Finito.

Sykkelsesong over. Rulleski neste.

Aarbakkerittet 2011

Ja; man kan kjøre lokale ritt hver helg og også i løpet av uken hvis man vil. Ja; mange av disse er morsomme ritt hvor det er stas å gjøre det bra. Men spør hvem som helst, hvemsomhelst, hvilket av alle disse de aller helst ønsker å gjøre det bra i, hva det trenes mot, og svaret vil alltid være ett av to. Nordsjørittet og Aarbakkerittet.

Nordsjørittet fordi det har uforholdsmessig stor status gjennom mediehype og all oppmerksomhet rundt rittet og rittdagen. Visst er det stas med den skjerpede konkurransen og alt liv langs løypa, men er selve rittet i seg selv noe spesielt å kjøre? Nei.

Aarbakkerittet er 150 km, har 1900 høydemeter, hvorav 950 av disse er fordelt i én bakke. Traséen lager raskt skiller i feltet, den er hard og lang nok til at den kunne vært brukt i en grand tour. Legg til den spesielle starten inne på kaia i Lysebotn, hårnålene opp over Lyseheia og partier med høyt tempo. Det er her vi alle ønsker å få et godt resultat.

Jeg har aldri gjort det bra i Aarbakkerittet. Snarere tvert i mot. Jeg har gjort det relativt rompe.

2008: 294 plass, 5.22, 128 % av vinnertid.
2009: 115 plass, 4,35, 117 % av vinnertid.

Hopp til 2011 og en mild lørdag med noe vind, litt skyer og ellers fine forhold. En syvmannsgruppe skiller seg raskt ut i tet og får 3 minutter på et felt med 21 over toppen. Disse tre minuttene skal de klare å holde hele veien inn til mål. Siden jeg kjører utfor som en telefonkiosk dytter Tuen meg fremst før vi skal ned Grytdalen. Rulla kommer raskt i gang etter Sirekrok og går stort sett jevnt ned til Dirdal. De fleste vet at noen kommer til å prøve seg her, og to stykker har alt hvisket at de planlegger et lite kupp og vil ha med seg noen til på planen. Får langing av Sykkelløfteren midt i bakken, holder meg framme og er ikke en av de som detter av bak.

Det er ikke lengden og stigningsprosenten som avgjør om en motbakke er hard. Det som er avgjørende er hvem du kjører den sammen med, hvor lenge dere har syklet, hvilke intensjoner dere har og hvor hardt du klarer å presse deg selv i ti sekunder for å skape eller tette en luke når det støtes. Legg til taktiske vurderinger om å vente ut andre til å la de gjøre jobben og eventuell vind. Sammenlignet med resten av traséen er det ikke noen bakke mellom Taksdal og Undheim, men den er der. En liten stigning som varer i 200 meter og når det støtes i front er denne lille haugen hardere enn starten opp og ut av Lysebotn. Jeg satser på at noen andre skal tette luken, det viser seg å være det dårligste sjakktrekket jeg har gjort siden jeg flyttet en svart bonde fra e7 til Alabama på sekstitallet.

Merkelig nok klarer en som har sittet død på halen av rulla den siste timen å henge med når det gås til, merkelig nok. Tuen, Skalle, Pylseprinsen og noen andre representanter for den lokale mosjonselite tar 6. plassen, mens vi andre får nøye oss med 15. plassen, 30 sekunder etter i mål.

2011: 15 plass, 4.15, 101 % av vinnertid.

Som jo forsåvidt er greit nok. Det blir litt kjedelig og bedagelig hvis rulla skal holde hele veien inn med nesten 20 stykker i feltet og en passiv parade inn mot mål. Det er jo ikke det du har trent for. Hadde man hatt bein til å gjøre det selv, eller moral til å sitte bak litt mer så kunne ting sett anderledes ut. Men fuck it, 6. plass er ikke pallplass og gitt Psykopatens alvorsord "husk kor dårlige du va i fjor" så er det ikke noe å dvele med. En fin dag, morsom kjøring og et bra ritt.

En av årsakene til at resultatene har blitt bedre er at jeg ikke lenger sykler med kamera på lommen og tar bilder under rittene. Disse har jeg lånt av andre. Takk.



Ein poptrio ifrå Kvinnherad.

Blodsmak dabbet også innom fjorden, jysla flinke på restitusjon.

Norseman

Napoleon med sin hær over alpene dro.

