Eigerøl 2012

Vi mobber Timmy fordi han har jakke fra Bergans - friluftslivets Henry Choice.

Og så over til kveldens program; på hovedprogrammet sto ti typer øl, men så traff jeg på Eplemostmannen - kongen av Egersund - som gav oss noen flasker med hver av Berentsens nylanseringer, blant annet Bombay IPA. Og jaggu hadde Bakeren med seg batch 3 og 4 fra IT Breweries også. Det var bare å grue seg til søndagen. 

Eigerale – Ims Pale Ale - egentlig ment som en tradisjonell britisk ale, men Amarillohumle gjør dette til en pale ale, men har den nok bitterhet til at den er en IPA? Tidligere omtalt som å kline med Ingrid Bolsø Berdal. God frisk duft, leskende med god fylde og munnfølelse, litt forsiktig ettersmak, kunne lett tatt seks flasker med denne på en kveld. Den er bitter, men ikke like bitter som Kjetil Rekdal under VM '94. 81 poeng, delt 1. plass.

Nørrebro New York Lager – American Premium – Am. Premium er yankeeversjonen av tyske pilsnere, da eg va på lutefisklag med Dag Solstad i Berlin, men bygg i Nord-Amerika er større og har mer tanniner og proteiner enn i Europa, man blandet derfor inn 30% mais i mesken. Mais har et oljeaktig ytterskall som kan gjøre ølet harskt, skallet må derfor fjernes og det som er igjen er ren endosperm – frøhviten som gir næring til et voksende frø. Hahaha sperm…  Humlen er Cascade. Utfallet er at den er litt mørkere og har mer maltaktig smak enn det vi forbinder med pils. Satans god og fyldig smak. Skål for prinsesse Ragnhild, våre tanker er med indianerne i regnskogen i Brasil. 81 poeng, delt 1. plass.

Pinkus Original Münster - Altbier – gammel ren tysk rase, kraftig smak med brun farge og arisk blondt skum. Opprinnelig fra Düsseldorf, brygget etter das Reinheitsgebot. ”Alt” betyr gammel, og har gitt navn til das Bier siden det gjæres med et gjær som trives best i kjøligere temp enn andre pilstyper. Denne kjølige gjæringen skal også gi et renere og bedre smakende alkohol, uten estere og fusel. Ikke ester, fusel eller humle. Egner seg til storkonsum. Litt kjedelig men blir bedre med hornmusikk.

Hvis du bare kunne spist ett dyr, hva hadde du spist da? Bacondyret, for meg er bacon et grunnstoff.

51 poeng, 7 plass.

Kinn Slåtteøl – belgisk saison - fra Florø. I Florø brygger Kinn øl på gamlemåten med åpne kar, gjæringen skjer på høy temp for å få et krydderpreg. Saison – sesong – tradisjonsrikt bondeøl brygget i den wallonske delen av Belgia for konsum under høstingen, altså et hesje eller slåtteøl. Passer visstnok godt til kjøtt. Det er jo Børre Knudsen med abortgaffel på flaska. Mye skum og kullsyre, munnfølelsen minner om champagnebrus. Emmen, får nesten belegg på tunga av denne. Jeg har aldri hatt porno på DVD. Åh, bare på blue-ray? Bonus for kul 0,75 flaske, men ingen kunne tenke seg å drikke mye av denne. 53 poeng, 6 plass.   

Snake Dog IPA – India Pale Ale – pale ale var det mest solgte ølet i Storbritannia for noen århundre tilbake. Briter vil jo ha alt akkurat som hjemme, så også i India tidlig 1700. Øl ble derfor brygget for å tåle lang transport til havs med temperaturendringer underveis. Dette fikk navnet India Pale Ale, hadde 3,5% og lignet ikke det vi nå kaller IPA i det hele tatt. Tidlig 1980 tall var det hjemmebryggingsboom i USA og man så seg om etter nye spennende oppskrifter og fant noe som het IPA som visstnok skulle ha hatt et kraftig humlepreg. Amerikanske vestkysthumler har en mer sitrusaktig syrlighet som setter mer preg enn det den opprinnelige versjonen hadde og siden har alle drukket den moderne versjonen, de fleste IPA har nå 7%. Poenggivningen varierer fra 47 til 90, den nesten metalliske ettersmaken blir for mye for enkelte mens Bakeren bare blir salig i blikket. Hvor lang tid bruker du på å hente legefrakken? Du vet mamma har bilde av deg på desktoppen sin? 67 poeng, 3 plass.

