En ferd til Spitsbergen.

99 år etter Nansens ferd til Spitsbergen i boken med det samme navn besøkes barndommens svale barder. Den kulturellereferansesansen (TM) går i overload på ulike polarhelter, Øvre Richter Frich, Bairds Magdalena Bay og temaet til Orions Belte. Men først:

Barndomshjemmet mitt e någe eg vil huska
det va kaldt så is når vinden i det ruska,
eg huske godt den gangen broren min blei fydde,
far vår stakk, og bestemor hu spydde

Fakta faen - i dette huset bodde Stanley frem til han lærte å sykle.

Longyearbyen er et sørgelig skue, mens bevisstheten i forhold til egen adferd i naturen tydeligvis gjelder når beboerne er til fjells er det fritt frem for å kaste søppel hvor man måtte behage i bebodde strøk. Et snev av asiatisk syke, hvor scootervrak, påhengsmotorer, byggmateriale og annet smårask kastes etter eget forgodtbefinnende i grøfta. Her må de passe seg, Riksantikvariaren freder over en lav sko her oppe, og det skulle ikke forundre meg om all driten rundt Svalbard Hotel er fredet når jeg kommer tilbake. Med småborgerlig skuffelse klyver jeg ombord i skyssen til Oscar II Land.

Planen er en uke med telt og pulk, med toppturer noen av dagene og ellers når det måtte passe. Værmeldingene er røv, men vi håper på det beste. Soser oss opp til Polhøgda for første leir og første topptur.



De påfølgende dagene er en salig blanding av euforiske lange skiturer i nydelig vær, famlende forsøk på å med ord formulere det man opplever og ser, og fascinasjonen for geologiens uransakelige verden og jordens tilblivelse. Turmulighetene er endeløse her, med lange breer (litt kjedelig, alle planer om Grønland går i dass etter å ha trasket over en flat bre en hel dag), spisse topper, smale egger og underfundige snøformasjoner dannet av vind og kulde. Traverserer en rundtur fra Geitene, Kjeet, Svermen, ryggen bak Gaffelen og så eggen langs nordre del av Helsinglandryggen opp til Kaosfjellet. Den turen ender på topp tre av de beste skitdager jeg har hatt.




Girls & Ammo

Flytter leir inn i Trollheimen og får nerdet litt rundt navngivingen rundt St. Johnsfjorden, hvor fjell, breer og fjordarmer har navn etter fordums statsministre. Dette følges opp med en grov innføring i platetektonikk og endemorener. Rennende vanns transporterende evne stiger med sjette potens av hastigheten, det er plausibelt å anta at tilsvarende økning kan gjelde også for breer. Diskusjonen avsluttes med et opprop mot sentralbankenes aggresjon og for en overgang til et fraksjonelt banksystem. Mens noen må lage middag kan andre gå på nye topper, vi får nå også sett Prins Karls Forland (det kjedeligste stedet Nansen noensinne hadde vært) og Eidembukta. Får en laaang fin nedkjøring og innvilger oss selv et undertøysskift tonsatt av Wichita Lineman i teltet før et næringsrikt måltid inntas i spisestuen.






Det er nesten med vanntro vi en dag titter ut av teltet og oppdager tåke, skyer og flatt lys. Får formiddagen til å gå med å klatre ut på en smal egg. Etter lunsj klarner det opp og ADHD gjengen går opp på Stallofjellet, solkrem og svette svir i øynene, fellene sitter godt selv på bratte helninger, fiin utsikt bla bla bla. De første hundre høydemeter på våt styreslusj ned solsteika på nordsiden, travereserer over flate og får løssnø på den vestlige skyggesiden. Rekker oppom Runebommen før middag og hopper i posen for å få noen timer søvn før det er bikkjekald bjørnevakt fra klokka 03.00.





I 1912 klagde Nansen over den voksende turismen på Spitsbergen, men i løpet av en uke møter vi kun en gruppe hundespann og ser ett og annet gammel skispor, ellers nix. Den bit av Svalbards historie som fascinerer mest handler om desperasjonen og skjebnene for ekspedisjoner og lykkejegere i møtet med ugjestmild natur. Gruver og fangstmenn er på vikende front for sportsbutikker og turister, Longyearbyen er en merkelig samling mennesker, så fjern fra det det en gang var. Overlevelse er erstattet med opplevelse, og Villminken får gå fri fra alle fangstmenn der han svinser lettkledd rundt i hockey Bon Jovi mundur på breen.





