Dalen Fløgstad

Guten dei har følgt med augo, følgjer åkerreina og fjordkanten, og trør med tanande flog innover mot byen i enden av fjorden. Kanskje er han tretti, kanskje førti år og tynn for alderen, med augo skjult bak solbriller i eit smalt ansikt som kan sjå måpande, nesten tomt ut. Nå har han det so travelt at han ikkje enser verda rundt seg. Bøyd over sykkelen, brune bein under den magre kroppen, tynne blå bukser og blå-gul trøye. Han fer over steinbrua men er annig, stannar ikkje for å sjå over bekken som går kvit i kåte kast mot fjorden der nede. Bakken er bratt og vinglete, men han merkar det ikkje, kjøyrer hardt hele vegen. Du så er så sterk, sa dei, kan ikkje du prøva deg?

Han kjøyrer oppover, andpusten og full av syre. Det er snart sommar, sola skin og no er det varmt. Han kjøyrer riksvegen så sveitta skvett. Han er sterk, no prøver han seg. Østabøvika, Vårbødalen, Grasdalen, Tysselandslia. Enser ikke vegen han trør på, tråkk for tråkk forbi bøane, gjennom det kunstgjødsla kulturbeite og opp gjennom blandingsskogen, med ask og or og gran og hatlekrullar og furu og stor eik. Han trør forbi Tråsavika, kor Dr. Love hevda å ha hatt seg i bekken, Smeavika, Djupadalen renn han forbi. Han kjem Åsen, to blakke polakkar står langs vegen, gnir tomlane, viftar bort klegg og fluge, han kallar dei bøtjuvar, luskar i skuggane og jortar. Han fer over Halvardsløypet, gjøna jorda ved Ilstad. Han syklar no i rykk og napp. Over han steilar kvite hestar av godverskyar mot middagssola. Han tar dei fast i taum, leiar seg øver styret og galopperer av stad mot det blodige slaget som blir utkjempa over Svandalsfjella når sola går ned i vest. Over aksla ser han fiendane. Der kjem dei. Ein hær i lycra kjem raskt bakfra gjennom grøne tre mot Solland. Her nyttar det ikkje sitja i ro, nei! Best å rømma. Han tar ut igjen, gire tungt ned mot Bølnes, forbi den store steinen kor ho frå søndagsskulen sa ho hadde fått ein steven i rassen, nett så ein hund! Føtene hamrar pedalane som blastbeats frå tidleg Sepultura, og blodet lagar trommelydar i øyro. Er han langt nok i frå? Kjem dei? Lyden av karbonhjul over asfalt mellom høge tørre furulegger, langs vegen som ormar seg seg rundt dei solvarme steinane. Der framme er eit svart hol, og han kjenner seg så trøytt, så trøytt, og krampa stikk i leggen, men der framme går vegen i eit svart hol i fjellet. Smale blektar, fuglane syng, hjarta slår mot brystet, ein slurk frå flaska. Han forsvinn i det svarte holet ved Hangandvika, no er dei andre snart i kapp.

Tunellen er sval og mørk, han er så trøytt, så trøytt, her inne er svalt og mørkt. Ut av mørket og inn i sommaren, han kjenner det no, kor varmt det er. Han er langs fjorden no, det går så fort, og han er slik i hør og heim at han merkar først no at dei er i kapp. Svandalsfossen dusjer dei med vakre små svale dråpar vatn før dei tar fatt på den siste motbakken opp over Saudasjøen. Ein kar i kvit serk skyt fart og ein blå-gult renn etter, nå må han ikkje tulta seg heilt vekk! Nå ser dei taket på fabrikken. Dei er oppe, berre ei kort legd igjen. Og der ligg Grand Manila, doft av sur oppkast og brotne løfte frå like før stengetid. Dei svinger inn på Rådhusgata, ho er vidsynt og fri, men langs ho står folkemengda. Langs husveggane står menn og kvinner, gut og jente og heier dei frem. Myser mot syklistane så nå fer dei siste metrane opp gata. I enden ein kar i sekstiåra, shorts, lys skjorte. Han kiker på klokka, så på ei eske så nesten alltid gjer feil. Det står QuickTime på ho. I det han ser opp bykser ein yndling med trøye som kardinalar kledde i raud skarlagen først over linja, dei kjem alle inn over linja. Men alle ser på guten som kom framfor dei og freistar få pusten igjen. Mengda jubler, det kvin i kork over karbon når syklane skal stoppa i Fløgstadvegen. Dei snur att, slår kverandre på aksla, seier bra kjøyrd.

Ein av dei i blått har endelig fått igjen pusten. Han set seg ikkje. Han er grann i målet. Orda kjem i støytar. Eg skulle seia, seier han. Eg skulle seia det at kakebordet i mål under Haugesund – Sauda alltid er det beste kakebordet i heile sesongen. Og eg skulle seia det, at kake er det beste eg veit.



