Pyrænænæ Ront

Taktikkeri er en snodig syssel. Vår lesesirkel har i juni måned fordypet seg i Carl von Clausewitz' Vom Kriege og trukket inspirasjon fra verket som satte standard for militærstrategisk tenkning i det moderne Vesten. Når helgen nærmet seg ble ulike strategier for Simplicityrittet presentert på fjesbok, gjerne av typen "X går i brudd alene, Y støter seg opp, Æ, Ø og Å holder farten nede i feltet". King likte dette. Like etter postet han "MMM Sushi". Gitt vår skuddsikre og geniale plan var det nå bare å møte opp og vinne. Ingen reagerte særlig da vi så et orkester i målområdet, Sykkelløfteren trakk på skuldrene og mumlet lakonisk "aah, selvfølgelig, til å spille Preußischer Präsentiermarsch når vi kommer i mål, kjæmpearti."


Til vår overraskelse satte orkesteret i gang å spille Andy Williams' Music to watch girls go by, så ble det holdt noen taler og alle de som hadde varmet godt opp rakk å bli småstive og tissetrengte før starten endelig gikk. Nå passer det å nevne en av von Clausewitz' ivrigste studenter; Generalfeltmarskalk Helmuth von Moltke, som selv utformet noen strategiske teorem. von Moltkes hovedstrategi var å kunne ha flere muligheter å spille på, og han definerte derfor regler for troppeforflytninger og spredning. Overført til taktikeri betyr dette at flere på et lag prøver seg helt til noen fra et annet lag klarer å sprenge feltet.

Ingen plan har noensinne overlevd kontakt med fienden overveldende kjørestyrke.

Generalfeltmarsalk Helmuth von Moltke

Tre lokalkjente herremenn i gule og grønne drakter satte tempo i front i et forutsigbart og forventet overraskelsesangrep ved Vettaland. Ved Neset var det bare fem mann igjen ved fronten. På Øyestad satt Lt. Tislavold ny makspuls på 128 prosent. Ved Tovdal ble han plukket opp av en neste gruppe.

I kamp mann mot mann vinner alltid den som har puttet ekstra skudd intervaller i kammeret.

Generalfeltmarsalk Erwin Rommel


Herfra og inn var det lureløp med støting og motangrep i håp om å kunne kapre den meget lukrative femteplassen. Veldig mye morsommere enn å bare sitte sedat i feltet. Honnør og alle utmerkelser til Nærbø for hissig kjøring og for å ha behandlet tetklyngens fjerdemann ihht Genèvekonve...nei vel, støtet fra ham også ja. Klapp på skuldra og en eske smurfedrops til Sandnes' kadetter som en etter en gikk for kamikazeangrep, og kudos til Sykkelløfteren som viser at når all strategi mislykkes så er det eneste som hjelper sterke bein og god kjøring. I mål er det den avhengigshetsskapende følelsen av å litt og litt utvikle seg til å bli bedre, sammen med grillmat og kaker og dehydrerte trøtte ansikter som smilende og ivrig lanserer alternative strategier til neste gang.

Folk lyver aldri så mye som de gjør etter jakt sykkelritt, under krig eller før et valg.

Rikskansler Otto von Bismarck.

Knabba noen bilder fra Vigrest SK som forøvrig lagde et meget bra ritt.

Kraftrittet

Jeg var en gang på jakt med Bakeren, og da en sliten golf slet seg opp brattkneika mot Berge på vei til Svinstølen falt det en bemerkning om at disse bakkene måtte det vært gøy å kjøre drag i. To år senere dukker nevnte stigning opp i Kraftrittet. Mens resten av gjengen trakk på seg skinsuiten og fant frem platehjulene for tempo på Lye, dro vi til Suldal.

4 ferjer.
4 timer i bil med Angry-G å ein aen ting så irritere meg...

En titt på startstreken ga en klar favoritt i en tidligere høyreback fra Klepp som har vunnet noen sykkelritt før. Da han til slutt stakk var det bare en mann som orket å henge på. Litt for å se hvor lenge man kan klare å holde følge og litt fordi, som alle som har vært på nachspiel vet, du oppnår jo ingenting hvis du ikke prøver. Frustrerende/imponerende å se hvor fort han forsvant da stigningen opp mot Berge startet, derfra og inn var det rått parti.