Jeg har skjegg, er solbrent og er tom for sjokolade. Det passer bra å hentes nå, Isfjorden har vel sjelden ligget så blank og stille. Tømmer pulkene, fyller på med pils og hopper i dusjen før den obligatoriske fireretteren på Huset. Noen timer senere snubler vi småbrisne og døgnville ut i midnatssolen.

Hey, hva er disse ryktene jeg hører om et sykkelritt på Jæren i morgen? Kanskje jeg skal finne frem hybriden fra boden og få meg ei gul jakke med godt vindfang og hive meg med.

Haugesund - Sauda

Børre i tet, mens Angry-G straks skal få seg asfalteksem

Det er ikke så ille å stå opp i halvsjutida en lørdagsmorgen med striregn og 8 grader når man kan sette seg i bilen med Dr. Love og den italienske smørsangeren Hagelini og flire de påfølgende to timer. Siden alle tre har litt trasig DNA som følge av perifer genetikk fra Boknafjordens nordside skulle det da bare mangle om vi ikke stiller opp når det arrangeres ritt med start i den lille landsbyen Haugesund. Her benyttet Gud helgen til å ta en liten syndflod gjennom byens gater, denne gang for utrydde alle som deltar på realityshow, de som ser på disse programmene og endelig de som lager dem. Man skal ikke forstyrre Gud i hans virke, men når han en sjelden gang tar turen innom Vestlandet kunne jeg ikke dy meg og spurte han forsiktig om han ikke kunne gjøre noe med journalister som skriver mer om innholdsløs underholdning enn viktigere tema som krig og fred og politikk og sånn. Gud smilte lurt i skjegget og sa at selvfølgelig skulle han gjøre det. Og så ga han meg en pose bamsemums og sa at jeg var en av favorittene hans. Det er klart at når hensikten med alt regnet er for en prisverdig god sak så støtter vi opp om tiltaket og klager ikke over 17 mm nedbør. Det var som forventet; søkvått fra første tråkk og periodevis grusomt kaldt. Det krasjes, pungteres, stivner i kalde kropper og ramles av bakerst fra Aksdal til Vikedal. Ikke det verste kjøret opp fra Ropeid og Hogganvik, men til slutt er det noen og tyve mann som kommer over Ås og kan hutre seg de siste kilometer inn mot Sauda til en delt 4. plass bak tre aktive ryttere. Hyggelig med et resultat man kan si seg fornøyd med etter at det har gått sånn passe så langt i år.

Velkommen til Haugesund!


Sauda SK arrangerte et kjempebra sykkelritt med eskorte, godt vakthold og imponerende matbord både ved start og målgang. Mange entusiastiske tilskuere i målområdet og fantastisk servering til kalde kropper før man ble skysset inn i svømmehallen for dusj og badstu. Etterhvert som det kommer kaffe og kake i magene og kroppstemperaturen kommer opp på normalt nivå igjen rekonstrueres dagens begivenheter ivrig og alle har glemt hvor miserable de følte seg bare en time tidligere.




Hemingway nevnes ofte som favorittforfatteren til krampeaktig maskuline menn av typen stasjonsvogn, jakt&fiske, brun saus på alt og ekte menn onanerer etter samleie, men han ække så dum serru. Han har blant annet sagt at det er på sykkelen man lærer landets konturer best ettersom man da må slite seg opp bakkene før man kan sette ut for dem. Det er da man husker dem slik de egentlig er, mens man i en bil kun lar seg imponere av høye fjell og dermed ikke etterhånden kan erindre landskapet slik man kan fra et sykkelsete. Det samme kan nemlig sies om mange sykkelritt også, man får ikke med seg omgivelsene i samme grad når man sitter konsentrert i feltet. Tåka og regnet har også sin del av skylden for at jeg ikke får med meg alt på vei inn fjorden. Det hagler i Sauda når vi sykler løypa i retur søndagmorgen -harden the fuck up- turen er faktisk ganske fin når man kan slappe mer av og se seg om.

I Garborgs Rike; Trætte Mænd.

"Syklister er en herlig Race. De duer ikke til andet end til at klæ sig i lycra og barbere sine bæn. Det sidste liker de bedst. "Jeg maa ha noget lættere" sukker de, og kan i sin Glæde drive det til at betale 50.000 Kroner for sin Velocipæd."

