Glatte legger og rosa trøyer.

Ah, Giro d' Italia. Tourens outrerte og uansvarlige fetter. Der TdF er kontrollert taktikk innenfor en strikt mal for tre-ukersritt er Giroen vakker kaos med tempoetapper opp alpinanlegg; lange strekker på grus; smale veier og lange femfjells etapper opp stigninger hvor syklistene følges av motorcrossykler fordi det er for bratt til at følgebilene kan komme seg opp. Det er Italia, hedonismen og ansvarsløsheten fra en hel nasjon på NAV. Gamle små menn i skarp dress siklende over lettkledde damer på TV, gamle små menn i skarp dress siklende over lettkledde damer i regjering. Barolo! Baladin! Parma, pizza og pasta!

Giro d'Italia 2012 startet i Herning, Danmark. En kjønnsløs kjedelig by på størrelse med Sandnes men med Koperviks karisma. Det er dog ingen grenser for hvor mye et rosa sykkelritt kan live opp, Helmut trakk i trådene, Assman hadde the connections, Stanley trengte tax-free'n og småbarnspappa Timmy ble med for å få seg litt søvn.

I en musefelle er det alltid gratis ost.

Takket være Assmans fortid innen Milanos modellbransje får vi adgang bak gjerdene og kan myse på sykler, syklister, følgebiler og allmuen som trenger seg sammen på utsiden. Det beste med å være innenfor er alle de som er utenfor. Maten på business class er ikke spesielt god, men så lenge den er bedre enn den på cattle er det mer enn godt nok. Vi treffer litt kjente fra Stavanger og kommer oss ut i løypa for å heie frem Biffen fra Storhaug til en medioker 63 plass, likevel best av de norske og med løfter om bedre tider når man blir mer venn med ny temporamme. Soser litt rundt og utviser kollektiv mangel på stedsans og planleggingsevner før vi hengir oss til kjøtt og rødvin.

Vi bor på samme hotell som Androni Giocatolli - Venezuela. Sponsoren Androni Giocatolli er en leketøysprodusent. Sponsoren Venezuela er et land. Sportsdirektøren er en gammel banditt ved navn Gianni Savio, kjent for sin klessmak og for at han alltid er sjokkert når en av hans syklister tas med blodverdier tykkere enn tjære. Bare det å stå ved siden av ham under frokosten gir meg hematokrit på 62%. Utenfor gir Assman et foredrag om kompositthjulets historie samt en detaljert beskrivelse av mekanikken bak ulike shiftere. Det er T minus 1 time, så vi stikker til startområdet og treffer Ørnen og resten av Biffens familie. Ser også den danske kronprinsen som for en gangs skyld virker edru.  

Vi har fortsatt adgang bak gjerdene og mingler inne i startfeltet det siste kvarteret før masterbilen går. Det er kaldt og enkelte har kledd såpass godt på seg at de signaliserer for hele feltet at de ikke har tenkt annet enn å sitte midt i hele veien til mål, andre er mer kledd for fart. Akkurat hva VDV har tenkt utover produktplasseringen vites ikke, men 80 mm er vel neppe det behageligste hjulet i et felt med fare for sidevind. I de minuttene vi står ved siden av ham diskuterer han AC/DC med en mekaniker og konkluderer med at han liker de første platene best, hvilket er like oppsiktsvekkende som å hevde at ferskt brød er bedre enn kavring og at sol er mer trivelig enn hagl.

Etter start tar vi lunsj mens syklistene får seg en tur ut til kysten, opp gjennom Lemvig og inn mot Herning for en runde gjennom byen før målgang. Vi har plass på tribunen 40 meter fra mållinjen og sitter på nåler når feltet fletter seg rundt midtdelere og rundkjøringer de siste kilometerne. Til slutt er det bare en krapp sving igjen, og mens publikum nå hoier opprømt mens feltet stormer mot mål kommer det et høyt "FAEN!" i det vi på TV skjermene i taket ser en hvit trøye med norsk flagg slå salto mot gjerdet. Cavendish får det til å se lett ut.

Noen minutter etter de første triller han i mål. Vi rekker å se ham helt inn før vi må løpe for å nå ferja. I bilen opp mot Hirtshals avbrytes samtalen tidvis av et "han der jævla Bos". Det var selvfølgelig før Ferrari fra våre venner Androni viste hvordan man virkelig skal ta ut et felt.