Vel, høyrebacken vant rittet og fikk en blomsterbukett, mens Stanley kom på andreplass og fikk drikke så mye saft han bare orket. Kanskje ikke det sterkeste startfeltet, men likevel fornøyd med pallplass. Litt skuffa over at jeg ikke fikk noen premie, jeg hadde håpet på noe fint. For eksempel noe à la gryteklutene fra jeg fikk fra Torvastad Husmorslag da jeg vant Gullpikken, den årlige kåringen av Karmøys vakreste lem under Kopervikdagene i 2003.

Dette var enkelt og greit den hardeste og morsomste løypa jeg har kjørt på terrengsykkel. Kupert på noe asfalt, noe grusvei, en del dårlig kjerrevei, litt gjørmete sti, en bratt utforkjøring i terrenget, samt et løpeparti som kan minne om Stoltzekleiven Opp. Mye folk og fin stemning langs løypa, det skal ikke mye til for å glede suldølen. Og det skal ikke mye til for å glede oss heller, bare man får tatt seg ut og skitna seg til er vi stort sett fornøyde med dagen.

Eksempel på fin premiering.





***********KONKURRANSE!**************
Førstemann/kvinne som gjetter hvilken smukk adonis som er avbildet under vinner en boks med utsøkt russisk hermetikk.

Alle skal få.

Nordsjørittet

I Rogaland arrangeres det sykkelritt nesten hver helg fra starten av april og ut september, noen helger har man flere ritt å velge i, samt aktivritt og bedriftsritt på ukedagene. Ivrige milslukere bikker 100 mil i ritt i løpet av sesongen, i tillegg til alle timer og kilometer med trening. Og hver gang en sykkel trilles inn eller ut av garasjen innledes small talk fra kolleger og naboer med "ka, ska du sykla det det der Nordsjørittet?" Nordsjørittet er "for folk flest", og folk flest har kun hørt om Tour de France og Nordsjørittet. Dette gir denne andre lørdagen i juni spesiell status, uavhengig av hvor mange ritt man sykler ellers i året; dette er målet for de aller fleste. Ambisjon og handling er gode verdier. Det er bra å strekke seg etter noe, enten det er mellom de som sykler rittet, eller det er mellom journalister fra SA, JBL og RA som knives om å knipse den tykkeste syklisten som de så kan bruke som et symbol på idrettsglede. Glenn-Jone (97 kg) med gul jakke og hybrid som gir tommelen opp til fotografen på Hå er et vinnerbilde, hvis man også kan få med seg ein fjåge venninnegjeng som har kledd seg ut... åh harreguuud så løye!

Folk er ikke særlig snakkesalige i båsen før start, de nøyer seg med konsentrerte korte nikk. Noen har en plan ("PS. Håper dere holder kjeft om dette...") og den funker såpass bra at når vi svinger inn på Vestlandske har en gruppe kommet seg avgårde og fått en luke. Egne ambisjoner i dette selskapet er å bite seg fast så lenge som mulig, helst til Brusand. I en fin reunion fra Viking Tour i fjor må Svinet og jeg slippe omtrent samtidig ikke lenge før gartneriet. Herfra og til mål er det 70 km med et folkeliv langs løypa som få andre norske sykkelritt kan matche; på Nærbø står det gamle damer og deler ut bananer - hvor kan man ellers finne slikt? Havner etter Vandevatn sammen med Lenny og noen andre som har kommet opp og kjører bra sammen herfra og inn. All ambivalens mot hypen rundt rittet forsvinner med folkelivet i Tubakken, og på toppen står jaggu Rambo og tilbyr ei flaske, oppmuntrende ord og en liten dytt mot de siste km. Er fornøyd med en plass på topp 100 siden det gikk skikkelig ræva i fjor. Det ble klasseseier på Tuen og Peri, er også happy på Tuens vegne med bestetid utenom Elite. Gir ham en gratulasjonsklem i målområdet, men han forteller meg brydd at man på Vikeså ikke klemmer andre menn. Et anerkjennende nikk får holde, hvordan skulle det tatt seg ut med avlingen hvis folk gikk og delte ut klemmer i hytt og uvær?

Husmorsfavoritten fra Vikeså, klassevinner og transfettbekjemper med sin private massør (bak).

To mellomledere på dyre sykler:




Bildene fant jeg på innernett, takk til Vigrest.

En ferd til Spitsbergen.

99 år etter Nansens ferd til Spitsbergen i boken med det samme navn besøkes barndommens svale barder. Den kulturellereferansesansen (TM) går i overload på ulike polarhelter, Øvre Richter Frich, Bairds Magdalena Bay og temaet til Orions Belte. Men først:

Barndomshjemmet mitt e någe eg vil huska
det va kaldt så is når vinden i det ruska,
eg huske godt den gangen broren min blei fydde,
far vår stakk, og bestemor hu spydde

Fakta faen - i dette huset bodde Stanley frem til han lærte å sykle.