Kissmeyer Smokey Oktober – jaaa du, dette er en blanding av dobbelbock og rauchbier. Doppelbock er en sterkere variant av vanlig bock og ble opprinnelig brygget av munkene i Munchen  (i landsbyen med det treffende navnet Au) etter tillatelse fra Hertugen av Bayern. Man skåler derfor på latin ”Salve, pater patriae! Bibes princeps optimae!” (Vær hilset landsfader! Skål høystærede herrer!). Bock har ofte en søtere smak enn man vanligvis forbinder med øl. Kissmeyer har tenkt at dersom man blander to ting som er deilig, for eksempel bacon og smelta ost så blir det dritbra, spørsmålet er om bacon egner seg like godt til bløtkake. Svaret er nei, dette var jævlig, smak og lukt minner om våte ullsokker som har svette og myrvann i seg. Var du sammen med hun islandske? Nei, me låg litt isamen, men så våkna eg en dag og så hu hadde unfrienda meg på fjesbogå, du off, dette smage jo surt jo. Det er sjelden man drikker øl hvor man umiddelbart vil spy for å få en annen smak i munnen. Til etikkbiten på MBA kan han jo bare bruke personalhåndboka til Yara. 15 poeng, 9 plass.

Orval – belgisk ale. Made by trappist rapists. Det finnes syv trappistmunkekloster som lager øl, seks i Belgia og ett i Nederland. Orval ligger i den belgiske provinsen Luxembourg som er den delen av Belgia som ligger nærmest landet Luxembourg. Opprinnelig var begge Luxembourg i landet Luxembourg, men provinsen Luxembourg brøt seg fri fra navnebroren under den belgiske revolusjonen og siden de ikke klarte komme på noe nytt navn beholdt de likeså godt det gamle. Belgisk øl bruker ofte kandisukker, ikke rørsukker, dette gir den tørre karakteren, og de har kraftig gjærpreg. Orval ligger lengst syd av de syv og bruker en gjærblanding med villgjær, noe som gjør at det utvikler seg mye ved lagring og får en fenolaktig aroma. Nytes med litt ost og en ung altergutt med store uskyldige øyne. Smaker på dette tidspunktet skuffende kjedelig. 42 poeng, 8 plass.

Lervig Konrad’s Stout (Russian Imperial Stout). Stout betyr ‘staut’ og imperial betyr ‘baller’, imperial ble utviklet av engelske brygghus for å ha et øl som var sterkere enn noe annet da de startet eksport til Russland rundt år 1800. Dette er fortsatt en av de aller kraftigste ølsorter, og jaggu er det ikke også en av de aller beste. Ofte beskrevet som et dessertøl med hint av bitter sjokolade og kaffe i smaken, kan fint steppe inn for brunt brennevin etter middag og utgjør sammen med noen biter sjokolade en fullverdig dessert. Denne har havregrøt i seg og da betyr det at den er sunn. Lukt på den da! Det knuller i nesa. Samme egenvekt som spudmud. Det er deilig med den japanske toaletteknologien, jeg blir nesten sittende litt ekstra jeg. Stor variasjon i poenggivningen. 58 poeng, 5 plass.

Tullibardine Whisky Beer. Scotch ale. Vi er nå nede på rare-elements i periodetabellen, en sterkere aletype med blanding av karamellisert malt med litt torvaktig whiskymalt for røyksmak. Der vanlige ales hadde 3-4% hadde skottene opp til 10% og kalte dem ‘wee-heavy’. Tuillibardine er egentlig et whiskydestilleri, men de har laget et karamellaktig øl og lagret det på whiskyfat. Oh, what could possibly go wrong… Hadde du kontroll da du fridde? Ja, men for deg var det vel mer 50-50 om du ville få ja. Hvor mange sykler har du? Tre. Men du kan jo bare sykle på én av gangen? Hvor mange unger har du? To. Hvor mange orker du leke med om gangen? 62 poeng, 4 plass.

Oud Beersel Oude Geuze – en type lambic hvor eldre (sur) lambic blandes med yngre lambic som fortsatt har noe sukker igjen. Sukkeret starter ny gjæring som igjen gir mer kullsyre mens det flaskemodnes. Smaken beskrives som tørr, sur og kompleks. ”Oud” betyr gammel, denne typen lambic er for kjennere, noe som betyr at den ikke smaker særlig godt. Nei i svarte hælvete.  3 poeng, 10 plass.

