn kom vrikkende opp på scenen ”Can we give the drummer some? Can we give the drummer some!” Pretoria blir en opptur etter Johannesburg, selv om det er tydelig at også her er avstandene store. Vi benytter anledningen til å ta en siste titt på det lokale kjøkken.






Under hele oppholdet har vi levd etter den regel at dersom det er noe på menyen vi ikke vet hva er så må det bestilles. Rasjonalet er som følger:

C:

if spiselig then
-- sjekk fett og sukker;
if fett- og sukkerfritt then
-- spis det!
else det er fett eller sukker then
-- gi det til Stanley
end if;

T:
if spiselig then
-- alt går i grisen;
end if;

Frem til nå har har det gått veldig bra, unntaket er en turkis milkshake som er smakssatt med å vri en Wünder-baum i glasset. Pap er nå hverdagskost og fremkaller ikke lenger samme begeistring når det er på menyen, begeistringen er derfor stor når vi i Pretoria blir oppmerksom på samp. Alt kan tydeligvis serveres med samp så vi konkluderer med at dette er et tilbehør som for anledningen passer utmerket til mongoudo og manahawala (antar at det skrives slik). Typisk nok er sjappa tom for samp, så både mongoudo og manahawala blir servert med pap. Jeg får min manahawala og identifiserer det raskt som hønseføtter.


Det er ikke akkurat kjøttfulle stykker, men så skal det sies at innsatsen for å få gnagd de rene ikke er den største heller, men

Hei! Hva kan den uvanlig stramme lukten være? Hmm, det kommer fra Chassis mongoudo, og det ser ut som svidd brokkoli.

Grimasen hennes er ganske tydelig på at det ikke er brokkoli.

Åh! Kom igjen nå frøken, ikke vær fisefin, så ille kan det da ikke smake?

Å joda. Mongoudo viser seg å være kumage og det er definitivt det værste jeg noensinne har smakt. Mongoudoen skyves resolutt bort og erstattes med grillet kylling. Nyskjerrigheten får seg en demper etter dette og vi er på vei hjemover, så ved neste måltid ber jeg om hamburger. Den blir ikke det siste jeg spiser i Sør-Afrika ettersom det i KLM loungen finnes ymse kanapéer og småplukk. Disse ser fettete ut

else det er fett eller sukker then
-- gi det til Stanley
end if;