Longyearbyen er et sørgelig skue, mens bevisstheten i forhold til egen adferd i naturen tydeligvis gjelder når beboerne er til fjells er det fritt frem for å kaste søppel hvor man måtte behage i bebodde strøk. Et snev av asiatisk syke, hvor scootervrak, påhengsmotorer, byggmateriale og annet smårask kastes etter eget forgodtbefinnende i grøfta. Her må de passe seg, Riksantikvariaren freder over en lav sko her oppe, og det skulle ikke forundre meg om all driten rundt Svalbard Hotel er fredet når jeg kommer tilbake. Med småborgerlig skuffelse klyver jeg ombord i skyssen til Oscar II Land.

Planen er en uke med telt og pulk, med toppturer noen av dagene og ellers når det måtte passe. Værmeldingene er røv, men vi håper på det beste. Soser oss opp til Polhøgda for første leir og første topptur.



De påfølgende dagene er en salig blanding av euforiske lange skiturer i nydelig vær, famlende forsøk på å med ord formulere det man opplever og ser, og fascinasjonen for geologiens uransakelige verden og jordens tilblivelse. Turmulighetene er endeløse her, med lange breer (litt kjedelig, alle planer om Grønland går i dass etter å ha trasket over en flat bre en hel dag), spisse topper, smale egger og underfundige snøformasjoner dannet av vind og kulde. Traverserer en rundtur fra Geitene, Kjeet, Svermen, ryggen bak Gaffelen og så eggen langs nordre del av Helsinglandryggen opp til Kaosfjellet. Den turen ender på topp tre av de beste skitdager jeg har hatt.




Girls & Ammo

Flytter leir inn i Trollheimen og får nerdet litt rundt navngivingen rundt St. Johnsfjorden, hvor fjell, breer og fjordarmer har navn etter fordums statsministre. Dette følges opp med en grov innføring i platetektonikk og endemorener. Rennende vanns transporterende evne stiger med sjette potens av hastigheten, det er plausibelt å anta at tilsvarende økning kan gjelde også for breer. Diskusjonen avsluttes med et opprop mot sentralbankenes aggresjon og for en overgang til et fraksjonelt banksystem. Mens noen må lage middag kan andre gå på nye topper, vi får nå også sett Prins Karls Forland (det kjedeligste stedet Nansen noensinne hadde vært) og Eidembukta. Får en laaang fin nedkjøring og innvilger oss selv et undertøysskift tonsatt av Wichita Lineman i teltet før et næringsrikt måltid inntas i spisestuen.






Det er nesten med vanntro vi en dag titter ut av teltet og oppdager tåke, skyer og flatt lys. Får formiddagen til å gå med å klatre ut på en smal egg. Etter lunsj klarner det opp og ADHD gjengen går opp på Stallofjellet, solkrem og svette svir i øynene, fellene sitter godt selv på bratte helninger, fiin utsikt bla bla bla. De første hundre høydemeter på våt styreslusj ned solsteika på nordsiden, travereserer over flate og får løssnø på den vestlige skyggesiden. Rekker oppom Runebommen før middag og hopper i posen for å få noen timer søvn før det er bikkjekald bjørnevakt fra klokka 03.00.





I 1912 klagde Nansen over den voksende turismen på Spitsbergen, men i løpet av en uke møter vi kun en gruppe hundespann og ser ett og annet gammel skispor, ellers nix. Den bit av Svalbards historie som fascinerer mest handler om desperasjonen og skjebnene for ekspedisjoner og lykkejegere i møtet med ugjestmild natur. Gruver og fangstmenn er på vikende front for sportsbutikker og turister, Longyearbyen er en merkelig samling mennesker, så fjern fra det det en gang var. Overlevelse er erstattet med opplevelse, og Villminken får gå fri fra alle fangstmenn der han svinser lettkledd rundt i hockey Bon Jovi mundur på breen.





Jeg har skjegg, er solbrent og er tom for sjokolade. Det passer bra å hentes nå, Isfjorden har vel sjelden ligget så blank og stille. Tømmer pulkene, fyller på med pils og hopper i dusjen før den obligatoriske fireretteren på Huset. Noen timer senere snubler vi småbrisne og døgnville ut i midnatssolen.

Hey, hva er disse ryktene jeg hører om et sykkelritt på Jæren i morgen? Kanskje jeg skal finne frem hybriden fra boden og få meg ei gul jakke med godt vindfang og hive meg med.