Saa (omtrent) sa jeg til Psykologen i morgen i bilen (han har Forbindelser, den Fyr! Volvo stasjonsvogn); og han begyndte paa vanlig Vis at moralisere.
"En klok Mand indretter sig saa, at han vælger sin plads i feltet med omhu" sa han.
"Naa, det skal jeg s'gu klare," mente jeg, "og kunde behøve det den Dag i idag; men ... saa lenge man er med dem til Jernbanen: hvor man har Brug for dem -- . Jeg undres mangen Gang paa, hvor der blir av dem?"

The King klemte for sine haandtak og traakket-- med en let fartsøkning til i den opgaaende bakke -- :
"Spørg ligesaa snart, hvor der blir af syklisterne fra Deres pulje, min Ven. De faller væk simpelthen. En for en. Du mærker det ikke. Indtil du pludselig opdager, at du sidder sidst ... m. a. O. er du snart nedstemand” --
-- -- Ja, ja, de faller væk. Eller ligesaa godt: man kjører fra dem, ryster dem af, efterhvert som man støter i front.

På hjul ligg han trygg og kviler
Heilt tills han fell paa Tryne
og inni seg fortviler.
Fortsatt tri Mil til Bryne.
44/11 hjelp ingin Ting,
Krampe i leggane iler
der framme forsvinn the King.

Der nede, i byn, kappast teten mot maal ei Mil lang smal grussti.
Det er sjølve Eliten. Sveitte og gapandes kjem dei veldig Rullande veltande ut or den grøne skog, drivi av krafta fraa Vilja og Maxim, køyrande sine lette karbonhestar fram or opplaupet, so Skumskavlen stend, andande sin djupe Æveheims Orgetone fraa dei ytste Avgrunnar. So spurtar dei seg mot Maal og krasar seg ind i høgaste hast, med brøl og pust og lange Brak, døyande burt i døyvt Dunder.

Glemte kamera, så tusen takk til anMarton & co for disse blinkskota

Jadarhusrittet

Vi hadde vel glemt at vi bor på Jæren, at det er mai og at meteorologer stort sett opererer med en feilprosent som hadde sendt de fleste andre yrkesgrupper i fengsel. Det skumle med den nye traséen er at den er inne til runding halvveis, det ble vel flere DNF enn vanlig når mat og varme lokker noen meter unna, mens enda en tur opp Melshei frister lite i 7 grader og striregn. Det blir fort ensomt ute på siste runde når halve gruppa svinger av og bare tre mann fortsetter. Så to. Så alene med å fullføre fortest mulig som mål. Stive klossete figurer beveger seg ugrasiøst på glatte sykkelsko i garderoben, ansikter dekket av gjørme, fingre så kalde at de ikke klarer å ringe med mobiltelefonen, tenner som hakker. Bananskall og vridde tomme gelposer på gulvet (imotsetning til hva mange ser ut til å tro så skal ikke embalasje kastes i grøfta underveis i rittet). Det gjør vondt i hendene når de endelig tines opp igjen under vannet i springen. Noen spaserer bare rett inn i dusjen uten å kle av seg først. Det høres ut som en idiotisk måte å tilbringe lørdagen på, men alle smiler og ler av egen og andres elendighet mens man prøver å spise bolle og vri av seg en gjørmete leggings samtidig. Og jeg vil heller sitte kald, skitten og utmattet og høre på de andres historier fra rittet, enn inne på et treningssenter med solariumsbrune bolemongoer og den overfladiske påtatte heisåkjektsåsedegholdningen. Polar sier nesten 3000 kcal, jeg sier colaboks og en bolle til. Sola CK kjører bra om dagen.



Husmorsfavoritten fra Vikeså; en mulig outsider til rollen som hare i årets Hulderritt?

Landsbyrittet og Jærtrillen sitter i et tre k-l-y-s-t-é-r

- Har du meldt deg på i eliteklassen?
- Ja.
- Hvorfor gjorde du det?
- Neeeei...

Jaha, det er åpen påmelding her altså, og hvis jeg vil, kan jeg få kjøre i eliteklassen. Sitte i bakre halvdel av trekkspillet mens de støter - lurer på hverandre - støter - lurer på hverandre i fronten. Der idealet i vanlige puljer er samarbeid og 50 mann i mål på samme tid, high five, så kjekt å jobba sammen, handler det her om å gjøre det verst mulig for de andre. Stiller det en norgesmester og en nordisk mester også? Jeg kommer til å få mer juling enn en rødhåra stesønn. Høres gøy ut, sign me up.