Inglorious Beerstars

Under de siste rundene av fjorårets Eigerøl fikk festivalsjef Tislavold hybris og erklærte at Eigerøl 2012 skulle ha et eget festivaløl. Den mannen har lovet mye rart når promille og klokkeslett har vært det samme, men her er et løfte han faktisk har klart å huske og holde i ettertid. 

Akt 1: slutten av juni. 

Kan man lese kan man lage mat, og kan man koke havregrøt kan man brygge øl. Følgelig burde dette være dritlett bare man har alle ingredienser, riktig utstyr og noen som har kokt grøt før.

Vi ser her de første råvarene; 25 kg british pale, 1 kg hvete og 2 kg british crystal skal sammen med 110 liter vann kokes én time og bli mesk. Professoren forklarer forskjellen på de ulike korntyper mens gjestebryggerene virrer rundt i en låvekjeller ute på Ims.

Legg merke til isolasjonen fra en gammel Ajungilak Femund. I løpet av meskingen har vi nå fått to separasjoner; gjærbart sukker fra kornet og ikkegjærbar stivelse. Stivelsen består av glukose som igjen må brytes ned av amylaseenzymer slik at den danner enkle, doble og triple glukosemolekyler, samt noen lengre kjeder. De kortere glukosemolekylene er sukker som gjæren kan spise mens de lengre kjedene setter smak på ølet. Valg av malt er med andre ord avgjørende for smak, men det setter også farge på ølet og er med på å bestemme styrke.

Når mesken er ferdig siles væsken av til tanken under, dette kalles vørter. Vi sitter nå igjen med over 30 kg vått korn som visstnok skal være godt til brødbakst. Kornet fordeles internt i bryggelaget og hver enkelt sier han skal lage brød med kornet før han lar det ligge en uke på kjøkkenet til det begynner og lukte og må kastes i den brune dunken.

Vi har nå vørter kokendes i et kar og er klare for å beundre hvor naturlig eldre menn kan kle seg i kåbbåihatt uten at det ser tvilsomt ut. Bjøro Håland, Marlboro Mannen og Lt. Kilgore fra Apocalypse Now! "You smell that? You smell that, son? That's vørter, we boil the vørter to make it sterile and to heat off some of the water". Så tilsettes humle for å gi bitterhet og smak, humle tilsatt tidlig i kokingen gir bitterhet, humle tilsatt sent i kokingen gir smak. Hvorfor? Fordi smak og aroma i humlen damper bort med koking mens alfasyrene som gir bitterhet kommer frem. Vørteren får 400 gram amarillohumle med jevne mellomrom over en times koking. Amarillo kalles "humlenes humle" - det betyr ikke at den er bedre enn andre, det betyr at en pretensiøs hjemmebrygger en eller annen plass følte behov for å forfine egne valg. Men det er en god humle som brukes i pale ale og IPA uten å gi den samme kattepissaktige ettersmaken som noen av de andre vestkysthumlene gir, og bra er det, for jeg hater katter.

Nå skal vørteren kjøles ned og tappes over på en passende beholder for gjæring. Hygiene blir plutselig viktig og duften av klorvann minner om svømmehall og fremkaller alle de traumatiske minnene fra barndommen. Etter at den klare vørteren på toppen er tappet over på glassballongene er det mindre enn hundre liter igjen av de 110 vi startet med, svinnet skjer gjennom fordamping og at det bindes opp i malt og humle underveis. Industribryggerier bruker minimalt med humle siden det både er dyrt og forårsaker svinn. Smaken bli da også deretter. Vi putter nå gjær i ballongene og setter på kork med gjærlås. Gjær er som Smiths venner; det ser grått og kjedelig ut og kan være inaktivt i lange perioder, men gitt de rette forholdene så formerer det seg over alle støvleskaft ved hjelp av sukkeret som det omdanner til alkohol. 

Den gangen 501 var populært visste man ikke hva gjær var, men forstod at noe gjorde at vørteren med lagring dannet alkohol. Derfor gjorde man som med surdeig og beholdt en del av ølet mens man tilførte noe nytt hver gang man brygget. Men så kom Luis Pasteur (en hvit mann) og sa at det var gjær som dannet alkoholet og siden gang har man isolert mange ulike gjærtyper som igjen gir mange ulike typer øl. Desverre er det noen som fortsatt lager øl på gamle måten, og i Belgia lager de Lambic ved å holde gamle gjærstammer i live. Utfallet smaker eddik og er forbeholdt entusiaster. Kun en sadist vil servere dette til gjestene sine. En syk, syk sadist... 

