Afrika del 2: Swaziland

Vi slår to fluer i en smekk og tar safarien i Swaziland hvor vi leier en rondavel i Milwane Game Reserve. På vei hit har vi kjørt gjennom Mbabane og jeg lengter umddelbart tilbake til de dager man ellet til En liten rød bil og måtte si et sted ingen av de andre hadde vært. Tanken på å ha Mbabane som et ess i ermet gjør meg ganske så sikker på at jeg aldri mer trenger å stå under boksen av. Av andre byer i omegn kan nevnes Hhelehhele og Hhohho som er vennskapskommuner med henholdsvis Grong og Namsos.

Mens den norske kongefamilien har dyrket seling som sin hovedinteresse har Swazilands monarker vært opptatt på annet hold. Da Kong Shobuza II døde i 1982 etterlot han seg et sted mellom 70 og 120 koner og minst 210 unger. Man undres hvordan tronfølgerekken og bursdager etc blir løst. Swaziland er ellers kjent for å ha verdens høyeste AIDS rate og en gjennomsnittlig levealder på noen og tredve år, dette er urettferdig da landet fortjener oppmerksomhet for fin natur og veldig trivelige mennesker. Avisene i dette lille kongeriket er også noe for seg selv med forsider som ”Jehovas Witnesses issues warning” ”Bride dies i Lobola ceremony” og ”Wife ties mistress in bakkie love triangle” Litt hånlig ler jeg av disse tulleavisene, helt til jeg innser at overskriften ”Kone svinebandt elskerinne i pick-up drama” ville fremkalt multiple orgasmer i de fleste norske avisredaksjoner. Saken ville ha dekket hele forsiden, med unntak av en liten rubrikk i et hjørne ”Gazakrisen – se hva norske kjendiser mener!” (Halfdan Sivertsen: ”Det e jo trist”).







Vi får god mat ved et leirbål og spiser til en fin solnedgang. Neste morgen står det sebra og impala og gresser utenfor hytta vår. Det er over 35 grader og alle andre ligger halvdøde i skyggen, vi har derimot lopper i blodet og går en tur og ser flere andre dyr av den sorten man skal krysse av på listen.






Gjennom mang en søndagskveld i oppveksten har man sett Sir David Attenborough kravle seg rundt i ulike BBC produksjoner, en klassisk scene fra disse programmene har alltid vært dødskampen mellom jeger og bytte. I Milwane er vi så heldige at vi får oppleve denne kampen på liv og død fra nært hold. Stille sniker geparden seg frem gjennom gresset, kattemykt, men samtidig med hver minste muskel i spenn glir den årvåkent mot sitt bytte. Hvem skal den ta? Er det noen av dyrene i flokken som ser svakere ut enn de andre? Noen som halter eller ligger nede i varmen? Sansene jobber på spreng og gjør denne naturlige jeger til en eksplosiv drapsmaskin.





I noen sekunder står tiden stille på savannen, en av antilopene ser plutselig opp, vender et øre mot vinden. Har den hørt noe? Før den blir oppdaget bykser nå geparden frem og to av landejordens raskeste dyr utkjemper en løpsduell i over 60 km/t. Etter noen sekunder er det over.



Ser ut til at geparden må ta til takke med havregrøt, mango og chaite blandet med banante blandet med ingefærte etterfulgt av en rap og en halvtimes hvil i hengekøya. Livet på savannen er ingen lek.