Dyktighet er fascinerende, og jo mer man kan om noe, jo mer respekt har man for de som utøver og løser oppgaven med den slepne elegansen som gjør at det ser lett ut. Ser man bort fra kjørestyrken som nå strekker oss ut på rekke, så utgjør grusveiene små oppgaver å løse hvor det handler om å finne den smarteste linjen over små bakker og gjennom svingene. Storskiva her, gire ned her, bremse akkurat så mye at du klarer svingen uten å miste for mye fart. Ikke hele tiden bremse ned for så å måtte spurte stående noen meter for å ta hjulet foran. Noen ganger er den lengste linjen den raskeste linjen, bare det å skjønne når den er det, bare det å holde grepet på grusen, det er slepen eleganse. Tilslutt glipper hjulet foran, det tar tid å finne neste.





Søndag ble en leksjon i viftekjøring, noen behersker dette bedre enn andre. Etter å ha tatt rett nordover fra Varhaug blir det galimatias for å komme seg oppover i feltet. Det går hardt, men det er som Knut Arild Hareide sier 'godt og vondt samtidig' og Fjermestadbakken er en enkel lek. Blir presset i grøfta over Edlandsheia, det er 50-50 og ikke noe jeg kan klage på, sikkert karma for egen uforsvarlighet sist helg. Klarer uansett ikke lukke de satans 150 meterene som vokser til 160, 170, 200... Det er forsåvidt det samme om man blir nr. 30 eller 52; det er kake og hyggelige kjente i målområdet, og som Stavanger SKs egen psykolog lakonisk sa da jeg furtet over 52. plass "herregud mann, tenk heller på kor dårlige du va i fjor".





Stolt King med premien sin. Ikke sikkert ungene hans kommer til å bli like begeistret når de ser hva som er til middag.

Mairittet - historisk revisjonisme.

En spinkel ung mann tasser duknakket kanossagang opp mot tavlen under oppsyn av myndige inspektører. Nølende tar han krittet, han svelger tungt før han ser opp på tavlen og skriver.

Jeg skal følge RCKs Nullvisjon
Jeg skal følge RCKs Nullvisjon
Jeg skal følge RCKs Nullvisjon
Jeg skal følge RCKs Nullvisjon
Jeg skal følge RCKs Nullvisjon
Jeg skal følge RCKs Nullvisjon

Alle vil ha rulla til å gå, men når det er 80 mann (og ei dame) i feltet blir det langstrukket med to rekker. De som ligger bak i sekken eller er i ferd med å skli bakover i hvilerekken innser plutselig at de er 50 meter fra fronten og får panikk for at et brudd, yeah right, skal komme unna, og så kommer de susende opp på utsiden til venstre. Så blir det urorganisert og det som før var to fine rekker ser nå ut som en haug spastiske reker som vaker i en akvarietank. Hjul tar i hverandre, det koker litt i hodet, man skifter linje og kutter av noen før man hopper opp på fortauet og hører et "jævla idioooot!" bak seg idet man spurter opp bakken på Klepp. Sorry.

Og slik går kilometerne forbi Voll, gjennom Tjelta og Tananger til vi kommer over Hafrsfjord og Grunsj er fremme og drar igjen. Han ser seg over skuldra og gliser "TV-brudd! Familien står her oppe". Skal si mannen er PRO, ikke nok med at han har lånt konas ladyshave og tetta igjen sluken i dusjen, han har også egen fanklubb og kan skryte av ekte asfalteksem.



Grunsj og Røde Børre var aktive i hele dag og tauet mye, bajs at det ikke sprakk opp mer. Det er greit at det ikke er plass til alle helt fremst, men å være fornøyd med å sitte bak hele rittet virker ganske kjedelig. Nesten hele pulja kommer inn i siste bakken samtidig så jeg sniker meg frem og spurter først i mål. Sånn ser det ut:

bilde knabbet hos janid1967, tusen takk.

Nå kan det virke som om jeg vant hele driden, og det gjorde jeg jo ikke, men jeg har latt meg inspirere av Winston Smith fra Orwells 1984 som arbeider med å revidere historien slik at den ikke fortelles slik det var, men slik man ønsker at ting var. Og så er det jo lokal presedens for å utelate å fortelle hvem som egentlig vant og heller late som om det var en selv når man skriver sine referater. Men det var altså Oksen som vant. Igjen. Hva skal de skylde på denne gangen?