Vi lar våre ballonger stå til gjæring noen uker og dukker opp plutselig etter ferien.

Akt 2: tidlig august.

Det heter seg i hjemmebryggermiljøer at det alltid er godt oppmøte under brygging men heller labert oppmøte under tapping. No shit. 186 flasker desinfiseres, festivalsjefen og lagersjefen bretter opp ermene, hiver inn en pris snus og setter på London Calling. Ølet tappes først fra ballong til tappetank, i løpet av gjæringen har partikler sunket og blitt sedimentert med gjæret på bunnen av ballongen, dette vil vi ikke ha med over på flaske.

Det er fortsatt gjær i ølet, men dette trenger næring for å kunne ettergjæres på flaske, vi koker derfor opp litt vann og blander i sukker som tilsettes i ølet. Så tar Henry Fords samlebåndsprinsipp over og flaskene fylles, korkes, tørkes og settes i esker. Noen timer senere lastes eskene i en mørk kjeller på Stokka for etterlagring i noen uker.

Nå gjenstår bare etikettene før ølet kan konsumeres. Vi har brygget en india pale ale med IBU på ca 50 til en ølfestival på Eigerøy, så brygget døpes Eigerale og etiketten tar utgangspunkt i Eigerøy fyr.  


Akt 3: medio september.

Siste hånd på verket er å lime etiketter på 176 flasker før man tar kvalitetssjekk av ferdig vare. Ahh! Det eneste som kan være like deilig i munnen som dette er tungen til Ingrid Bolsø Berdal.

Selvberging ved hjelp av bankkort.

Værprognosene for dalstrøka utenfor fulgte likviditeten på amerikanske CDO'er og risikovillige som vi er satte vi alt vi hadde på ny fiskestang og dro dit ryktene sa at det var ørret store som muggene til Ane Dahl Torp. Fjellørret biter som kjent villigst når det er lett overskyet, vindstille og 10-12 grader i vannet - det må rutinerte storfiskere til for å få fisk når det er pissregn, vind og vanntemp på 6-7 grader. Å få fisk på første kast er nesten uhørt under slike forhold. Med mindre man er Stanley, mannen med ny karbonstang og Karmøys vakreste lem. Beundrende kan Kapteinen og Migens se den ene anorektiske lille ørreten etter den andre bli halt i land av storfiskeren som i løpet av en time har flere napp enn det Migens klarte i sine pubertale glansdager.

Siden man nå brygger eget øl, har fiskestang og er nærmeste nabo med Helgø er man så og si selvberget. Det fyres i ovnen, klær tørker under taket, etanolen siver ut i årene og får sjel og sinn til å slappe av mens det mørkner ute. I pannen surrer oppdrettsfisk fra Peru og Radioteateret sender en pakke sennep til Haugesund.

"Og så har me juksa litt"

Suldal Fatcamp

Noe overrasket innser man at høsten er i full anmarsj, var det i det hele tatt sommer i år? Det blir vaffal tidligere mørkt, faktisk så tidlig at hodelykter må frem med en gang. Men vi kan veien i blinde og subber opp til stølen og har åpnet første ølen litt over midnatt.  

Ny dag gryr og Kongen av Ormøy svinger i gang pannekakemaskinen mens resten utålmodig venter på brunch og leser aviser. Ute pisser det ned, får tiden til å gå med hillevågsplommeskinke med ao..ali..aioli og Sørlands-chips. Bare halv-elleve? For tidlig å åpne en øl nå.

Ikke beste dagen for en lett tilårskommen dachs som nok nærmer seg livets høst, jammen bra det finnes varme sekker å ta turen i. Nei, best å komme seg ned til hytten for en Nøgne-Ø India Saison mens man venter på andepaté, kyllingvinger, pølser, entrecôte, ost og smågodt for 500,- NOK. Selv om sauesankingen tok på var det krefter nok til å ha raveparty i bilen hjem. Snakkes neste helg. 