Foto:

Ramborgrittet

Vårklassikerene er over og vi er inne i selve rittsesongen. Nå nærmer vi oss "form" for mange, og Garborgriket er første rittet i en treukersperiode som skal kulminere med et triumferende selvsikkert glis i det man kommer på jobb mandag etter Nordsjørittet. Egen overgang fra "langt bak" til "nest best" medfører litt usikkerhet hvordan man skal gripe Garborgriket an, løypen har jo så mange kritiske punkter underveis. Heldigvis var det noen som la ut en How-to Garborgriket på innernett dagen før start, så jeg memorerte hele denne før den plutselig forsvant (sikkert copyright eller noe).

På forhånd var det lokket med hele 15 grader til start. Tro meg da at stemningen på vei ut var heller laber all den tid det lyste "8" fra displayet i bilen til Grungstrong. Skuffelsen når man tror man skal få 15 grader til start for så å få 8 er omtrent som når man møter opp på date og ser at bildene i sukker-profilen til "Slagbjørg" nok er noen år og adskillige kilo tilbake i tid. To uker med sykdom/ dårlig form/ vondt i viljen og volatilt følelsesliv grunnet det dårlige landbruksoppgjøret gjorde start i Elite uaktuelt og en fin plass i pulje 2 ble inntatt. Det gikk ganske behersket opp forbi den skolen hvor Bryne CK bor og videre bort til det omtalte Melsvatnet. Her gjorde jeg som internett sa og kom meg innpå litt fremme i rekkene. Ut av grusen og inn på asfalten var det fortsatt en del med, kom meg først inn på det tekniske partiet og etter dette var vi enda færre. Bånn pinne etter brua og jammen har ikke de fleste i pulja mer eller mindre funnet sine plasser. Sitter i en nimannsgruppe som tidvis samarbeider ganske greit. Bakken opp til toppen er lett og de siste dagers etegilde til fjells har påført kroppen nok masse til at den for engangs skyld henger med nedover også. 

Du kan hvile deg til overskudd, men punchen i beina forsvinner etter ti dager uten trening. Kjenner det etterhvert godt i beina hver gang noen av de tyngre sluggerne kommer frem og drar på innover mot Ålgård. Mot jernbanen blir det litt kniving om plassene, det trynes litt og bannes mye. Radig tempo langs jernbanen og etter den første lille knekkeren detter noen av bak. Krysser gjennom den bygda som ikke har noe navn (ihvertfall ikke når jeg ikke gidder finne det på et kart) og tar fatt på bakken opp Fjermestad. Det går også bra og vi er nå fire som etterhvert har passert en del fra elitepuljen. 

Vår lille firerbande starter nå programmet "adopter en eliterytter" og vi tar to tunge herrer inn under våre vinger og jobber sammen forbi Eskeland over Lye og ned til Fjermestad igjen. Her sier beina til minsten takk for seg og herfra og inn er det bare å holde hjulet foran og ta en sving av gangen på grusen. Det går sånn noenlunde og resultatet blir såpass at man kan si seg fornøyd med dagen. Som alltid er det munter stemning i målområdet. Å mingle etter rittene en del av pakken, veldig hyggelig med alle ukjente som hilser på.

Takker herrene Wasbø, Tønnesen og Nærland for følge underveis og haik da syra kom på slutten.

Bildene fant jeg her. Takk til alle som stiller med kamera og deler etterpå.

Rapporten fra Garborgriket 2011.

Skål for Kjakan

Stavanger lokket med regn og vind på årets store utedag, Suldal kunne ikke love noe finvær, men mumlet om at dei ivaffal ikkje ha tenkt å ha regn. Avgårde litt seint den 16. og ikke helt heldig med en vei man hadde håpet var brøytet. Akk, det har sin egen sjarm å sose rundt på ski etter midnatt med sviktende batteri i hodelykten og tidvis kun symbolsk snedekke på bakken. I posen kl. 01.30.

Våkner den 17. til svidd bacon og et lakonisk "du vet jo at jeg ikke liker å lage mat" som om det er ens egen feil at grisens deilige sideflesk nå mest minner om Skjold kirke etter et ublidt møte med vargen. Ski på sekk noen høydemeter før våt, tung, råtten snø gjør turen inn til Kyrkjesteinsskardet treigere enn noensinne. Snønuten ligger dekket av tåke, mens Tykostølen har kald pils og norske flagg. Den første av flere skåler for Kjakan utbringes før kjøkkentjeneste fordeles.

En natt og mange kalorier senere innser vår helt at han har et sykkelritt å kjøre og spenner på seg skiene og renner ned under tregrensen til snøsmelt og bil med Sleep på full guffe over anlegget hjemover.

Er det gress på banen har man lov til å spille - Dutroux; belgisk moralfilosof

EPILOG:

"Mor mi ville jo prakka på meg en solkrem, men eg sa te na at det brokte fager'kje Nansen å det gjør fager'kje eg hellår."
"Jysla plagsomt når det flasse ner på brunosten og i kaffien, di andre ler av meg"

Rogaland Grand Prix

Brostein! Smale gater! Bratte bakker! Podiedamer! Regn! Sidevind! 7 grader! World-tour lag! Manglende norsk pressedekning! Skulle tro vi var i Belgia i slutten av februar, men nei, Jæren viser seg fra sitt beste og Rogaland Grand Prix hadde det beste feltet på norsk jord siden VM-93. Den gang var det jo også nesten norsk på pallen, tryning på glattå og en tvilsomt suveren vinner som gikk solo og så nesten uberørt ut etterpå. Fantastisk arrangement.