Utfallet av slaget ved Leipzig er at Napoleon sendes i husarrest på Elba, uten kveldsmat. Her sysler Nappe litt med jernverk og landbruk til han en dag får beskjed om at lommepengene er inndratt. Dette gjør Nappe rasende og han rømmer til fastlandet hvor han kommer i land ved Golfe Juan og starter sin hundredagers marsj mot Waterloo. Her får han deng igjen og sendes denne gangen til St. Helena, et slags Lindøy for uskikkelige statsledere.





Route Napolelon i utkanten av Grasse er et godt utgangspunkt. N85 er en bred og fin vei over åssider, gjennom skogstette daler med flere små rolige landsbyer og mindre smalere avstikkere underveis. Vår rute tar av etter Logis du Pin, hvor de forøvrig har en fantastisk frukt og grønnsaksbod, nord mot St. Auban og deretter til Briaconnet. Herfra kan man fortsette rett frem med fartslek i morsomt bølgende terreng retning Clue du Riolan og siden stanse for en mektig (og dyr) lunsj i charmante omgivelser på torget i Sigale. Jeg fører en samtale med en eldre fransk herre som kan fortelle meg at nordmenn vanligvis er mye høyere enn det jeg er, og at det pleier å være ganske mange av oss furet værbitte i Castellane. Jeg svarer med å bestille en dessert jeg aldri mottar, men er oppmuntret av egne franskferdigheter og får bekreftet at mine relativt dårlige karakterer i faget må betegnes som det reneste justismord.



Eller...fra Bricaonnet kan du ta den tynne lille flisen av en asfaltert sti gjennom skogen opp over Col du Buis og ned ubehagelige hårnåler til La Serre, drei østover, opp nye hårnåler over Col du Trébuchet og videre ned til Sigale. Denne gangen suser du forbi og ned til Roquesteron hvor de har en meget trivelig café. Solen skinner, du har skille på armer og bein, det serveres godt bakverk, god kaffe, kald cola og verten vasker flaskene dine og fyller de med vann. Igjen har du valgmuligheter; broen over Esteron vil ta deg med inn i et nydelig skogsterreng opp dalsidene forbi Conségudes, Bouyon og tilslutt Courcegoules. Herfra kan du ta over Col du Vence eller renne ned Gorges du Loup mot kysten. Eller... du kan bli med inn i bandittland...fra Rouquesteron tar du tilbake opp veien du kom i tre km til skiltet som peker mot Aiglun og le Mas. Det advares mot "Parcours difficile et dangeroux", og det er jo et tilbud man vanskelig kan takke nei til.




Røverruten svarer umiddelbart til forventningene når vi treffer på en villsvinfamilie gryntende i veikanten, enda bedre blir det når vi finner et plommetre og stapper lommene fulle. le Mas er en husklynge rundt en smal gate med buegang og borgtårn med skytterskår. Veien herfra er skåret inn i fjellsiden langs en elvedal, der dalen er på sitt trangeste går en smal stenbro over og inn i et hull i fjellveggen på motsatt side. Hundre meter lenger oppe i fjellsiden kommer den ut og stigere videre. Skogen tynnes sakte ut med svingene mot toppen av Col de Bleine, en begivenhetsløs kolle på 1349 m, her blir veien bedre, du er på vei mot siviliasasjonen nå. Det er likevel ingen forklaring på hvorfor den første personen vi møter har en gigantisk sugekopp av den typen man staker opp tette toalett med stående fast på hodet. De er kompliserte disse franskmennene. Videre ned til Grasse, til St. Vallier de Thiey, eller øst mot Gorges du Loup. Your call, du har nå 150-160 km og 3-4000 høydemeter i beina.






Mulighetene i dette området er mange, to uker er rett og slett ikke nok. Hvordan er for eksempel D27 fra Gilette til Col de St. Raphael? Med avstikkeren opp på Mont Vial? Her er smale smått trafikerte ruter med lange bakker og bredere mer trafikerte alternativer for de som vil ha det. Franske bilister har samme tilnærming til fartsgrensene som det vi finner hos norske sivilingeniører; fartsgrensene er satt av inkompetente daunakker som ikke klarer å lese trafikkbildet, de er derfor veiledende fremfor bindene og dermed åpne for tolkning. Bilistene er dog meget hensynsfulle ovenfor syklister og eventuelle mishagsytringer kommer nærmest i form av kosetuting.