Aarbakkerittet 2012

Du har Hyserittet, Svinesprinten, Jæren Hit, Jæren Dit, Landsbyidioten og masser av andre relativt meningsløse småritt med beskjedent startfelt og begivenhetsløse løyper. På Sørvestlandet er det bare tre ritt som virkelig gjelder og på landeveien er Lysebotn - Bryne i en klasse for seg selv. Langt og hardt, spektakulær trasé og alltid hard konkurranse. Hit legges treningsturer og formtopper. Dette er et skikkelig sesongmål. Lysebotn lever opp til navnet; bunnen av en fjord, bunnen av en dal. Har man ikke båt finnes kun én vei ut, nemlig opp. Kanskje burde det derfor stått "La alt håp fare, den som her inntrer" på kaien. Skydekket ligger lavt under Ørneredet og botnen er grå og lummer. Meldingene er dog om tørr fin asfalt og sol over skylaget, det blir en herlig dag å sykle til Bryne på.

Kan vi komme med et lite hjertesukk? Ikke still deg opp i første rekke med mindre du har tenkt å være først inn i bakken. Synes du det går så fort i starten at du lager luker etter 150 meter burde en godt voksen mann i lyseblå trikot heller ta plass litt lenger bak. Ut av tunnelen har 25 stk fått en ganske stor luke som stadig øker. Så starter drysset hvor én etter én detter av og danner smågrupper på tre og fire. Forbannet ser man ni mann komme seg avgårde i front og forsvinne inn i skylaget. Etter noen minutter har man steget såpass opp at man plutselig møtes av solstråler som trenger gjennom og lyser opp Øygardstølen, videre opp mot 934 moh er det varmt og fint. Om bare man ikke hadde blylodd i beina og slikt et jag over seg.


Foto: Berge Hatteland.

Her er en annen ting som gjør Lysebotn - Bryne spesielt, langs løypa er det flere steder yrende liv med heiagjenger, langing og støtte. Det er hyggelig og motiverende å kjøre når man har en slik ramme rundt rittet. Hvem er disse skjønnasene som stiller seg opp og deler ut bananer og vann i bakkene, de fortjener en knib alle sammen. De roper at vi er et sted mellom ett og fire minutter bak tre eller seks mann i tet. Noe som jo er veldig til hjelp. Vi jager altså tre mann som er ett minutt før oss? Eller seks mann som har fire minutter?

Sekundering er ikke alltid like enkelt. Man trenger en klokke som starter når noen passerer, og så må man oppgi tidsdifferansen til neste som passerer. I proffritt har man radio, eller en fyr som skriver differansen på en tavle. I turritt har man ivrig støtteapparat som enten må rope, eller, eh, sende SMS. På toppen får vi beskjed om at det er to minutter opp til tet. På Sinnes sier de to minutter og at de i tet bare er fire mann. Så tar vi igjen én mann etter Dirdal og får beskjed om at det er to mann igjen med halvannet minutt i tet. Like etter oppgis avstanden å være tre minutter. Her er det verdt å understreke at dersom man skal drive sekundering så bør man faktisk ha tatt tiden og være sikker i sin sak, ikke bare gjette på måfå.

Heldigvis kan Cirkus Grung både lange og se på klokken samtidig og på Ålgård roper de at det er halvannet minutt og at de har startet lureriet. Like etter står en vakt i et kryss og hoier "Dokk hæ tri menott opp!" La gå at tidsdilatasjon kan forekomme i romtid i den spesielle relativitetsteorien, men for enkelhetens skyld ønskes avstanden nå oppgitt i minutter og sekunder i henhold til SI systemet. Snart ser vi også dommerbilen på lang avstand, samtidig ser vi også stadig mindre til enkelte i gruppa vår. Slitne bein eller slett moral? Jaggu ikke lett å vite, ifjor satt det en håndfull gratispassasjerer fra Spinneriet inn til Undheim som plutselig hadde gullbein da de fikk ferten av mål. Sitter det nå noen og sparer seg til å spurte om 5. plass fremfor å gi alt for å ta igjen teten? Har de bonusavtaler med den lokale sportsbutikken som gir en dunk XL-1 med banansmak ved gode plasseringer i turritt? Det er ikke like motiverende å skulle hente inn et forsprang når man samtidig føler at man må se seg over skuldra. Tuen, Dyret og Hardingen gir ikke opp. Jøss, der sitter det en stakkar og bytter slange. Da er de enda færre i tet.

