Charterfeber 2.0

Geggi fra SparebankenVest mente Gran Canaria var et sikkert valg hele vinteren; alltid sol, trenger ikke pakke knevarmere engang. Helsikkes fjøsnisse. Første dagen har vi pissregn som gjør selv en bergenser imponert og tross bakkene fra Santa Lucia mot San Bartholomeo skjelver alle mann av kulde når vi triller inn til en tidlig kaffestopp. På hjemveien hagler det og vi kommer hjem til Playa skitne og kalde etter tre timer. 666 og hakekors. Regnet fortsetter også neste dag og det meldes snø i høyden for første gang siden 501 var populært, men det lokalkjente Fanalåret vet råd og leder an litt bort og litt oppover slik at vi får seks timer uten å fryse for mye.


Han kommer fra Fana og har bolete lår = Fanalår, logisk.

Så kom solen og skinte på min kropp, da blei jeg solbrent. Ulike programmer på folket, men de fleste ender opp med drag opp mot Soria. Her er noen gøyale fakta om Gran Canaria som du kanskje ikke visste:





Blant syklistene finnes også fribryteren The Ultimate Terror fra Ålgård. Han er nede på GC for å legge inn en god periode som en del av oppvarmingen til tittelmatchen han skal ha mot den regjerende mester, Skinkerytteren fra Skjåk, under Vannfestivalen på Ålgård i august. Ultimate (blant venner) vinner som regel kampene sine med en spesialknepet hypnopilex, en blanding av hypnose, piledriver og suplex. Nøkkelen bak suksessen er hans hjemmelagede helsebrygg bestående av epleeddik, ølgjær, vitaminer og vann. Han er også tilgjengelig til barneselskaper.





San Nicolás - en rustikk perle.

Som i julen er det masse syklister på øya og jeg ser flere drakter jeg vanligvis bare ser ryggen på i lokale ritt. Likevel er det overraskende å finne en Dalanesyklist potlande i grøftho i San Nicolás. "Eg he bare mystha bridhlene" forsikrer han meg når jeg passerer. Jeg blir paff, målbundet og full av ærefrykt når jeg ser at det er selveste Bartemannen fra Mairittet (memo to self: når du kommer ned bakken fra Ølberg, ta til venstre, ikke la fremmede lede deg på villspor). Udrikkelig kaffe og berlinerboller med delfiafett ned i magen og ut i arterier, samt påfyll på flaskene. De som føler seg frekke i lycraen tar inn dalen mot Hoya de la Pila, og opp til Artenara. Her er det ingen biler, jevn og fin stigning på grei nok vei og fantastisk utsikt. Langs ruta ser vi også spor av gamle hulebosetninger oppe i fjellveggen. Sikkert gode forsvarsstillinger, men det må ha vært kjedelig når man gikk tom for ting å kaste på angriperne og måtte ty til å kaste kone og barn i hodet på de som var på vei opp stigen. Triller videre til Tejeda, Ayacata, Santa Lucia og El Doctoral hvor vi får medvind mot Playa. Sittende på hjulet til Fanalåret går det i over 50 km/t i snitt de siste to milene, motorpes er oppskrytt. 170 km, 3300 høydemeter, 7 timer og den beste bursdagen jeg har hatt på over ett år.







Alle som trener på GC er innom toppunktet av øya og tar bilde av seg selv og kjøper noe mat i pølsevogna som de siden får dysenteri av. Vogna var der ikke denne gangen, men her er bildet vårt:


Garminfil