Berentsens Amber Rav

Surprise! Det er slitsomt å ha fulltidsjobb.

Se han fyren bak meg, han ligne på en trane.

Berlandshølen - SSS

SSS Cup. Bedre enn A-cup, morsommere enn DNB Cup, men ikke like bra som C-cup.

Disse har kjørt brukbart+ /ganske bra, derfor smiler de litt avmålt.

Glatte legger og rosa trøyer.

Ah, Giro d' Italia. Tourens outrerte og uansvarlige fetter. Der TdF er kontrollert taktikk innenfor en strikt mal for tre-ukersritt er Giroen vakker kaos med tempoetapper opp alpinanlegg; lange strekker på grus; smale veier og lange femfjells etapper opp stigninger hvor syklistene følges av motorcrossykler fordi det er for bratt til at følgebilene kan komme seg opp. Det er Italia, hedonismen og ansvarsløsheten fra en hel nasjon på NAV. Gamle små menn i skarp dress siklende over lettkledde damer på TV, gamle små menn i skarp dress siklende over lettkledde damer i regjering. Barolo! Baladin! Parma, pizza og pasta!

Giro d'Italia 2012 startet i Herning, Danmark. En kjønnsløs kjedelig by på størrelse med Sandnes men med Koperviks karisma. Det er dog ingen grenser for hvor mye et rosa sykkelritt kan live opp, Helmut trakk i trådene, Assman hadde the connections, Stanley trengte tax-free'n og småbarnspappa Timmy ble med for å få seg litt søvn.

I en musefelle er det alltid gratis ost.

Takket være Assmans fortid innen Milanos modellbransje får vi adgang bak gjerdene og kan myse på sykler, syklister, følgebiler og allmuen som trenger seg sammen på utsiden. Det beste med å være innenfor er alle de som er utenfor. Maten på business class er ikke spesielt god, men så lenge den er bedre enn den på cattle er det mer enn godt nok. Vi treffer litt kjente fra Stavanger og kommer oss ut i løypa for å heie frem Biffen fra Storhaug til en medioker 63 plass, likevel best av de norske og med løfter om bedre tider når man blir mer venn med ny temporamme. Soser litt rundt og utviser kollektiv mangel på stedsans og planleggingsevner før vi hengir oss til kjøtt og rødvin.

Vi bor på samme hotell som Androni Giocatolli - Venezuela. Sponsoren Androni Giocatolli er en leketøysprodusent. Sponsoren Venezuela er et land. Sportsdirektøren er en gammel banditt ved navn Gianni Savio, kjent for sin klessmak og for at han alltid er sjokkert når en av hans syklister tas med blodverdier tykkere enn tjære. Bare det å stå ved siden av ham under frokosten gir meg hematokrit på 62%. Utenfor gir Assman et foredrag om kompositthjulets historie samt en detaljert beskrivelse av mekanikken bak ulike shiftere. Det er T minus 1 time, så vi stikker til startområdet og treffer Ørnen og resten av Biffens familie. Ser også den danske kronprinsen som for en gangs skyld virker edru.  

Vi har fortsatt adgang bak gjerdene og mingler inne i startfeltet det siste kvarteret før masterbilen går. Det er kaldt og enkelte har kledd såpass godt på seg at de signaliserer for hele feltet at de ikke har tenkt annet enn å sitte midt i hele veien til mål, andre er mer kledd for fart. Akkurat hva VDV har tenkt utover produktplasseringen vites ikke, men 80 mm er vel neppe det behageligste hjulet i et felt med fare for sidevind. I de minuttene vi står ved siden av ham diskuterer han AC/DC med en mekaniker og konkluderer med at han liker de første platene best, hvilket er like oppsiktsvekkende som å hevde at ferskt brød er bedre enn kavring og at sol er mer trivelig enn hagl.

Etter start tar vi lunsj mens syklistene får seg en tur ut til kysten, opp gjennom Lemvig og inn mot Herning for en runde gjennom byen før målgang. Vi har plass på tribunen 40 meter fra mållinjen og sitter på nåler når feltet fletter seg rundt midtdelere og rundkjøringer de siste kilometerne. Til slutt er det bare en krapp sving igjen, og mens publikum nå hoier opprømt mens feltet stormer mot mål kommer det et høyt "FAEN!" i det vi på TV skjermene i taket ser en hvit trøye med norsk flagg slå salto mot gjerdet. Cavendish får det til å se lett ut.

Noen minutter etter de første triller han i mål. Vi rekker å se ham helt inn før vi må løpe for å nå ferja. I bilen opp mot Hirtshals avbrytes samtalen tidvis av et "han der jævla Bos". Det var selvfølgelig før Ferrari fra våre venner Androni viste hvordan man virkelig skal ta ut et felt.