Det går sakte der fremme de siste km, men ikke sakte nok. Ser fire mann svinge opp mot Time kirke noen hundre meter før oss, tar det for gitt at Podieprinsen ikke har glemt gamle kunster. Selvfølgelig har han ikke det, tiltross for påstandene om at "eg leve bare på luft, kjærlighet og kamomillete om dagen, pusse opp om nettene og har aldri tid te å trena".

Ergo blir det delt 5. plass, sure 44 sekunder bak teten. De kjørte utrolig bra fra toppen og inn til Sinnes og holdt også avstanden med fem mann siste halvannen timen etter Dirdal. Deretter gikk det fortere med oss bak. Min egen relativitetsteori er at prestasjoner må sees i forhold til tidligere resultater relativt til de rundt en på resultatlistene. Og da skal jeg være fornøyd. Men merkelig nok var jeg mye gladere for 115 plass i 2009.


YYYMCA, its fun to stay at the YMCA

Vi ser her et beundringsverdig kjønnsrollemønster hvor mor kjører, langer drikke underveis og etterpå er sykkelmekaniker og soigneur slik at atleten hele tiden er på topp. Jeg kan bare misunne det sportslige opplegget.

 - Også vil eg ha ekstra ost på. -Klart det vennen. Foto: Kjeruben

Ørjan Lauritzen har som alltid tatt utrolig bra bilder (hey kompis, få meg til å se tynnere ut neste gang).

Og kanonrapport fra Blodsmak.

For whom the bell tolls.

På to uker rekker man å se ganske mye av spaniens land, Dr. Love er kjent i området og guider i innlandet fra Monda og rundt Sierra Nieves. Etterhvert dekker vi lengre inn i landet og er over det rullende terrenget opp til Zahara, Olvera og Campillos. Det er nok av veier å ta av, til felles har de at det blir en del høydemeter uansett hva man velger. Selv hovedferselsesveier mellom byer av en viss størrelse har bred og god veiskulder og bilister tar hensyn. Asfalten er stort sett bra, unntak finnes selvføgelig, og i noen av byene er veien glatt og dekkene sitter dårlig i varmen. Dr. Love går på ræva i en rundkjøring, men aldri så galt at det ikke er godt for noe; hjemme hos legeparet er man opptatt av pedagogikk og barna på tre og seks lærer allerede førstehjelp. De må dermed være med når mor skrubber fars skinker fri for asfalt og får selv helle pyrisept i såret. 

Spredt ute på bøgda ligger småbyene som hvite flekker i skråninger her og der. Strategisk plasserte rundt høyder i landskapet fra den tid maurere, romere, fønikere, gotere og muslimer kriget om grunnen. De aller fleste av disse småbyene har en festning på toppen og resten av bebyggelsen tett plassert rundt denne. Det første man har tenkt på er altså hvordan man lettest kan forsvare seg.

Dette kommer klarest frem i Ronda som er bygget på toppen av bratte elvejuv. Byens posisjon oppe på toppen av bratte klipper viste seg å være en effektiv måte å avgjøre uenigheter i den offentlige debatten i hin hårde dager. Vanstyre og regimeskifter ble gjerne markert med at man kvittet seg med problematiske personer ved å kaste dem ut fra klippen. "Jasså, stattholderens forsøk med å gå fra rundsumskatt differensiert etter skatteevne til en flat skatt basert på inntekt viste seg å skape store ulikheter? Værsågod, ut over klippen med seg". Hemingway er en av flere forfattere som har bodd her og i For whom the bell tolls beskriver han hvordan fascistene i byen ble samlet, banket opp og sendt i canossagang utenfor klippen. 

 

Ikke alle byer kan matche Rondas spektakulære beliggenhet, flotte arkitektur og dramatiske historie. For små samfunn utenfor alfarvei gjelder det å ta fantasien i bruk. Noe overrasket triller vi inn i Juzcar som har valgt å male byen sin blå der alle andre landsbyer er hvite. Dette har også blitt gjort av Sortland, men der Sortland valgte blått førrdi det handle om å leve så valgte Juzcar blått fordi de gledet seg til at Smurfene skulle komme på kino. Og siden har de beholdt det slikt. 

   

Slike små overraskelser kommer når man tar utgangspunkt i kartet og ser etter nye områder hver dag. El Chorizo er ikke like begeistret for all utforskningen og ser ikke poenget med å rote rundt i bakevjen. Det tar på å sette polaren på pause hver gang Tuen må frem med kartet eller Stanley detter av på halen og øktene han får med oss skjer stort sett i grenselandet mellom sone 0 og lavt sone 1. Ene dagen lurer vi ham med på en hullete smal vei med innslag av grov grus mellom Alozaina og Coin. Veien er så dårlig at to av plombene hans rister løs, men El Chorizo er ikke typen til å deppe eller la slikt ødelegge dagen.

Dette er som et evetyrlandskap tatt fra barne-tv på åttitallet eller gamle barnebøker som En underlig pakketur / En merkelig seng.

En dag stiller vi opp på de lokale sykkelklubbenes søndagstur. Denne har rykte på seg for å ha en del hardkjør og blir tidvis besøkt av spanske PRO- og Conti-ryttere. Oppildnet av Storhaugsbiffens bronse i OL dagen før bestemmer vi oss for å vise oss klubbtrøya verdig. Oppmøtet midt i ferien er imidlertid labert og etter en time i sone 0 for El Chorizo setter han og Tuen seg fremst i bakken opp mot Ronda og sprenger feltet på noen små minutter. Når en spanjol blir droppet i en bakke biter han ikke tennene sammen og fortsetter videre, han tar en u-sving og renner fornærmet hjem for å legge en ispose på vagina og finne unnskyldninger. Jammen detter ikke Stanley av også, men kommer meg opp som femtemann, kun for å bli kløpet i armen av en spanjol som kaller meg "gordo". Jeg kan kanskje ikke spansk, men jeg har språkøre vet at "gordo" betyr "feit" og alle minnene fra barndommen kommer vellende tilbake. Når vi kommer hjem til leiligheten låser jeg meg inne på badet mitt med en Häagen-dazs Strawberry Cheese-cake og trøstespiser. Tuen står utenfor og prøver å godsnakke med meg, men jeg vet at han også synes jeg er tykk og bare sier det for å trøste.        

Språkøret mitt gjør forøvrig at jeg kan konversere med lokalbefolkningen hvorsomhelst i verden, det være seg Zululand, Nord-Møre eller Spania. Proppen på styreteipen detter av den ene dagen, men takket være språkøret får jeg tak i en vinkork som passer som Hans i Grete. Prøv selv å illustrere "kork" til en spansk kelner uten å bruke tegnspråk som indikerer at du kunne tenke deg å putte en finger i rompa hans. Det er neigu ikke enkelt. 

Han sover i helsetrøye, er redd for kald trekk, våkner av seg selv før det blir lyst og hamrer hver morgen på døren min og roper at nå er grøten klar. Han spiser Kongen av Danmark, synes ungdommer er bråkete og har alltid litt småmynt i lommen som han kan rasle med når han blir rastløs. Det er en selvfølge at han hviler middag, også under langturer. 

Hans faste massør fra Klinikk for Alle er desverre ikke tilgjengelig her nede, men via Dr. Loves kontaktnett har vi funnet en PT som også driver sportsmassasje. Det vi ikke forteller videre til Tuen er at tyske Simone før hun startet som PT har en karriere innen smussbransjen og blant annet har Take turns on my ass 4 og King Dong Returns på CV'en. Når vi senere konfronterer ham med dette stenger hans seg inne på badet sitt og tar en lang kald dusj. Jeg roper inn til ham at Simone også fortjener en nye sjanse, når han omsider kommer ut ser han alvorlig på meg og svarer at han selv handlet i god tro og at jeg ikke burde tilby en annen mann råtne epler.  

  

- Wow Olaf, you have such strong powerfull physic...
- Eh, yes I do a lot of styrketråkk.

Legger man ut på femtimers med innslag av +35 grader må man regne med et væskeinntak som en ire i julestria. Det går en liter i timen og man er konstant tørst. Selv isvann blir lunkent og varmt overraskende fort på flaskene når det nærmer seg 40 i lufta. Flaskene selv blir myke og korken vil ikke sitte på gjengene. Får det skikkelig tungt på slutten to av dagene og ber om "agua...agua..." omtrent som mexicaneren i ørkenen i No Country for Old Men. Heldigvis er Tuen ramm på planlegging og i bilen har vi kjølebag med is, cola, San Pellegrino, polarbrød, makrell i tomat, smootie og tyggis. Tanken på dette er det eneste som driver meg de siste kilometerne inn til El Burgo når flaskene er tomme, den siste maten på lomma er smeltet og munnen er tørr mens stille badstuluft slår mot deg gjennom landskapet.   

For whom the bell tolls sier du? Full guffe.